Referat fra møte i Fagrådet for Laks og Sjøørret på Østlandet, tirsdag 1. november 2018 på Støtvig Hotell, Larkollen.

Tilstede var:

– Leif R. Karlsen, leder for Fagrådet, fiskeforvalter, Fylkesmannen i Østfold
– Arne Christian Geving, Fylkesmannen i Vestfold
– Ingar Aasestad, Norske Lakseelver, sekretær i Numedalslågen Forvaltningslag
– Håvard Hornnæs, Vassdragsforvalter, Fylkesmannen i Østfold
– Haakon Haaverstad, Statens Naturoppsyn, Hvaler
– Tom Sollie, Norges fritids- og småfiskerlag, Tolvsrød
– Bjørn Tore Kjølholt, Hvaler JFF/Sjøørretblogger
– Carl Fjerbæk, kilenotfisker, Norges Fritids- og Småfiskerforbund, Rygge
– Erik Garnås, fiskeforvalter, Fylkesmannen i Buskerud
– Hilde Sundt Skålvåg, seksjonsleder, vannmiljø og forurensing, Fylkesmannen i Buskerud
– Kjell Cato Strand, Nedre Glomma og Omland Fiskeadministrasjon
– Atle Kambestad, Miljødirektoratet
– Petter Mellum, Moss og Omegn JFF
– Kjetil Johansen, Moss og Omegn JFF
– Knut Rino Utne, Moss og Omegn JFF
– Roy Tananger, miljøkrimkoordinator, Øst Politidistrikt
– Karsten Butenschøn, miljøverndirektør, Fylkesmannen i Østfold
– Tommy C. Olsen, sekretær for Fagrådet, for Fylkesmannen i Østfold

Følgende kunne ikke møte:
– Gunnar S. Larsen, Fiskerisjefen for Skagerakkysten, Kråkerøy
– Hjalmar Eide, Norges Jeger- og Fiskerforbund
– Terje Wivestad, Fylkesmannen i Oslo & Akershus
– Morten Merkesdal, Bærum kommune

1. Velkommen

Miljøverndirektør hos Fylkesmannen i Østfold Karsten Butenschøn tok ordet og ønsket velkommen til det som er Fagrådets 22de møte. Han ga uttrykk for at Fagrådet representerer en viktig arena for diskusjon mellom fagfolk og de som har interesser i forvaltning av laks og sjøørret. Han poengterte videre viktigheten av å kunne drøfte felles problemstillinger fra ulike roller og synsvinkler og at Fagrådet dermed er med på å bygge tillit mellom ulike interessenter. Butenschøn pekte på at Fylkesmannen i Østfold ved fiskeforvalter Leif Roger Karlsen har ledet Fagrådet i de 18 siste årene.
– Ingen blir utlært på dette feltet og vi ønsker at Fagrådet skal fortsette sitt virke, på tross av at Leif Roger Karlsen fra nyttår går over i pensjonistenes rekker. Hans entusiasme og tydelige motivasjon har vært en god drivkraft for Fagrådet, sa Butenschøn, som også overrakte fiskeforvalter Karlsen en blomsterbukett som takk for hans fremragende bidrag som leder.
Fagrådets leder Leif Roger Karlsen kunne fortelle at han har hatt mange flotte og spennende år som fiskeforvalter og at arbeidet med Fagrådet har båret frukter i form av at man har blitt lyttet til av myndighetene og at det er stadig flere som følger Fagrådets arbeid og informasjonsflyt.
Leder ønsket så velkommen til «Alle venner av laks og sjøørret», og de fremmøtte presenterte seg.

Leder pekte på at det i forbindelse med sammenslåing av fylkesmennene i Østfold, Oslo & Akershus og Buskerud, ville skje endringer i struktur men regnet med at fagrådsarbeidet ville bli videreført av dyktige fagfolk og med uforminskede bevilgninger. 

Leder fortalte at han har opplevd årene som leder i Fagrådet som svært givende, og at det er interesse blant både fagfolk og sportsfiske for emnene Fagrådet beskjeftiger seg med.

Leder pekte så på at det var positivt at Politiet var tilstede, gjennom miljøkrimkoordinator Roy Taranger i Øst politidistrikt. Taranger fortalte kort om sin bakgrunn, bl.a. som miljøkoordinator i Follo. Taranger er stasjonert på Fet, og at det er en tilsvarende gruppe som jobber med Moss som utgangspunkt. 

Miljøkriminalitet spenner over et stort lovområde og omfatter naturvern, kulturvern, arbeidsmiljø etc. Taranger kunne fortelle at man ikke er noen stor avdeling, men det forventes vekst. Taranger og hans kolleger jobber for tiden hardt for å komme ajour i en stor saksbunke, men oppfordrer uansett de som har mistanke om noe kriminelt å gå til anmeldelse. Det som ikke blir anmeldt kommer ikke med i hverken statistikken eller i beslutningsgrunnlaget på sikt, hverken når det gjelder behov for bemanning eller som bakteppe for aktuell etterforskning, der man gjerne ser etter mønstre og gjentakelse. Gruppa har beredskapsbåter tilgjengelige i Moss, i Fredrikstad og Drøbak.

Leder gikk gjennom programmet, og uttrykte forventning til befaring til Evjeåa, Kureåa og Gunnarsbybekken.

2. Referat fra forrige møte. 

Sekretær foreslo å la vær å gå gjennom referat fra forrige møte, siden det ikke har kommet kommentarer etter at det ble lagt ut på hjemmesiden for ca. et år siden. Dette ble bifalt. Referatet kan leses på www.fagrad.com.

3. Laksesesongen 2018  

Ingar Aasestad oppsummerte hvordan det har gått i laksesesongen så langt i år. Aasestad har bakgrunn som styremedlem i Norske Lakseelver og har vært sekretær i Numedalslågen Forfaltningslag siden 1996. Han er også vannkoordinator for Numedalslågen, er rådgiver og har gård med lakserett, korn og skog i Numedal.

Aasestad betegnet årets sommer som den tørreste og varmeste siden 1947, både på Vestlandet, Østlandet og i Trøndelag, noe som har store konsekvenser for fiskeforholdene men også for rekrutteringen. 

Et anslag basert på standard utvalg elver pr dato peker mot at det i år er fanget 77 000 laks. I og med at det erfaringsmessige settes tilbake 25-30 % er det dermed landet ca. 100 000 fisk. Det har ikke blitt registrert lavere beskatningstall siden SSB startet sin nåværende serie i 1993.
På Østlandet har det også vært lite nedbør, og fangstene har vært lavere enn ti-års gjennomsnittet, med unntak av Drammenselva, der det på grunn av forestående tiltak mot Gyrodactylus salaris er en målsetting om å fange mest mulig fisk. Man fisker derfor ut hele oktober måned ovenfor Hellefoss og inntil 1 okt. nedenfor. Ved å fiske så sent vises det tydelig at fisken har ventet med å vandre opp, og disse fangstene i Drammenselva er nettopp ca. 45 % større enn ti-års gjennomsnittet.
Av vassdrag i regionen har Glomma og Aagaardselva samlet (heretter omtalt hver for seg) en liten nedgang, mens det i Enningdalselva kun er fanget 22 laks, noe som er en drastisk nedgang. Det er tydelig at vassdraget er blitt særskilt rammet av tørken. Her repliserte Karlsen at det var brukbart fiske de første 14 dagene og at det også i år har blir tatt storlaks, men at vannstanden raskt tapte seg og fisket stoppet helt opp, en situasjon som varte sesongen ut. Det ble ikke fisket etter midten av juni.

Enningdalselva er et nasjonalt laksevassdrag som ikke reguleres, og fisket strekker seg normalt fra tredje uke i mai til midten av august. El-fiske gjort av Universitetet i Oslo viser at tørken også har gått ut over rekrutteringen. Her ble det funnet få 1+, mens forekomsten av 0+ ikke var så verst. Av erfaring vil ofte lav vannstand i en lakseelv bety stor predasjon, særlig av mink og fugl. I Enningdalselva er det store loner nederst som trolig gir den store fisken skjul og mulighet for å oppholde seg. Det er også innsjøer på den lakseførende delen hvor laksen kan søke ly. Fredningssonen i munningen ble kraftig utvidet i 2012, hvor det tidligere var det et utstrakt garnfiske.

I Sandvikselva har det vært mye av de samme forholdene som i Enningdalselva, om ikke enda verre, siden nedslagsfeltet er svært lite. Trolig har det ikke vært oppgang av fisk, hvis det har kommet fisk i forbindelse med en liten flom i september, har denne fisken trolig gått tapt. Det er bare å krysse fingrene for at det kommer mer vann senhøstes. 

Aasestad kunne videre fortelle at det har vært lavere fangster enn vanlig i Numedalslågen, og at fisken i perioder med liten vannføring har vandret fram og tilbake i fjordområdet, der det tidligere foregikk et garnfiske.
Kjell Cato Strand, NGOFA, kunne fortelle at fisket i år har vært svakere enn gjennomsnittet i både Glomma og Aagardselva. På tross av mer vann kom det ikke mer fisk på tampen av sesongen i Glomma, men rapportene sier at det har vært gode fangster i kilenøtene på kysten og at enkelte omkring Hvaler har tatt opp igjen sjølaksefisket. Når det gjelder Aagardselva er det ennå ikke så lett å si om det kommer mer laks etter sesong. Det har imidlertid vært hyggelig med smålaks, og brukbart med stor laks. Mellomlaksen kan virke hardt beskattet, trolig på grunn av kilenotfisket på Hvaler.  

Erik Garnås minnet om at det i Drammensvassdraget i 2017 ble innført forbud mot utsetting av smolt i elva og at smolten dette året ble tauet ut og sjøsatt rett i saltvann, nettopp for ikke å frakte med seg Gyro fra elva til andre vassdrag. I høst har det vært sett en stor oppgang av smålaks, kanskje utløst av en vellykket sjøsetting. Det har derfor også vært et meget godt stangfiske etter smålaks omkring munningen.

Smolten i Lierelva ble forøvrig ikke tauet ut og har hatt en god oppgang. Kjell Cato Strand kunne fortelle at man i Glomma har fått en laks med chip fra Drammenselva. 

Bjørn Tore Kjølholt fortalte om situasjonen på Hvaler, der 6 av 8 bekker er helt tørre, og alt liv er borte. I to av bekkene har tørken også ført til at forurensing har blitt så dominerende at fisken har dødd av oksygenmangel. Årsaken er overvann fra septik, og det er trist å se fisken kjempe en umulig kamp. Leder repliserte her at sjøørreten i år har vært hardt rammet av tørke, med stor dødelighet av yngel mange steder.

Aasestad viste så en rangering av lakseelver der Drammenselva på tross av Gyro gjør det bra, her er forøvrig ikke Tanaelva tatt med.

I denne forbindelse kommenterte Håvard Hornnes med at Tanaelva er i dyp krise og trolig havner nede på tredje plass på landsbasis. Foruten stor overbeskatning er det bekymring for de store mengdene pukkellaks som det koker av annethvert år, og siden den klekker på samme tid som laksen kan den være en betydelig konkurrent på yngelstadiet.  Inger Aasestad kunne bekrefte at overbeskatningen er stor i Tana og at den i år trolig ikke når sitt gytebestandsmål.

Når det gjelder Numedalslågen er fangsten i år på ca. 2500 laks på til sammen ca. 13 tonn og 97 ørret på til sammen 150 kg. Lågen har fangststatistikk tilbake til 1894 og satte i fjor fangstrekord. I år har det på tross av tørken vært et bra år, selv om fangsten av ørret er halvert.

Tørken har imidlertid bydd på utfordringer i forhold til lakseturisme, siden folk planlegger ferier og kjøper fiskekort på forhånd, med tørke og frustrasjon som følge, dette er rapportert i flere lakseelver.  I Numedalslågen har man vært heldige, siden regulantene har krav på seg om at laksen skal ha første prioritet foran fylling av magasiner i perioder med lite nedbør. Derfor har elva ført mellom 40 og 50 kubikk i lengre perioder, der man uten regulering hadde ligget på bare 6-7 kubikk. Dette har imidlertid vakt irritasjon i de øvre kommuner av Numedal, der man heller hadde sett at bassengene ble fylt. Det hører med til fortellingen at kraftbransjen fortsatt i dag har bra med vann og at prisene er høye.

Når det gjelder tema tørke og vannføring kunne Aasestad vise statistikk på at i perioder med god vannføring vil overlevelsen av yngel være høy og at man ser at fire år senere er fangstene i elva også gode. Empirien viser derfor med tydelighet at det er en sammenheng mellom fangst og gjennomsnittlig vannføring i elva fire år i forveien.  Særlig sommervannføringen ser ut til å spille en viktig rolle her.

I Numedalslågen har de minste bekkene gått tørre, og Aasestad trakk fram et eksempel på en bekk på ca 10 kilometer der man hvert år setter ut yngel, og hvor man trolig har tapt mellom 30 og 40 000 yngel. Elva har også gått tørr i flere sidevassdrag der det foregår naturlig gyting. 

I tillegg til selve tørken vil en følge være at de vanndekkede arealene i hovedvassdraget reduseres. Siden lakseyngel er territorielle vil tørken trolig føre til flere taper-fisk, som da blir skjøvet ut og må konkurrere med andre arter om plass og føde.
En art som konkurrerer med lakseyngel er fisken sandkryper, som trolig ble satt ut av tyske ålefiskere med levende agn som tidligere reiste hit på pakketurer. Denne arten er under overvåkning ved fire stasjoner i Numedalslågen, og den er uønsket. Under tørre somre øker erfaringsmessig antallet mye, trolig fordi den liker høyere temperaturer enn laks, sandkryper gyter forøvrig ved 18 grader. I tillegg til sandkryper har det vært mer ørekyte enn normalt, den er også en varmeelskende art, som klarer seg med lite oksygen og tåler høye verdier at CO2.
Målinger fra vassdraget viser også at årets lakseyngel har lavere vekt enn normalt, og gjennomsnitts lengde i oktober ligger på nivå med august i et normalår. Alt dette henger sammen med tørke og varme, og Aasestad minnet om at laks har en optimal temperatur på 8-15 grader og absolutt dødelighet inntreffer ved 27 grader. Det viser seg at ved varmt vann vil fisken søke seg til områder med tilsig av grunnvann, som gjerne holder en lavere temperatur. Generelt vil også varmere vann bety konkurranse fra mer varmetolerante arter – og mindre vann vil gjøre det enklere for mink og hegre å fange lakseyngel.

Aasestad poengterte at selv om det kan se mørkt ut kan man lære mye om dynamikken i elva under ekstremår, og at siden årsklassene kompenserer for hverandre vil neste års generasjon trolig bli sterk, da på grunn av mindre konkurranse.
Kjell Cato Strand repliserte her at el-målinger i Aagaardselva viser at på tross av lite vann er det bra med 0+ men at gjennomsnittsstørrelsen er mindre. 

Leder spurte om fordelingen av laks på størrelse. Her svarte Aasestad at det er en tendens til mer smålaks, og selv om man ikke forventer store utslag bør det tolkes som et lovende tegn i forhold til neste år. Selv om man i Numedalslågen ikke har tall på mengden oppdrettslaks som fanges, er inntrykket at det er mindre av dette enn tidligere, dessuten er det relativt sett også blitt mer villfisk de siste årene.
Kjell Cato Strand kunne her fortelle at det i Glomma og Aagaardselva i år ble identifisert fem oppdrettsfisk av totalt 260 laks fanget, her har det vært år der oppdrettsfisk har dominert stort og det har vært fanget hybrider, men her har tendensen også gått tilbake.
Forøvrig har det i Glomma vært 70 % uten fettfinne i år, dette gjelder både ordinært og stamfiske. Dette var ca 95 % i 2016 og ca 90 % 2017.

Aasestad regnet med at det blir rikelig med gytefisk i Numedalslågen, men minnet om at det som regel ikke er antall gytefisk som bestemmer rekrutteringen.

Strand nevnte her at det i Glomma er en klar tendens med dårlig rekruttering, men at dette bøtes på med utsetting av yngel orm smolt fra genetisk kontrollert stamfisk.

Erik Garnås informerte om at det for Drammenselvas del er besluttet å behandle hele vassdraget mot Gyrodactylus, men at det ikke er tatt stilling til metode. Det kan trolig bli snakk om en kombinasjon av ulike metoder.

Leder rettet spørsmål til hvordan sesongen hadde vært til de fremmøtte kilenotfiskere, som kunne fortelle at snittvekten på fisk var lavere enn vanlig, men at man var fornøyd. Fisket på Alby har vært godt, her fanger man trolig laks som hører til Vestfold, siden det her er tatt fisk med merker herfra. 

Tom Sollie kunne fortelle at det ikke fiskes med laksenot i Vestfold, etter at Petter Bryng gikk bort. Selv har han i år dorget etter sjøørret med gode fangster fram til juni.

Kjell Cato Strand skjøt her inn at det er økende fiske med kilenot på Hvaler, og at det kan virke som om fisken man savner i elva er å finne i nøtene. Strand uttrykte også misnøye med at det tillates fiske med kilenot på blandet bestand av Glomma og Aagardselva, der Glomma sliter med rekruttering. Under oppbygging av en bestand bør det ikke være riktig å tillate kilenotfiske. Uten stor innsats med klekkeri og utsetting av smolt hadde det vært lite laks Glomma, dette skyldes forhold med uheldig vannstandsreguleringer og forurensning.

Leder repliserte her at dette bør tas med i det store bildet når det skal gis råd for lakseforvaltning.  

På spørsmål om hvordan bunndyrfaunaen rammes av tørken nevnte leder at det ikke er gjort undersøkelser av hvordan dette har slått ut, men at insekter er raske til å re-kolonisere områder som har ligget tørre.
Se Aasestads presentasjon

4. Fiskeoppsynet i 2018 ved Haakon Haaverstad (SNO)

Haaverstad uttrykte stor tilfredshet over å være med i Fagrådet og at de tre årene man har vært med har vært både lærerike og nyttige i forhold til oppgavene man jobber med. Selv er han fagansvarlig for sjøørretoppsynet i Østfold. Han informerte om at SNO ligger under Miljødirektoratet, og at det er kystseksjonen med lokalkontorer som har oppsyn med anadrom laksefisk, sjøl er Haaverstad stasjonert på Skjærhalden på Hvaler, som er det ene av to kontorer i Østfold. Det andre ligger i Halden. SNOs arbeidsbåt for kystoppdrag er plassert i Rygge, som er et fint utgangspunkt for å dekke hele kysten. For å drive mer effektivt oppsyn i skjærgården bruker man mindre fartøyer enn tidligere. 

Foruten å samarbeide tett med Skjærgårdtjenesten, som også hører til Miljødirektoratet, samarbeider SNO med Kystvakten, Fiskeridirektoratet og Politiet. Særlig har man et nært samarbeid med Kystvakten, som er en ressurssterk og aktiv partner når de er i regionen. SNO har et fortrinn i forhold til andre instanser ved at man styrer arbeidstiden selv, dermed kan man være på plass til flere av døgnets tider, da som kjent gjerne ulovligheter ofte forekommer.

Haaverstad kunne fortelle at man opplever en stabil situasjon i regionen, uten de store utfordringene hvis man sammenligner med resten av landet, der særlig i noen deler av Nord-Norge er krevende å drive oppsyn og det foregår en god del organiserte ulovligheter.

SNO har betydelige fullmakter i sin utøvelse, som f.eks. å ferdes fritt for å utøve sin gjerning, krysse privat grunn ved mistanke om ulovligheter, gjennomføre lyd- og bildeopptak samt stanse personer og kreve at man legger fram dokumentasjon og personopplysninger. De som blir kontaktet plikter å etterkomme pålegg, alternativt kan ilegges bøter eller fengselsstraff.
SNOs oppgave er primært å håndheve naturoppsynsloven og naturmangfoldsloven og laks- og innlandsfiskeloven. SNO kan om nødvendig kreve hjelp av politiet, som har bistått under gjennomføring av systematiske kontroller.

Neste år planlegger man å rette økende fokus på laks- og innlandsfiskeloven, blant annet med nye frednings soner for vassdrag meg laks- og sjøørret. At den nye forskriften om fredningssoner har kart vedlagt gjør arbeidet enklere, mente Haaverstad. 

Kontroll med merking av fiskeredskap er noe man arbeider en god del med, og man håper også å få gjennomført kontroll med kilenotfiske i neste sesong.
Hjemmesiden www.ulovligegarn.no er et viktig hjelpemiddel, og det er fint å kunne støtte seg til fiskeforvalter i tvilstilfeller. 

På nasjonal basis er det imidlertid en del utfordringer med drivgarnsfiske, som gjerne drives etter mørkets frembrudd. Det er mange beslag av anonyme garn, og det har vært store beslag av drivgarn. Med så godt organisert virksomhet er man også nødt til å jobbe langs hele den kriminelle verdikjeden og samarbeide med økokrim og skatteetaten under etterforskning. Det er særlig Troms fylke man har utfordringer med ulovlig drivgarnsfiske. 

Når det gjelder anadrom fisk er det et klart mål å styrke samarbeidet med lokale krefter i elv og imøteser tips og henvendelser om dette fra lokalbefolkning og andre med lokalkunnskap. Det kan være en strategi å jobbe spesifikt med holdninger og forståelse i visse utenlandske miljøer, her trenger trolig oppsynet litt mer kompetanse og innsikt i hva som foregår. 

Sent på høsten har det vært en tendens til økt antall tips om ulovlig fiske i elv, og i år har det vært flere anmeldelser enn vanlig på landsbasis, men ikke i Østfold. I elvene har man kanskje vært litt for godt vant til å støtte seg på på lokale krefter. Man er åpen for at det på Østlandet kan være mørketall, og siden man er nødt til å bruke mye tid per inndragning og beslag ser man nå på hvordan man kan få lokale krefter med i et samarbeid om tips.

Kjell Cato Strand bemerket her at man tidligere hadde en slags politimyndighet, og lurte på om det kunne være en ide å gjennomføre mer opplæring, slik at man kan stå bedre rustet til å håndtere dette på riktig måte.

Tananger bemerket her at man kan drive et godt oppsyn uten myndighet og oppfordret flere til å søke om å gå kurs på dette området. Politiet ser også med en viss bekymring på at så få følger med på hva som foregår ute i naturen, og at et godt oppsyn fort kan blir taperen.  

Haaverstad oppfordret flere til å delta på slike kurs, og motta opplæring i hvordan man skal opptre som et godt vitne og bidra til at lovbrudd kan påtales. Det er SNO som melder inn folk til slike kurs.

Haaverstad fortalte at det til enhver tid legges føringer og prioriteringer for hva man skal jobbe med, og at de nordlige fylker får mest oppmerksomhet for tiden. Imidlertid er det snakk om å lage et pilotprosjekt på hvordan å etablere bedre elveoppsyn. Dette kan gå både på kommunikasjon og kompetanse.
SNO har ikke sterkere hjemmel på havressursloven enn på lovene som regulerer anadrome arter, så det bør være mulig å få til et mer effektivt oppsyn også her. Det er forøvrig flere brudd på havressursloven enn det er på lover som gjelder innlandsfiske.
SNO har en viss politimyndighet, men bruker den sjelden. Man kan f.eks. trekke og undersøke garn. De nye forskriftene for garnfiske ser forøvrig ut til å bli fulgt, siden det har vært lite beslag av dette i denne regionen. Mye tyder på at hobbyfiske med garn er på vikende front.

Neste år vil SNO se nærmere på sine prioriteringen og trolig bruke mer tid på elveoppsyn, noe som trolig vil komme til uttrykk i et skriv om prioritering på nyåret.

SNO ønsker også å bruke mer tid ute i felt og mindre tid på kontorarbeid, noe som tar en god del tid. Arbeid på sjøen er imidlertid strengt regulert i forhold til arbeid, antall passasjerer osv., her kan det kanskje komme en oppmykning.

Eksempler på saker fra Oslofjorden inneværende år er en konkret melding om 5 garn på en sjøørretplass, der man reiste ut og la seg på span. Etter 40 minutter kom den aktuelle fiskeren, men fikk øye på oppsynet, og stakk av med tre av fem garn i båten i full fart. Forholdet ble anmeldt selv om man ikke visste hvem det dreide seg om, man fant igjen og identifiserte båten, som retten valgte å ta beslag i. På grunn av beslaget ble det hele oppklart og den rette person ble tatt og båten ble levert ut. Historien viser at oppsynet er avhengig av tips. 

En gang i våres ble meldt om et 130 meter drivgarn utenfor Jeløya via nettstedet ulovligegarn.no og man reiste ut og inndro garnet, som forøvrig var uten fisk. SNO har også med stort hell klart å spille på lag med media, noe som trolig fører til økt bevissthet om dette se linker i presentasjonen for film fra media.
Se Haaverstads presentasjon

5. Hvordan står det til med sjøørreten i Norge? Ved Atle Kambestad, Miljødirektoratet

Kambestad innledet med å si at han har tatt over kontakten med Fagrådet etter Dagfinn Gausen for et drøyt år siden, at han ser på Fagrådets arbeid som viktig at det var hyggelig å bli invitert.
Kambestad innledet med å påpeke at sjøørreten på mange måter er laksens glemte fetter og at situasjonen for sjøørret er svært varierende her til lands. Sjøørreten har i Norge hverken blant forskere eller forvaltning fått den oppmerksomheten den fortjener.  Selv om sjøørreten har mange tilhengere blant sportsfiskere har den i forvaltningen kommet i skyggen for laksen, dette har naturligvis med betalingsvillighet å gjøre og det er ikke til å legge skjul på at bevilgninger ofte øremerkes laks. Dette ønsker man nå å balansere bedre.
Når det gjelder status i de ulike landsdelene er den i NordNorge i en positiv utvikling, noe som også gjelder Sør- og Østlandet, mens det på Vestlandet og Trøndelag har hatt nedgang og er på ca. 20 % av nivået i 1993.

Dette er bemerkelsesverdig siden den sto veldig sterkt på Vestlandet og i noen elver har vært kjent for å bli veldig stor, som i Strynselva og Gloppen.
Sjøørreten er i mange vassdrag påvirket av andre faktor er enn laksen er påvirket av. Den er blant annet mer påvirket av uttørking. Samtidig er det klart at overlevelsen i sjøen er gått ned, noe som mange steder sammenfaller med store bestander av lakselus. Dette kan imidlertid ikke forklare hele tilbakegangen, siden den også skjer i områder der det er brakkvann, som i Indre Nordfjord, der det ikke er lakselus av betydning.
Det er derfor behov for mer kunnskap om ulike faktorer, tilgang på næring, sykdommer, predasjon osv.
I Oslofjorden derimot er den i framgang og gyter i bekker og i mindre kystvassdrag.

Mens det er utviklet avanserte modeller og beregningssystemer for laks vet man i dag lite om sjøørretens liv. 

Nå er imidlertid Vitenskapelig råd for Lakseforvaltning(VRL) på saken og det forventes at vil skje mye i tiden som kommer.
Et spørsmål av stor viktighet er hvor følsom den er for beskatning, mange steder er fisket allerede blitt forbudt fordi bestandene er på lavmål. Det er også innført restriksjoner på fiskemetode. Et fenomen er at etter tiltak som skulle fremme sjøørreten i en rekke vassdrag, som kalking, har laksebestanden vokst på bekostning av sjøørreten. Det er altså ikke helt rett fram med sjøørreten.

I Hardanger er imidlertid situasjonen kritisk og man har bestemt seg for å bygge opp en genbank, noe som er relativt kostbart. Dette viser i hvert fall at sjøørreten er i ferd med å bli ansett til å være av stor verdi. Flere steder anbefaler VRL stopp i fiske. Det er også bestemt at bestandene skal bestemmes ved å telle antall gytefisk.

Det er imidlertid utfordringer, siden det kan være mange mindre fisk i et vassdrag, noe som gjør statistikken usikker. Sjøørreten er heller ikke alltid enkel å forstå, som i Vosso, der den på tross av stor vekst ikke vandrer særlig langt. Noen ganger skifter den mellom å opptre i anadrom og stasjonær utgave, og den kan også overvintre i store antall i andre vassdrag enn der den gyter. Den kan også opptre som brunørret inntil den er 1 kilo for så å skifte til sjøørret, eller faktisk emigrere i store antall, som i Hornindalsvannet. Muligens har dette å gjøre med næringstilgang, noe som gjør at kultivering svært ofte ikke gir gevinst i samme grad som hos laks, som er en mer programmert art.  I det hele er sjøørretens liv og biologi lite kjent, og at den i bunn og grunn er en del av brunørretbestanden gjør det komplisert.

Når det gjelder overvåking av bestander har man hatt gode resultater med dykking, vel å merke der vannkvaliteten tillater visuell telling, der den som laksen kan være svært aggressiv.

Miljødirektoratet har også kjøpt seg inn i et forskingsprosjekt i regi at Fiskeridirektoratet på kartlegging av fangstene i sjøen. Dette er et opplegg der man følger opp et utvalg fiskere i sjøen over tid, og som virker godt organisert. Man håper at denne undersøkelsen vil gi tall på fangstene av sjøørret i sjøen.

Det er tatt i bruk en app for registrering av sjøørretfangst i Dannmark, som visstnok fungerer fint, dette kan bli aktuelt å se nærmere på, dette er imidlertid knyttet til forpliktelser ved kjøp av fiskekort, noe alle er nødt til å ha i Danmark.

Siden sjøørreten er avhengig av mindre vassdrag og sideelver kan det virke som om den går litt under radaren, siden mindre vannsystemer har lite fokus i Vannforskriften. I praksis er det derfor lite kartlegging og tilfeldig kunnskap om bestandene av sjøørret i små vassdrag, dette gjør også at kommuner og andre aktører står i fare for å overse viktige fiskebestander i forbindelse med tiltak.  

Her skjøt Hilde Sundt Skålvåg inn at strandsonen gradvis bygges ned, og at det i forbindelse med utløp av sjøørretbekker må holdes fokus på å beskytte disse mot tiltak, siden det er et viktig oppvekstområde.  

Dette ble støttet av Kjølholt, som har sett på satelittbildet at det foregår en utbygging av nettopp munningsområder av denne type. I tillegg til vern av bekkene burde slike områder beskyttes bedre mot nedbygging.
Hornes kommenterte at sjøørreten i noen områder også sliter med eutrofiering og at man i Østfold forsøker å holde oppmerksomhet på dette feltet.
Kambestad fortalte så at det skal lages en helhetlig plan for forvaltning av Oslofjorden, og at man her bør ta opp sjøørretens utfordringer og fiskernes interesser.

Arne Christian Geving sa at det arbeides med retningslinjer for fredningssoner, og at det er laget  et skriv samt et orienteringsbrev om endringer, som sendes ut i år.  Fiskeforvalterne skal gi tilbakemeldinger hvis de mener at forskriften for fredning bør endres. 

Kambestad avsluttet med å understreke at man har gode erfaringer med fagrådsarbeid, ikke minst ved at mulighetene for å få gjennomført og påvirket øker når flere etater samarbeider. Videre ga Kambestad honnør til Østfold, som i lengre tid har pekt seg ut som et foregangsfylke. Miljødirektoratet ser på gode resultater av Fagrådets arbeide og at Leif Roger Karlsen har lagt ned et stort arbeide i så måte.  Til syvende og sist handler mye om at noen har hjerte for fisk og natur, og Kambestad håpet at arven fra Karlsen vil bli videreført.
Se Kambestads presentasjon (noen bilder mangler)

6. Erfaringer fra, «Grundkursus i vandløbsrestaurering», Vejle, Danmark, v/Leif R. Karlsen

Leif Roger Karlsen deltok 13.-15. april på et kurs i restaurering av vassdrag i regi av DTU Aqua, som organiserer sjøørretforvaltning i Danmark og driver nettstedet fiskepleje.dk. Som kjent er Danmark langt framme hva gjelder både pleie og utvikling av fisketurisme på sjøørret, så det bør være landet å besøke for å lære mer om emnet.
Kurset var opprinnelig rettet mot kun danske deltakere fra fiskeforeninger, men det ble gjort et unntak fra dette for vår del. Det skal tilføyes at det vanker en god del midler fra EU-systemet nettopp til miljøtiltak  på fiskefronten.
Første dag besto av teoretiske emner som fiskens krav, biologi, finansiering etc. På dag nr to var man ute i felt og så på gjennomførte prosjekter og gjorde praktisk arbeid på prosjekter i samarbeid med Vejle Sportfiskerforening. Videre fikk man presentert resultater fra prosjekter som var blitt gjennomført.

På den tredje dagen var opplegget å, på aktuelle steder der man skulle gjøre restaurering, gjennomføre dette som et gruppearbeid, som da til slutt skulle presenteres for de andre deltakerne.

I Danmark har myndighetene lagt til rette for en større satsing på sjøørret og har stilt med betydelige midler. Blant annet har man foretatt en full kartlegging og karakterisering av alle vassdrag, der tilstanden jevnlig kontrolleres. Alle sjøørret-vassdrag er med i et system der man klassifiserer tilstanden etter objektive mål. Der det er behov for tiltak lages det planer som settes i verk.

Danskene har skaffet seg mye kunnskap og erfaring om hva som er bra for sjøørreten, og spesielt hvordan man tilrettelegger for hele vannløpet, fra fisken kommer opp og får gode gyteforhold, hvilke vannhastigheter og dyp som er bra for yngel, og hvordan man gir den gode muligheter for å overleve. De har faktisk laget egne «kokebøker» for hvordan man går fram.

Av tiltakene man legger opp til er å fjerne dammer og mindre kraftverk som har liten samfunnsmessig nytte. Her får man også offentlige midler for å gjennomføre større prosjekter, som å føre vassdrag tilbake til sine gamle løp. Selv var Karlsen, som en del av kurset, delaktig i et større bekkeprosjekt der man bl.a. la ut gytegrus og så på forskjellige metoder for dette. Viktigheten av å ha tillatelse fra grunneiere, kommunen og offentlige myndigheter ble presisert på kurset.  Når det gjelder det praktiske arbeidet handler det om å finne hva som er flaskehalsen i et vassdrag, men også i fjordsystemene. Ved siden av å legge ut gytegrus legger man ut knyttnevestore skjulesten for ungfisk. Man var også opptatt av å ikke få inn mer enn 15 % flint i gytegrusen.

Et viktig verktøy under legging av gytegrus er målestaven som man bruker for å kontrollere at vannet ikke stuves opp for mye, en tommelfingerregel er at det ikke bør være mer enn 5 promille fall. Videre legges det vekt på å legge grusen godt opp på sidene for at ikke vannet skal bryte over og føre til erosjonsskader.

Karlsen kunne videre anbefale kurset og at man egentlig kan se på ørreten som en «ulønnet miljøvakt».
Se Karlsens presentasjon

7. Tiltak for sjøørret i Rygge kommune, v/Moss og Omegn JFF

De tre herrene Petter Mellum, Kjetil Johansen og Knut Rino Utne i Moss og Omegn JFF orienterte om sitt arbeide med de tre bekkene Evjeåa, Kureåa og Gunnarsbybekken. Innsatsen de har lagt ned er formidabel og det kommer ikke som noen overraskelse at de har blitt tildelt kommunens hederspris for dette arbeidet.
Startpunktet for interessen var ifølge de tre et foredrag som Leif Roger Karlsen holdt i Moss JFF tilbake i 2006, og som førte til en liten vekkelse i foreningen.
Det første tiltaket man gjorde var å henge opp et informasjonsskilt som Fagrådet hadde utviklet om at den respektive bekk har en gytende bestand av sjøørret. Videre har man de siste årene jobbet systematisk med å fjerne vandringshindre, legge ut grus og legge til rette for gode oppvekstområder for yngel. Det har vært mye rydding av søppel og graving, blant annet har man fjernet en dam og gjort stedet om til et område med vann i bevegelse og med mulighet for gyting.
Man kunne fortelle at det er mye støtte og hjelp å få fra det lokale næringslivet, blant annet har man fått låne gravemaskin gratis fra Evje golfbane. Andre tiltak man har gjennomført er å sikre bredder med spunting eller store steiner, fylt på stein for oppvekstområder og laget to nye trapper for fisken.  Ørreten i de tre vassdragene har fått mange nye steder å gyte på, enklere vandringer og bedre oppvekstmuligheter.
Flere av tiltakene inkludert tonnevis med gytegrus og er finansiert over fiskefondsmidler, som Fylkesmannen etter søknad tildeler hvert år.
Arbeidene viser også at det nytter å skape nytt liv i døde strekninger. Evjeåa var dømt nord og ned, i dag myldrer den av yngel. Takket være at lokale bønder bruker Kureåa til transport av vann fra Vansjø er man sikret god tilførsel også i tørre perioder. Her har man i forbindelse med den aktuelle fangdammen for vann bygget en helt ny trapp for fisken. Trappa er demonterbar og gjøres klar i april og tas ned etter gyting. Dette var tidligere i praksis et uoverstigelig hinder for ørreten. I dag er dermed oppvekstmulighetene for ørreten blitt mange ganger så store.  Det er laget gyteplasser ovenfor dammen, der det tidligere ikke var yngel å finne er det nå en god bestand. Ved siden av planting av trær for å hindre erosjon, skjerme og kjøle ned bekkene har man innredet bekkene med overskuddet av stein som bøndene stadig plukker fra jordene. 
De tre la vekt på at det er smart å planlegge og bruke tid på å gjøre seg kjent og bruke lokale kunnskaper om bekkene før man setter igang.  Leif Roger Karlsen berømmet de tre for den store innsatsen de har lagt for dagen og håper at bekkene skal kunne brukes av skoleklasser og barnehager i undervisning. Karlsen understrekes at det til syvende og sist er interesse for natur og et hjerte for fisken som er en nødvendig drivkraft i dette arbeidet. Det er heller ingen tvil om at arbeidet har gjort kommune og andre berørte parter mer bevisst på hvilke verdier som ligger i bekkene og de tre er forbilder innen godt miljøarbeid.
Se presentasjon (noe forkortet)

8.  Dagen ble avsluttet med befaring til Evjeåa, Kureåa og Gunnarsbybekken.

Deltakerne fikk se mye gytefisk og man ble vist omkring til hvilke tiltak som er gjort, noe som skapte stor entusiasme og tilfredsstillelse. Til og med sjåføren av minibussen ble revet med og imponert over hvor mye fisk det var å se!

Moss. 1. desember 2018,

Med hilsen

Leif R. Karlsen                    Tommy Ch.Olsen

leder                                      sekretær