Laksen - elvenes konge

Laks går opp i vassdrag rundt hele kysten, fra svenskegrensa til Grense-Jakobselv. Laksen hører til i elvene, og trives ikke som sjøørreten i bekker og småvassdrag. I motsetning til ørreten finnes det ikke rene ferskvannsbestander av laks i Norge med unntak av bleka i Byglandsfjorden i Aust-Agder, og namsblanken i Namsenvassdraget i Nord-Trøndelag.

gutt-med-to-lakser

Laksen trives i friskt strømmende vann. Den foretrekker sterkere strøm enn ørreten gjør.
På samme måte som sjøørreten søker den opp i elvene om høsten for å gyte, men gyter gjerne litt senere enn ørreten. Den første delen av livet lever yngelen på samme måte som ørreten, og ser omtrent maken ut. Når ungene blir 12-14 cm lange blir den smolt og forbereder seg til å vandre ut i havet. Den er da ca. to år gammel i Sørøst-Norge. Den er altså litt mindre av størrelse enn sjøørretsmolten, men den skal ut på en atskillig tøffere reise.
Laksungene forlater kystområdet ved hjemmeelva og drar ut i havet, menge drar helt til Færøyene og Grønland. Her ute lever den godt av ulike fiskeslag, og vokser svært raskt.
Etter å ha oppholdt seg i havet i ett, to eller tre år, kjønnsmodnes laksen og vender tilbake til sin barndoms elv for å bringe slekten videre. Mange vender tilbake allerede sommeren etter de vandret ut. De er da smålaks, og veier fra 1 til 3 kg. Smålaksen har mange lokale navn, som tert, svidde og svele. Laks som står ute i havet i to år kommer tilbake som mellomlaks, og veier 3-7 kg. Hvis laksen har stått mer enn to år i sjøen vil den veie mer, og den kalles da for storlaks. Ofte vil de første laksene dukke opp i mai/juni, dette er gjerne stor laks. Smålaksen kommer gjerne senere på sesongen.
De aller fleste laksene dør etter første gyting, men noen kan overleve som vinterstøinger, og vandrer ut i havet igjen om våren for igjen å vende tilbake til hjemmeelva etter en ny periode i det rike matfatet.

Er laksen truet?

Norge har et særlig forvaltningsansvar for den atlantiske laksen. Selv om laksen sprer seg over store deler av Nord-Atlanteren, er de aller fleste klekket i norske elver, og vil vende tilbake dit for å gyte.
 I sørlandselvene var det store mengder laks og et eventyrlig laksefiske inntil for ca. 100 år siden. Omkring århundreskiftet begynte fangstene å minke, og på 1950-tallet ble tilbakegangen katastrofal. På slutten av 1960-tallet var laksen forsvunnet fra så godt som alle elvene på Agder. Årsaken til dette var først og fremst sur nedbør, som skyldes langtransportert forurensning fra industri i Europa.
 Selv om elvene var gjenstand for sterk industriutbygging og kraftutbygging i denne tidsperioden er det ingen tvil om at det var den sure nedbøren som utryddet bestandene. Vi vet at laksen tåler surt vann dårligere enn de fleste andre fiskearter, og særlig er smolten sårbar.
 Det har vært kjent lenge at laksen har vært borte fra sørlandselvene, mens den på østlandet har overlevd. Numedalslågen er en av landets beste lakseelver.
 I de siste tiårene har laksen blitt truet av nye farer. Den lille parasitten Gyrodactylus salaris har spredt seg til mange elver på Vestlandet og i Nord-Norge, og ført til at laksebestander har blitt nærmest utryddet. Også Drammensvassdraget er smittet av denne parasitten, men her opprettholdes bestanden gjennom smoltutsettinger.
 Store mengder rømt oppdrettsfisk går årlig opp i vassdrag på Vestlandet og i Nord-Norge, og konkurrerer med villaksen om gyting. Også Glomma har et stort innslag av rømt oppdrettslaks. Mange forskere frykter at dette fører til at arveanleggene for de stedegne bestandene går tapt. På vestlandet er også lakselus et stort problem for villaksen.

Laksen kommer tilbake

Også flere laksevassdrag blir kalket, det første som ble fullkalket var Audna i Vest-Agder. Fangstene i Audna er nå like store som i gamle dager. I 1984 ble de første bevilgningene gitt av Stortinget til kalking av sure vassdrag. Bevilgningene har vokst gjennom årene og er nå oppe i mer enn 110 millioner kroner. Kalkingsmidlene brukes til å gi gode leveforhold for fisk i innlandsvann, bekker og elver. Også flere laksevassdrag blir kalket, det første som ble fullkalket var Audna i Vest-Agder. Fangstene i Audna er nå like store som i gamle dager.

Under reetablering

De siste årene har de statlige kalkingsbevilgningene kommet opp i en slik størrelse at det er blitt mulig å fullkalke flere store vassdrag. De største kalkingsprosjektene er Mandalselva og Tovdalselva. Ved hjelp av flere store doseringsanlegg blir nøye tilmålte mengder av finmalt kalksteinsmel blandet ut i elvevannet. Laksen er svært sårbar, og krever en bedre og jevnere vannkvalitet enn de fleste andre organismer. Hvis vi kalker tilstrekkelig til at laksen trives, vil også de aller fleste andre fiskearter og andre vannlevende dyr kunne trives.
For å få best mulig resultat blir kalkingen av Mandals- og Tovdalsvassdraget fulgt opp med et prosjekt som kalles Reetableringsprosjektet.
 Reetableringsprosjektet skal sørge for at det så snart som mulig blir etablert nye stabile og livskraftige laksebestander. Det er bygget et klekkeri på Finså ved Mandalsvassdraget. Laksestammen i Storelva (Vegårvassdraget) danner grunnlag for den nye Tovdalslaksen, mens det er aktuelt å bruke laks fra Bjerkreimselva i Mandalsvassdraget. I tillegg vil laks som vandrer opp i elvene fra havet på eget initiativ få anledning til å være med på nyetableringen.
 I Glomma ble det etablert et helt nytt klekkeri/settefiskanlegg i 2012 for å redde laksebestanden der. I Tista elv i Halden er det reetablert en laksebestand etter at laksen har vært borte i ca. 100 år. Det er brukt laks av Enningdal-stamme til dette, og i 2004 ble det åpnet for fiske etter laks i elva. Det blir gjort et stort arbeid for å sørge for at reetableringen skjer på forsvarlig vis, og for å dokumentere nøyaktig hva som skjer. Mange forskningsinstitusjoner er med på dette, og lokalbefolkningen er svært aktiv. For tida arbeides det med å lage driftsplaner for alle de store vassdragene.En-laks

Du kan lese mer om laks på:

Villaksportalen

Norske lakseelvers hjemmeside