Referat fra møte i Fagrådet for Laks og Sjøørret på Østlandet, torsdag 1. desember 2016, hos Fylkesmannen i Østfold, Moss.

Tilstede var:
– Per L. Engene, Norges fritids- og småfiskerforbund
– Petter Bryng, kilenotfisker, Norges fritids- og småfiskerforbund
– Leif R. Karlsen, leder for Fagrådet, Fylkesmannen i Østfold
– Pål Abrahamsen, miljørådgiver i Sandefjord kommune
– Arne C. Geving, Fylkesmannen i Vestfold
– Håvard Hornnæs, EUs Vanndirektiv, Fylkesmannen i Østfold
– Ingar Aasestad, Norske Lakseelver, sekretær i Numedalslågens Forvaltningslag
– Haakon Haaverstad, Statens Naturoppsyn, Hvaler
– Kjell C. Strand, Nedre Glomma og Omland Fiskeadministrasjon (NGOFA)
– Frode T. Sivertsen, Politiførstebetjent/Miljøkoordinator i Østfold
– Morten Merkesdal, miljørådgiver i Bærum kommune og klekkeribestyrer for Sandvikselva
– Tommy C. Olsen, sekretær for Fagrådet, for Fylkesmannen i Østfold

Leder ønsket alle velkommen, og uttrykte tilfredshet både over godt fremmøte samt at det var representanter for både Statens Naturoppsyn og politiet til stede.


1: Innkalling.

Det var ingen kommentarer til innkallingen. Leder orienterte kort om fagrådets rolle. Fagrådet samles minst en gang årlig for å ta opp, drøfte, og eventuelt uttale seg om aktuelle problemstillinger knyttet til laks og sjøørret i vår region, og fagrådet skal gi innspill til myndigheter og forvaltning i relasjon til dette. Det er særlig i forhold til regulering av laksefiske at fagrådet har en viktig formidlende rolle om lokale forhold.
Leder kunne forøvrig informere om at han hadde vært med siden 1995, og at det er tradisjon å bringe inn til møtene aktører som arbeider med, eller er engasjert i, dette feltet.

Leder presenterte så vårt nye medlem i fagrådet, Frode T. Sivertsen, politiførstebetjent og miljøkoordinator i Østfold Politidistrikt. Fagrådet har tidligere hatt et godt samarbeide med politiets miljøkoordinator. I de senere år har det imidlertid vært et opphold for politiets representasjon i fagrådet. Leder uttrykte glede over at Sivertsen hadde anledning til å møte og knyttet håp om det fra politiledelsens side vil bli lagt til rette for et fortsatt samarbeid. Sivertsen kunne fortelle at han begynte som miljøkoordinator for 1,5 år siden og at han har vært i politiet i 28 år. Sivertsen meddelte at miljølære og miljøkriminalitet utgjør en svært liten del av utdanningen og at det innen politiet er liten oppmerksomhet rettet mot problematikken. Sivertsen kunne videre formidle at han har fått mange aha-opplevelser etter å ha satt seg inn i dette lovområdet og at det er en rekke lovverk som griper inn i miljøfeltet. Det er også en rekke offentlige aktører som er delaktig i å beskytte miljøet, og Sivertsen ser sin oppgave blant annet å være et bindeledd mellom forvaltningen og andre institusjoner inn mot politiorganet. Takket være forvaltningen er det mulig for politiet å gjøre en brukbar jobb på dette området til tross for begrensede ressurser.

For egen del understreket han viktigheten av god etterforskning, og nevnte at man ofte får inn tips utenfra, og særlig Statens Naturoppsyn. Sivertsen kunne også opplyse at politiet er inne i en omorganisering, og i og med at Østfold, Follo og Romerike nylig ble slått sammen til en region blir det i sum tre miljøkoordinatorer. Det er en viss sannsynlighet for at det på sikt kan bli bare en koordinator for hele den nye regionen.

Øvrige medlemmer av fagrådet presenterte seg. Miljøverndirektøren hos Fylkesmannens i Østfold, Karsten Butenschøn, var også til stede for å lære mer om fagrådets virke og skulle derfor være med som observatør fram til lunsj.

2: Referat fra forrige møte, v/Tommy C. Olsen.

Sekretær gjennomgikk referat fra forrige møte. Det var ingen forslag til rettelser av innholdet, men det var en del kommentarer til utviklingen innen områder som fagrådet nylig har beskjeftiget seg med.

Det er et ønske om fortsatt høy oppmerksomhet på problematikk omkring sprøyting i nærheten av vassdrag.  En hendelse som ble referert i forrige møte var et tilfelle av fiskedød i forbindelse med bruk av ugressmidlet MCPA. Uhellet hadde mest sannsynlig sin årsak i at man ikke var klar over at det var et vassdrag som hadde forbindelse til sprøyteområdet. Et tilsyn fra Mattilsynet avdekket for øvrig senere at sprøytemiddelet ikke var brukt i henhold til retningslinjene. En utfordring med slike episoder er å kunne spore kjemikalier, siden de hurtig blir fortynnet og er vanskelig å finne i fisken.

Nylig har Mattilsynet bl.a. bestemt at det ikke skal drives utsetting av smolt til Drammensvassdraget, se også under Gyrofri. Dette har sammenheng med en frykt for smitte av Gyrodactylus salaris fra Drammenselva til nabovassdrag. Begrunnelsen for forbudet er at man inntil videre ikke ønsker å øke risikoen for utilbørlig smittepress på andre vassdrag (eks. Numedalslågen) ved å øke antall smolt. I forbindelse med dette er det planlagt et større arbeid for å se hvor robust ferskvannsbarrieren er i Oslofjorden, og dermed finne ut om det eksisterer en gyrodaktylus-fri sone i Oslofjorden. Man er bekymret for at fisk skal frakte med seg parasitten gjennom slike ferskvannsområder/soner i ytre Oslofjord

Petter Bryng kunne meddele at brisling fiske fortsatt drives, men at det er vanskeligheter med å kunne fiske opp hele kvoten. Det hersker en bekymring for at brisling bestanden kan bli for lav til å holde både torsk og sjøørret med god næring.

Haakon Haaverstad kunne fortelle at det har vært gjort studier på hvordan begrense invasjonen av stillehavsøsters, se også eget punkt nedenfor.

3: Årets laksesesong, oppsummering ved Ingar Aasestad, Norske lakseelver.

Aasestad ble introdusert av leder som en erfaren fagperson med inngåene kjennskap til tilstanden for laksebestandene, både i landet generelt og spesielt på Østlandet.

Aasestad kunne legge fram tall over 2016 fra 44 referansevassdrag, som representerer 57 % av totalen. Sandvikselva og Tana var ikke tatt med i tallene ennå. Dette gir en likevel god pekepinn på tilstanden. Aasestad valgte å fokuser på antall laks heller enn kilo, siden det er mest relevante for sportsfiskere. Selve gytebestandsmålet er som kjent knyttet til vekt, som igjen vil indikere mengden egg som legges, fordi større laks legger flere egg. Fangsttallene viser at året 2016 ligger omtrent på snittverdien for de siste 10 år, mens det er lite antall smålaks, som i tillegg er meget små.

Foreløpig ligger Numedalslågen på andre plass i landet etter Namsenvassdraget, mens Skiensvassdraget ligger på 271 plass og Glomma Aagardselva havner på ca 130 plass.
Mens Numedalslågen har hatt et godt år i forhold til tidligere, med 76 % økning over snittet fra siste 10 år har Glomma hatt en nedgang. Numedalslågen har forøvrig hatt en god sesong også i forhold til andre elver i samme region.
Enningdalselva i Halden har hatt en dårlig sesong fangstmessig, trolig har dette alt å gjøre med lav vannføring. Laksen blir derfor stående i de dypeste delene av elva, og kommer til å bevege seg med høstflom.

Det er imidlertid observert bra med fisk, og denne situasjonen viser med all tydelighet svakheten ved å bruke fangstene til å anslå størrelsen på bestanden. Det kan være store mengder fisk i fjorden og på terskelen til et vassdrag, men den blir ikke fanget. Korte fangstsesonger aktualisere dette ytterligere. Her støttet Kjell Cato Strand Aasestad i dette og nevnte at Vitenskapelig Råd benytter seg av dirkete telling av fisk og gytegroper, noe som gir et sikrere anslag for rekrutteringen. En paradoksal virkning av å slå sammen Aagardselva og Glomma i statistikken blir ifølge Kjell Cato Strand at når Glomma gjør det dårlig trekker den Aagardelva ned, mens den i gode år (nå er Glomma i praksis avhengig av utsetting) kan dekke over at Aagardselva sliter.

Aasestad kunne også videre referere til erfaring som viser at det i de fleste tilfeller er samsvar mellom fangster i elv og i sjøen. Her bemerket Petter Bryng at årets fangster i sjøen har vært meget gode, og at dette gjelder for begge sider av fjorden.

Et nytt fenomen i Glomma ifølge Strand, som her supplerte Aasestad, er mye smålaks under kiloen, og at det er lite feilvandring mellom Aagardselva og hovedløpet, noe man kan se av merkingen. I en slik sammeheng kan som tidlgere meldt en samlet statistikk virke tilslørende.

Fra Drammenselva meldes det om en svak sesong, den dårligste på siste 20 år. her er det også usikkert om dette skyldes endrede tider for vandring.
I Numedalslågen er det en markert nedgang i fangsten av sjøørret, i fjor hadde man en svært høy snittvekt. Dette kan skyldes ulike faktorer, som forgubbing av bestanden, sjøørreten er dessuten en flergangsgyter. Man kan også se denne endringen i sammenheng med den massive dødeligheten på yngel forbundet med frost  som fant sted i 2011.

Aasestad minnet om at det ikke rapporteres inn hva som fanges av sjøørret i sjøen, og at dette er vanskelig å anslå, men at fangstene i elvene uansett vil reflektere bestandene. De siste årenes nothalinger i regi av Flødevigen Havforskningsstasjon viser også tydelig at det er mye sjøørret. I år hadde sjøørreten mye av de samme forholdene som laksen, nemlig lite vann i bekkene, men vandringen kom som en rakett på slutten av høsten. Observasjoner fra Østfold har ifølge leder tydet på at det er mye sjøørret i bekkene, men at vandringen har skjedd svært sent.

På spørsmål om nøyaktigheten ved fangster mente Aasestad at det er stor lojalitet mot rapportering og at man trolig registerer ca 95 % av alle fangster av laks. Et nytt fenomen er imidlertid at en del fiskere lar rett og slett være å rapportere inn fangstene, både de som får mye fisk og de som får store. Dette fordi de opplever å få negativ omtale på sosiale medier av fiskere som har konvertert til «religionen fang og slipp». Vi anslår derfor at fangstandelen i fjor gikk ned fra 95 til 90%. Dette er en negativ trend, siden det er opp til den enkelte å velge om kan vil beholde fisken. Det meldes også i år om flere storlakser enn tidligere fra flere elver.

Aasestad refererte videre til Numedalslågen som gjennom årene har vært gjennom store svingninger i fangstene, og at disse trolig ikke kan tilskrives noe annet enn naturlige variasjoner. Det er derfor ikke nødvendig å frykte for bestanden selv om det skulle være et år med lave fangster. Noen ganger må man se etter fisken i de lavere deler av vassdraget, der det alltid oppholder seg mye fisk i tørkeperioder. I Numedalslågen er det ikke mer enn 27 år siden det ble fisket hardt i fjordmunningen med settegarn og drivgarn. De store trendene i fangstene har tolig både med miljøforhold og fiskeinnsats å gjøre. Etter en periode med tung industrialisering og innførsel av vannklosettet midt på forrige århundre, har vannkvaliteten nå blitt bedre.

I flere elver er det også en fast stamme av lokalkjente fiskere som står for det meste av fangstene. Fangsttrykket er generelt lavere enn noen gang, men det er erfarne fiskere som former statistikken. Undersøkelser på sørlandet viser at en liten del av fiskerne står for det meste av fangstene i et laksevassdrag.

Aasestad refererte igjen til Numedalslågen der man må tilbake til 2002 for å finne et bedre år. Mye tyder på at det er overlevelsen i sjøen som har størst betydning for hvor store fangstene blir. Aasestad konkluderte med at sjøoverlevelsen trolig står for 75 % av variasjonen, mens endringer i smoltproduksjonen er med på å bestemme resten av bildet.

Dersom man skal undersøke balansen mellom faktorer kan man undersøke et utvalg skjellprøver. I 2015 viste skjellprøver av fisk i Numedalslågen at 98 % av fisken hadde vært kun et år i sjøen. Dette tyder på at fisken som vandret ut 2013/2014 kom til rik tilgang på næring. Dette støtter tankegangen om at sjøforholdene er den viktigste faktor for fangstene. I en slik forbindelse er det naturlig å spørre hvor laksen vandrer, ikke minst sett mot økte sjøtemperatur og endrede vandringsmønstre for næringskonkurrenter. Det er kjent at makrellen vandrer lenger nord en tidligere og det kan spørre som dette kan ha betydning. Uansett vil en lengre vandring medføre større risiko for fisken og da særlig smålaks. Dersom det er mye næring kan dette føre til at fisken vandrer tilbake samme året for å «sikre» genetisk gevinst, mens det i år med lite næring kan virke som om fisken står lenger i sjøen før den legger ut på vandring.

Ingar Aasestad har sett på hvordan vannføringen kan bestemme overlevelse i elva. Det første leveråret er som kjent en kritisk periode, og lite vann med høy temperatur kan være uheldig. Dette henger sammen med større risiko for predasjon, mindre oksygen i vannet, fare for infeksjoner og stranding. Plommesekkyngel, som ofte settes ut, er dessuten utsatt for tørrlegging av områder i forbindelse med regulering av vannstand. Fuktige og kjølige somre, som vi nylig har hatt kan forklare en rik produksjon av smolt. Det er også konkurranse om næring fra hvitfisk, som gullbust og ikke minst den svartelistede sandkryperen o.l. når det er varmere i vannet, siden det er nærmere disse konkurrentenes trivselstemperatur.

4: Sandvikselva, forvaltning, merking av fisk m.m. v/Morten Merkesdal, Bærum kommune.

I Sandvikselva er det svært gamle og rike tradisjoner for å hjelpe fisken med å formere seg, og dette gjøres etter samme sedvanlige velfungerende metode år ut og år inn. Det er også landets eldste klekkeri (1857) som fortsatt drives etter svært opprinnelige prinsipper. I samme hus på samme tomt, dog med ny vanntilførsel fra kommunalt nett.

I forbindelse med forurensning under den industrielle revolusjon på 1800 tallet ble det bygget ca 200 klekkerier her i landet, og det i Sandvikselva er dermed også et historisk kulturminne. Produksjonen foregår på en enkel og lav-teknologisk måte, og mye av interiøret er opprinnelig og klekkeriet er forøvrig uisolert. Ved å ta stikkprøver på egg som finnes ute i gytegroper følger man med på veksten i elva, og justerer temperaturen i klekkeriet der etter, slik at man holder seg i takt med naturen.

Selv om det historisk sett har vært mer fisk tilbake på før-industriell tid er det i de senere en meget positiv utvikling med stadig mer fisk i elva, som trolig kan tilskrives vellykket kultivering. Bærum kommune bidrar gjennom Morten Merkesdals deltidsstilling til opprettholdelse av kultiveringarbeidet, som forøvrig drives på frivillig basis av Sportsfiskerne i Bærum og omfatter både laks og sjøørret, der det også drives merking av fisk. I klekkeriet, som ligger på Hamang, har det tidligere foregått pionerarbeid innen produksjon av sjøørretyngel.

At Sandvikselva er et vassdrag som ligger godt til rette for kultivering kommer av at den har en bratt øvre del, som avløses av store stille loner i sine midtre deler, som består av to elver, Lomma og Isielva, som møtes ved Vøyenenga. Mesteparten av de øvre delene er ikke lenger tilgjengelig for anadrom fisk, men er svært romslige, næringsrike og derfor gode områder for oppvekst. Med sin lune beliggenhet og et mildt klima har vassdraget et rikelig potensiale for yngelproduksjon og selv i små bekker er det funnet smolt. Man sjekker med jevne mellomrom overlevelse på yngel med el-apparat.

Siden Sandvikelva ikke har utgangspunkt i sjøer eller store myrområder er vannføringen svært påvirket av nedbør. Ved Franzefoss, ca 1,5 km ovenfor Sandvika sentrum er det en biopassasje for fisk og dyr. Tilsvarende biopassasje,fisketrapp sees også langs gamle E-16 på Skui. Det er et lite elvekraftverk med en fangdam(Glittredammen på Bærums Værk), men det foregår ingen vesentlig regulering. Takket være kalkrik grunn er det stabil pH på omkring 7 i vannet gjennom hele året.

Det er også i de øvre delene som fisken ikke kommer fram at det settes ut plommesekkyngel, som lages med utgangspunkt i fisk som fanges i nedre del. Man har gode rutiner og lang erfaring med å fange stamfisk, som håndteres så skånsomt som mulig. Formålet med kultiveringarbeidet er å supplere den naturlige formeringen som foregår. Det er fisketeller i elva, og man har på 1970 tallet klart å anslå antall utvandrende smolt til ca 45 000 individer.  I gamle dager gikk laks og sjøørret til Kneikfoss i Kjaglidalen. Den øverste delen av Lomma er en god ørretelv og her settes det ikke ut plommesekkyngel fra laks eller sjøørret.

I år har det vakt en god del bekymring at laksen, mangel av vannføring stor nok til å utløse vandring, har sirkulert omkring i fjorden, og Merkesdal har hatt en rekke møter med lokale politimyndighetene om tema, for å få til en form for innstramming i oppsynet. På tross av at dette trolig har ført til en del fangster av laks på stang i fredningsområdet har man i ettertid kunnet konstatere at gytebestandsmålet nok en gang er nådd med svært gode marginer. Fredningssonen er forøvrig nylig kortet noe inn mot munningen. Sportsfisket etter laks og sjøørret er regulert gjennom at man ikke kan beholde mer enn tre fisk pr. døgn, men man har ikke pålegg om utsetting av hunnfisk. De fleste fiskerne gjør for øvrig dette uoppfordret.

I Sandvikselva har fisken strategi å stå i beredskap i de nedre stille partiene av elva over sommeren før vandring. I forbindelse med et broprosjekt på E16 har man vært påpasselige med å formidle at lyssetting av anleggsområdet gjøres med hensyn til fisken. Fisken er mindre følsom for anleggsstøy, men vegrer seg for å vandre dersom det er opplyst natterstid, som er den viktigste tiden for vandring. Her har man hatt en god dialog med Vegvesenet, og det er foretatt overvåking av vannkvalitet under anleggstiden.

Et annet område som vekker bekymring er boring av energibrønner, som ofte fører til utslipp av boreslam. Her er det ingen søknadsplikt eller krav til oppsamling, og man frykter at slik aktivitet skal kunne føre til igjenslamming av gytegroper. Det har også foregått utslipp fra Rud industriområde.

Andre trusler mot fiskebestandene er erosjon på grunn av innsnevring av elveløpet, noe som øker vannhastigheten, dette kan sees i ytterkurver der elva undergraver bankene, det er derfor viktig å bevare vegetasjon og trær med solide rotstystemer som kan bremse erosjonen.
I de senere år har flere predatorer, og særlig fugl, funnet veien til elva. Det er særlig store mengder lakseender, men også skarv, hegre og isfugl. Mange lakseender er blitt stasjonære og undersøkelser viser at en laksand kan sette til livs inntil 15 to-somrige fisk om dagen.

Det er drevet merking av fisk siden 2011, og årlig merker man 500-600 fisk. Gjenfangsten ligger på ca 10 % i elva, men utover dette er det få tilbakemeldinger fra sjøfiskere. Merkingen har imidlertid vist at fisken er påvist i Lysakerelva og i Akerselva. Fangster ifra sjøen viser at sjøørret er fanget helt ut til Hvaler, i Drøbak og over i Vestfold. Mye av sjøørreten ser ut til å gyte hvert år og gytefisken vandrer i stor grad ut på høstflommen, noe som trolig er en tilpasning til lav vannføring.

5: Oppsyn i lakseregion Østlandet v/Haakon Haaverstad, Statens Naturoppsyn (SNO), Hvaler.

SNO er den del av Miljødirektoratet og kan sees på som forvaltningens feltapparat, men man har egen leder og eget emblem, og virksomheten er uavhengig og styrer seg selv med definerte oppgaver, som i hovedsak er å drive informasjon og håndheve at lover og regler som gjelder vern følges og overholdes.

SNO har sitt hovedkontor  i Trondheim,  og ca. 80 mindre avdelinger. SNO driver med veiledning og informasjon, ved siden av selve oppsynet, som er en prioritert oppgave. Store verneområder er viktig, men også sjøoppsynet står veldig sterkt i SNO. Oppsyn er forøvrig en videre definert aktivitet enn «tilsyn» og har sine referanser i ulike vedtak, verneplaner og lovverk.

I Østfold foregår aktiviteten med utgangspunkt i et fartøy stasjonert på Skjærhalden, men oppgavene spenner over hele fylket, som har 146 verneområder. Det er særlig oppsyn i verneområder og beskyttelse av rovvilt som er fokusert på. Det er naturligvis vanskelig å rekke over alt og man bruker mye tid på sjøfugl og fedselsforbud i hekkeområder, og disse områdene er å finne på Heia og Akerøya. Man kombinerer gjerne dettte med garnoppsyn i sesong. Det er for tiden tre stillinger i Østfold.

Fullmaktene til SNO er jo noe mer begrenset enn politiets, men man har hjemler i egne lovverk som nesten alltid er tilstrekkelig for å få gjort de undersøkelsene man må få gjort. Ved brudd på ferdselslovene med vannscootere er det imidlertid vanskelig å hindre de som antas å bryte reglene fra å stikke av.

Man har imidlertid et godt samarbeide med Politiet, og det registreres en god del brudd på havressursloven. Her har man ofte koordinert innsats med politi og fiskeridirektoratet, og ikke sjelden står Kystvakten for transport og koordinering. Dette har vist seg å være en god måte å samarbeide på.

Et område som byr på utfordringer er imidlertid å nå ut til målgruppene med informasjon om lover og regler. Her har man benyttet seg av Småbåtguiden, som når mange brukere av skjærgården. Et område man ønsker seg mer tips og innspill på er ulovlig garnfiske, og da særlig de som bryter nedsenkingspåbudet. Dette løses som regel med inndragning av garn, men kunne vært gjort mer ut av. Meldingstjenesten «Ulovlige Garn» mottar ikke mange meldinger, det er ønskelig at man bruker denne i stedet for at man går til verks på egenhånd med å fjerne og /eller destruere garn.

SNO har forøvrig myndighet til å være til stede i elver, men det er stort arbeidspress i sjøområdene. Generelt har man for lite anledning til å følge opp i vassdrag. Her bemerket Merkesdal at det ofte er etter sesongen at man har problemer med ulovlig fiske i elvene, og at man dessverre ikke lenger har anledning til å foreta seg noe hvis man oppdager ulovlig fiske. Her bemerket Strand at det også i Aagaardselva har vært episoder der man har kommet på ulovlig fiske og at man ønsker å støtte seg mer på SNO og politiet.

Haaverstad ønsket videre mer samarbeid med de som driver oppsyn og fiskestell i elvene, og at dette er en uvurderlig hjelp. Han rådet forøvrig folk til å ta videopptak og fotografere, blant annet bilskilt. Haaverstad kunne meddele at vern av anadrome fiskearter er høyt prioritert men at han hadde inntrykket av at det ikke var et stort problem i Østfold.

Det kan se ut til at SNO for framtiden blir mer fokusert på større verneområder og at hovedkontoret vil komme til å være i Trondheim. Det ble nevnt av flere at man i Norge har relativt milde reaksjoner på brudd på lover som dreier seg om anadrom fisk i forhold til en rekke andre land.

SNO øker samarbeidet med Fagrådet ved årlig fremmøte i Fagrådets møter.

6: Habitatforbedrende tiltak for laks i Aagaardselva v/Kjell Cato Strand, leder for Nedre Glomma og Omlands Fiskeadministrasjon (NGOFA).

NGOFA driver med både utstedelse av fiskekort, rapportering av fangster, oppsyn, telling av gytegroper, utsetting av smolt og plommesekkyngel ved siden av habitatforbedrende tiltak for anadrome fiskebestander i Glomma og Aagardselva.
Når det gjelder habitatforbedrende tiltak er formålet å legge til rette for naturlig formering med spesielle hensyn til hydrologiske forhold, som kan sees i forhold til reguleringer av vassdraget. Det er kun i Aagaardelva man har gjort tiltak, men disse har til gjengjeld foregått i en årrekke, og da alltid i nært samarbeid med fiskeforvalter og myndigheter.

En betydelig utfordring i Aagaardselva er at de naturlige forholdene i utgangspunktet er begrensende for gyting samtidig som de nedre deler også er modifisert i forbindelse med sagbrukdsdrift i eldre tider. Regulering av Glomma medfører dessuten at minste vannstand i Aagaardselva kan være en utfordring, med tørrlegging og fiskedød som resultat, så også i år.
Med høy vannhastighet er det på den andre side en utfordring å få gytegrusen man legger ut til å bli liggende, underliggende materiale består mange steder av leire, som gjør det vanskelig å finne stabilt grunnlag, ikke minst med tanke på bruk av anleggsmaskiner, som er utelukket.

Arbeidene med formål å bedre gyteforhold og oppvekstmuligheter er dermed basert på manuell innsats, og med enkle hjelpemidler. Siden man ikke kjenner strømforhold under store vannmasser og med varierende vannhastighet er mye av innsatsen underlagt «prøve og feile» strategi. Det har også vist seg at noen tiltak har vært meget vellykkede mens andre har blitt endret av vannstrømmer under flommen.

I hovedsak har arbeidene foregått i perioder med lav vannstand og i hovedsak gått ut på å legge ut grus til gyteplasser og bygge støtte for disse i form av store steiner i bakkant. Det har vist seg mange ganger at en liten grusklatt blir takknemlig mottatt av fisken, den bruker gjerne stedet til å gyte samme høst. Mye av arbeidet som har foregått har dreid seg om år for å lære elva og kjenne og bygge nye gyteområder. Det dreier seg om tusenvis at dugnadstimer og flere titalls tonn med grus. I årenes løp har man også lært mye om hvordan man skal best gå fram for å lykkes, og ikke minst hva fisken foretrekker.

Et viktig tiltak ble gjennomført i 2007, da et større fjellparti raste ut i elva. Her mobiliserte man en storslått dugnadsinnsats og knuste steiner med slegge og ryddet elva for hinder, samtidig som man bygde opp en nært naturlig bunnformasjon med av skjulesteder og mulige gyteområder. Et interessant fenomen er at det graves gytegroper på steder der vannet tilsynelatende står stille.

Et annet viktig tiltak som må sees i forbindelse med regulering av vannstanden er å bygge om større flater slik at ikke yngel blir sperret inne i forbindelse med lav vannstand. Da øker også risikoen for predasjon. I forbindelse med lav vannføring om vinteren (1 kubikk/sekund) er det samtidig viktig å sørge for at vannet fordeles godt utover områdene. Her har man latt bygge renner gjennom oppvekstområder, slik at fisken kan komme seg ut når vannstanden synker gjennom grusen. Det har viste seg at dette har bidratt stort til overlevelse.

Det hører også med til bildet at elva ligger i et verneområde, slik at å bruke maskiner på landsiden også er utelukket. Derfor har man benyttet seg av de skogsbilveiene som finnes og brukt rør og pumper i kombinasjon med håndmakt til å spre grus på nye gyteområder, over avstander på ca. 150 meter.  Ved en anledning har man også brukt helikopter til å frakte 200 tonn gytegrus på plass.

I hovedsak har man sett at alle tiltak med formål å øke gyteområder har vært en suksess i form at gyting påfølgende sesong. Når grusen er lagt vil ofte elvas naturlige strømmer legge siste hånd på verket før fisken ordner resten. Det ble observert fisk på disse stedene bare et par uker etter at arbeidene var sluttført.

Målinger fra 2004 viste at det var ca. 122 kvadratmeter gyteområde i Aagaardselva, da samlet på ett sted ved Holmene, og et oppvekstområde nedstrøms. I dag har elva til sammen ca. 600 kvadratmeter gyteområde å tilby.

Videre arbeider vil dreie seg om å sørge for godt skjul i nærheten av gyteområdene for oppvekst, samt å vedlikeholde de områdene man allerede har etablert. Aagaardselva er et lysende eksempel på god forvaltning og en sterk lokal dugnadsånd, som har bidratt til å øke laksebestanden og holde den på et høyt nivå.

7: Orientering om høsting av stillehavsøsters (Crassostrea gigas) og mulig lakseoppdrett ved Bastøya, v/Arne Christian Geving.

Som kjent har stillehavs-østers (heretter østers) klart å etablere livskraftige bestander langs kysten, og Geving gjorde kjent at det i offentlig regi nylig er laget en handlingsplan mot den nye arten. Kort fortalt er det imidlertid en brutal kjensgjerning at det er lite man kan gjøre på sikt for å begrense spredningen av arten. Man kan kanskje sette i verk enkelte tiltak innenfor begrensede områder, men utover dette er det trolig like greit å la naturen gå sin gang. Det ble minnet om at en enkelt østershunn kan gyte opp mot 20 millioner egg, som ved gyting føres med strømmer nær sagt over alt.

Det har vært fremmet forslag om å sette i gang innsamling av østers ved mudring, og man mener man har en løsning på dette, med egne munnstykker og mekaniske innretninger. Dette er et pilotprosjekt det er bevilget offentlige midler til, men det ser ut til at prosjektet kan ha stoppet opp. Geving minnet om at mudring kan ha svært uheldige konsekvenser på oppvekstområder for krepsdyr og småfisk i kystsonen.

For østersens del er det videre kjent at store deler at blåskjellbankene langs kysten vil kunne påvirkes og til en viss grad bli utkonkurrert av østersen. Det er gjort plukkingsforsøk i regi av SNO, som ifølge Haaverstad var effektivt men svært arbeidskrevende, og trolig ikke et reelt alternativ til å kunne slå østersen tilbake. Mye tyder på at vi har å gjøre med en robust art med stor formeringsevne som i hvert fall på kort sikt ser ut til å bre seg uten at man kan gjøre noe særlig, det er fristende å trekke en sammenligning til kongekrabbe.

Mats Bekkelund har ønsker og visjoner om å starte med fiskeoppdrett ved Bastøya. Det er søkt konsesjon for visningsanlegg, og det forventes et svar rundt nyttår. Det er til sammen snakk om 6 merder, to for ørret (Salmo trutta) og fire for laks. Planen er å produsere 1500 tonn slakteferdig laks og 300 000 ørret. Teknologien som skal benyttes dreier seg om lukkede anlegg, såkalte Ecomerder, men kontroll på rømning og styrt miljø i merdene. Dette betyr at man vil hente vann fra dypet. Det er planer om at slamavfall fra de lukkende systemene skal samles opp og fraktes til biogassanlegg. Bekkelund har også lansert planer om å samle inn stillehavsøsters og bruke dette som ingrediens i fiskeforet.

Ting tyder på at Bekkelund har fått positive signaler fra Horten kommune og at det er en viss kontakt med fagfolk på Miljø- og Landbruksuniversitetet på Ås, som er interessert i prosjektet.  Det er ikke kjent hvordan man skal kunne løse utfordringer med isdannelse eller høyt innhold av ferskvann i perioder. Det er fra tidligere gjort offentlige vedtak om oppdrettsfri sone i indre Oslofjord.

Bryng påpekte at det uansett kan bli en rekke utfordringer, siden oppdrettsanlegg krever betydelig forankring og at dette kan komme i konflikt med ferdsel og fritidsaktivitet. Det skal også være konsesjon for kilenot bare noen få hundre meter unna lokaliteten. Geving har ennå ikke mottatt den formelle søknaden, og ville komme tilbake til saken når den eventuelt ligger på bordet. I fagrådet hersker det stor skepsis til et slikt prosjekt, særlig i forhold til at man i Oslofjorden har en rekke anadrome fiskestammer lite påvirket av oppdrett. Selv om man snakker om lukkede anlegg er det alltid risiko for at ytre hendelser skal kunne påføre anlegget skader, som kan ledet til rømning av fisk og genetiske konsekvenser for ville fiskestammer.

8: Orientering om status for prosjekt «Gyrofri», v/Leif R. Karlsen.

Gyrodactylus salaris (Gyro) er en ferskvanns-parasitt som opprinnelig ikke hører hjemme i Norge, og som kan ha en nærmest total ødeleggende virkning på laksebestander. Parasitten lever på huden til fisken, og når de blir mange nok, kan de ta livet av yngel og smolt. Gyro er svært spesifikk på atlantisk laks, men kan også bruke andre arter som transportvert.
Siden Drammenselva er infisert råder det bekymring for at parasitten, som kan tåle brakkvann i lengre perioder, skal kunne henge på fisk gjennom brakkvann-soner i sjøen, og bringes videre med fisk som «besøker» et nabovassdrag.
Prosjekt «Gyrofri» har egen hjemmeside (www.gyrofri.no) og har mottatt støtte fra en rekke offentlige instanser. Prosjektet har bla. som mål å finne ut hvor stor risikoen for spredning i brakkvannssonen er, og deretter bidra med råd om eventuelle tiltak.
Arbeidet som skal gjøres er bl.a. å merke smolt av laks og sjøørret og se på vandringsmønster, ved å sette ut lyttebøyer i fjorden som skal registrere når fisken passerer. Man skal også sette ut en rekke av bøyer med sensorer, som skal overvåke salinitet i overflaten over tid.
Mattilsynet har nylig utarbeidet en egen forskrift for området, som vil begrense bl.a. utsetting av fisk, dette gjøres for å minimalisere risikoen for spredning.
Leder for fagrådet er for øvrig med i styringsgruppen for prosjekt «Gyrofri».

9: Hjemmesiden (www.fagrad.com), infostrategi m.m., v/Tommy Olsen.

Hjemmesiden vår har vært rammet av et lite virusangrep, men takket være sikkerhetskopier er intet gått tapt og siden var oppe igjen etter to dager. Årsaken har vært et lite sikkerhetshull i designet. Sekretær har i denne forbindelse også lagt om dette slik at siden kan leses på alle digitale flater.
Det er foreslått at fagrådet skaffer seg en facebook-side, der aktuelle saker kan legges ut løpende.
Dette vil erfaringsmessig gjøre det lettere å få «lesere» av hjemmesiden. I denne forbindelse trakk sekretær fram en åpen facebook-side som heter Sjøørretens venner, som pr dato har 4,400 følgere. Det var ingen motforestillinger mot dette forslaget. Sekretær vil gå i gang med dette på nyåret. Dette arbeidet medfører ingen ekstraordinære utgifter.

Sak 9: Eventuelt.

Frode Sivertsen takket for et interessant møte og fremhevet at det er positivt at så mange har et personlig forhold til naturmiljøet. Han ønsker flere henvendelser fra allmennheten og så fram til et godt samarbeid med medlemmene i fagrådet, selv om det er en liten utfordring å finne ressurser i Politiet til faglig fordypning.

Morten Merkesdal bemerket at Sandvikselva er tatt ut av overvåkingslista i forbindelse med gyroprosjektet. Årsaken er at ny teknologi gjør det mulig å påvise en art ved kun å ta en ny type analyse av vannet. I forbindelse med kartlegging av krepsepest, filtreres en viss mengde vann, som da analyseres basert på DNA

Kjell Cato Strand formidlet at gentesting av fisk har åpnet en ny verden i forbindelse med bruk av stamfisk. Man kan se om fisk er i nær eller fjern slekt, og det er NINA som har tatt i bruk dette nye verktøyet. Strand bemerket også at lyssetting av anleggsområder kan vise seg å hindre vandring, og at det er viktig, særlig ved lav vannstand å ta hensyn til dette i vandringsperioden.
Strand fortalte videre at snittvekten på smålaks har gått nedover og at smålaksen ikke sjelden kommer helt på tampen av sesongen. Et område som vekker bekymring i NGOFA er minstevannføringen, som det har vært vanskelig å få regulantene med på å øke. Minstevannføringen ser ut til å være en begrensende faktor for overlevelse av yngel i Aagaardselva, og da særlig på grunn av faren for stranding.

Når det gjelder Glomma kunne Strand fortelle at man sliter med å få tak i stamfisk og at den ville bestanden er nærmest truet. Av alle 189 stamfisk i 2016 sesongen var det bare 24 stamfisk som ikke var merket (utsatt smolt). Dermed har man ikke klart å fylle klekkeriet med egg fra stedegen villfisk som ikke har vært i anlegg. Bakgrunnen for dette er utslipp fra industri og tørrlegging av oppvekstområder. Mellom 2009 og 2014 har man ikke klart å finne naturlig yngel i Glomma.

Sarpsborg den 31. desember 2016

Leif R. Karlsen                             Tommy C. Olsen

leder                                                sekretær