Referat fra møte i Fagrådet Desember 2015

Referat fra møte i Fagrådet for Laks og Sjøørret på Østlandet, tirsdag 1. desember 2015, hos Fylkesmannen i Østfold, Moss.

De fremmøtte:
– Carl Fjærbek, Norges fritids- og småfiskerforbund
– Petter Bryng, Norges fritids- og småfiskerforbund
– Leif R. Karlsen, leder for Fagrådet, Fylkesmannen i Østfold
– Pål Abrahamsen, Sandefjord kommune
– Arne Christian Geving, Fylkesmannen i Vestfold
– Håvard Hornnæs, EUs Vanndirektiv, Fylkesmannen i Østfold
– Ingar Aasestad, Norske Lakseelver
– Hjalmar Eide, NJFF
– Tommy Olsen, sekretær for Fagrådet, for Fylkesmannen i Østfold

Frode Sivertsen, miljøkontakt ved Østfold Politidistrikt meldte forfall på grunn av kort varsel i kombinasjon med lengre tids sykmelding. 

Leder ønsket velkommen og informerte om at vår nye politikontakt, Frode Siversten, ønsket å møte, men ikke hadde anledning. Bakgrunnen for å få en erstatter for tidligere politikontakt har sin årsak i endringer i stillinger innen Politiet, som ikke lar seg kombinere med deltakelse i Fagrådet. Imidlertid betraktet leder dette som en mulighet til å få gjort flere innen Politiet oppmerksom på spørsmål som har med laks og sjøørret å gjøre. Frode Sivertsen har gitt inntrykk av å være både interessert og dedikert for å være med.

1: Innkalling.

Det var ingen kommentarer til innkallingen. Formann orienterte kort om Fagrådets formål, som er å være et rådgivende organ. Fagrådet skal samles minst en gang årlig for å ta opp, drøfte og eventuelt uttale seg om aktuelle forhold, og eventuelt gi innspill til myndigheter og forvaltning.

2: Referat fra forrige møte, v/Tommy C. Olsen

 Sekretær gjennomgikk referat fra forrige møte. Det var ingen forslag til rettelser av innholdet, og det var enighet om at møtet i Telemark hadde vært interessant.

3: Status for EU’s vannrammedirektiv i Østfold, ved Håvard Hornnæs, Fylkesmannen i Østfold. 
(se presentasjon)

Arbeidet med direktivet er i ferd med å passere en viktig milepæl, som er å ha etablert en komplett beskrivelse av miljømål for de ulike vannforekomster. Ifølge EØS avtalen er dette bindende mål.
En stor fordel med direktivet er at man kan se vassdrag under ett, og at ulike myndigheter får et felles referanseverk som alle kan forholde seg til og samarbeide om.
Arbeidet med å forvalte vannressursene vil foregå i 6 års sykluser, med et kretsløp av overvåking og vurdering, tiltak og forbedringer og tilbake til overvåking og vurderinger.
Det er nært forestående at det skal vedtas tiltak for en rekke vassdrag, og det er Fylkestingene som skal vedta disse. Planene skal sendes til miljømyndighetene for godkjenning.
I planene skal tiltak legges fram, ansvar skal fordeles og krav til rapportering tydeliggjøres. I planene vil både økonomiske, juridiske og andre virkemidler bli vurdert. For landbruk kan det være aktuelt med økonomiske virkemidler mens det for annen industri kan være mer relevant med juridiske.
Målet med arbeidet er å skape et eierforhold til vannressursene, der også nytten er med i bildet. Det kan nevnes at man i Sverige har en annen inngangsvinkel til arbeidet, med mer overordnede statlige planer for gjennomføring. I Norge er målet å skape lokalt orientert aktivitet, basert på lokal kunnskap der tiltak utformes og gjennomføres lokalt. Hensikten med den norske fremgangsmåten er å engasjere lokale interessenter.
Utgangspunktet for direktivet er å bestemme miljømål for alle vannforekomster, både bekker, elver, innsjøer og kystvann. Miljømålet relateres til naturtilstanden, men tillater en del påvirkning i tillegg.
Avstanden mellom dagens tilstand og miljømålet og hva som påvirker vannkvaliteten vil bestemme hvilke ulike tiltak som er aktuelle å gjennomføre.
Et eksempel er Haldensvassdraget, der det lages fakta ark, data ark og tiltaksprogrammer. I dette tilfelle er det utslipp og forekomst av fosfor som er hovedfokus. Undersøkelser har vist at deler av vassdraget har en egen evne til å tåle mye fosfor, mens andre deler ikke har dette. Det springende punkt, og trolig i noen tilfeller stridens kjerne, vil i en slik sammenheng være hva som kan regnes som “naturlig tilstand”.
Arbeidet som skal foregå videre vil involvere ulike alternative tiltak eller begrensninger på, eller krav til landbruksaktivitet, med formål å redusere utslipp og komme nærmere miljømålet.
Disse planene skal videre ligge til grunn for Fylkesmannens virksomhet, ved at arbeidet blir klassisk miljøforvaltning, der man fokuserer på å beskytte, forbedre og kreve tiltak for å bryte en uønsket tilstand. Forslag til inngrep som kan forverre en naturlig tilstand skal innlemmes og vurderes opp mot dette referanseverket. Da kan det for eksempel bli stilt krav om utredninger og konsekvensanalyser.
Et annet relevant emne er kantvegetasjon og praksis med sprøyting og gjødsling mot vassdrag. Her ble det fra fagrådets side påpekt behov for en tydeligere grenseoppgang.

4: Årets laksesesong for lakseregion Østlandet. (se presentasjon)

Regionen vår omfatter til sammen 28 lakseførende vassdrag og ca. 150 sjøørretbekker.
Årets sesong kan karakteriseres som brukbar, og tilstanden er svært lik som under fjoråret.
Det står fortsatt dårlig til med 12 av laksevassdraga, noen har kritisk lav bestand og andre bestander er tapt.
Selv om mange vassdrag er gode er det et godt stykke igjen til tidligere tider. Det er med andre ord fortsatt potensiale for økning i både de gode, og ikke minst i de dårlige vassdragene.
Det ble fanget 28 tonn laks totalt i elvene, hvorav ca. halvparten i Numedalslågen. I en rekke vassdrag praktiseres i økende grad «fang og slipp», som betyr at disse tallene ikke trenger å være noe mål på beskatningen. Det hersker også en svært god justis i vassdragene, og det er all grunn til å stole på at tallene er rette. Et vassdrag som har stadig større grad av gjenutsetting er Enningdalselva, der hele 332 kilo fisk ble sluppet, mens ca 1000 kilo ble tatt på land. I Enningdal ble det heller ikke tatt oppdrettsfisk i år, og oppgangen av storlaks foregikk tidlig.
I Akerselva var oppgangen forsinket, som i en rekke store vassdrag var uværet Petra med på å bremse oppgangen i en periode. I Aagardselva rapporteres det om fullt belegg på gyteplassene.
I år rapporteres det om at betydelig mer stor sjøørret enn de siste årene.
I takt med gode tiltak i bekkene, mindre forurensing, mer nedbør og mindre konkurranse i sjøen har det vært en jevn økning de siste tiårene, og det er et håp om at sjøørreten er på vei tilbake for alvor.
Sjølaksefiskerne rapporterer om et år med bra fangster. For Østlandet samlet var økningen i sjølaksefisket på ca. 5 % i forhold til snittet av årene 2008-2013
Leder konkluderte med at fangstene av sjøørret og laks i vassdragene i vår region har hatt en liten og positiv oppgang i år, og at det er mer stor laks. En god nyhet er også at laks og sjøørret er for fullt tilbake i Akerselva, med store mengder fisk. Det blir derfor åpnet for fiske i Akerselva i 2016.
For detaljer på statistikk se forøvrig www.ssb.no og søk på «laks», deretter kan man søke på ulike kategorier.

5: Faglige inntrykk fra seminar om sjøørret i Dundalk

Leder og sekretær deltok på et tre dagers symposium «2nd International Sea Trout Symposium» i Dundalk, nord for Dublin, 20.-22. oktober 2015. Symposiet inneholdt til sammen 30 foredrag innenfor seks ulike temaer innen forskning og forvaltning av sjøørret. Symposiet var en videreføring av et som fant sted 11 år tidligere.
Symposiet omhandlet i første rekke forhold og forskning i Storbritannia og Irland, men det var også foredragsholdere fra Nederland, Frankrike, Sverige, Island og Norge. Det var ingen foredragsholdere fra Danmark, noe vi savnet litt, siden man der legger ned store ressurser på å restaurere elver og utvikle sjøørretfiske og turisme. Uansett ga symposiet et bredt inntrykk av arbeidet på de britiske øyer og en rekke spennende faglige inntrykk fra andre land.
De siste årene har en rekke store prosjekter på anadrom fisk fått støtte av EU, noe som har skapt rom for mer forskning på sjøørret. I Europa er det en bred og økende interesse for sjøørret innen forskning og forvaltning.

Underfokusert
Både forvaltningsmessig og biologisk har sjøørreten historisk sett vært svært underfokusert i Storbritannia, og blitt forvaltet under samme regime som laksen, uten noen egne hensyn eller reguleringer. Den har enkelte steder også blitt sett på som ufisk, og fiskestell og tiltak har dreid seg om laks, som sportsfiskemessig har vært det gjeveste trofeet.
Det skinte gjennom blant foredragsholderne at laks «tross alt var det man foretrakk».
Sviktende laksefiske ser imidlertid ut til å ha vekket interessen for sjøørret på bred front, og konferansen ga inntrykk av at det skjer en gravis vekkelse omkring en «spennende art».
Fisket i Storbritannia etter sjøørret foregår i hovedsak i elvene, og fiske langs kysten er nærmest ukjent. Sjøørretbestander i mindre bekker ble ikke nevnt eller omtalt. Store tidevannsforskjeller, eksponert kyst og lite skjærgård er trolig forhold som gjør kysten omkring de britiske øyer mindre egnet for vading og fiske, men vi traff enkelte delegater som hadde litt erfaring med sjøørretfiske i sjøen. De kunne bekrefte vårt inntrykk at dette er et ukjent potensiale. Forøvrig er gjedde en veldig populær sportsfisk i Irland.

Vandringer
Som vi vet er sjøørret en vandrende fisk, mellom nærings- og gyteområder. I motsetning til laksen er den en utpreget flergangsgyter. Som her hjemme er det små vassdrag og sideelver som er sjøørretens gyteområder, og symposiet viste i sum at sjøørreten i europeisk sammenheng er en art med stor tilpasningsevne til vassdrag og kystområder, og som dessuten ofte lever på marginalene, både når det gjelder vannmengder, temperatur og plass. Dens vandringer er kortere enn hos laks og det er dessuten slik at fisk fra samme elv velger seg ulike livsstrategier. I samme bekk kan man ha mange ulike måter å leve på, fra hannfisk som er stasjonære (som hos laks), fisk som vandrer ut i fjordområdet, eller individer som er rettet mot fiskespising og foretar lange vandringer i åpent hav.

Strategisk
Sjøørreten fremstår som er en art som i bunn og grunn optimaliserer overlevelse og reproduksjon ved å velge livsløp etter vassdragets egenart og muligheter for å finne føde. Den er genetisk bredspektret, og innen samme bestand er det gener som koder for ulike valg med hensyn til vandring, og da med ulike grader av arvelighet. Det betyr at gener i kombinasjon styrer om en fisk vil bli stasjonær, holde seg langs kysten eller legge ut på lengre vandringer. Her kommer også valg av gyteplass i vassdraget inn. Trolig er dens livsvalg ment for å sikre god vekst og gyting, kalkulert mot risikoen for å bli tatt av predatorer, slik det heter i den kjente låten til the Clash: «Should I stay or should I go» (kost/nytte balanse). Under foredrag om stor ferskvannsørret i Sveits ble det også fortalt om forskning som skal se på likheter og forskjeller mellom denne og sjøørret. Bortsett fra salinitet og ulik tilgang på føde er det store likheter mellom innlandssjøer og fjorder. Norsk og skotsk forskning har også vist at i vassdrag med store sjøer kan sjøørret også overvintre i kystnære sjøer fremfor i havet.

Sammensatt
En rekke foredrag om ny kunnskap innen vandringer, merking og genetikk ga inntrykk av at sjøørret både genetisk og vandringsmessig er en sammensatt art med ulike levesett fra vassdrag til vassdrag, og ikke minst i forhold til områdene i sjøen. Med andre ord en svært tilpasningsdyktig og elastisk art.
Det er særlig utvikling og bruk av moderne merkingsteknologi og genetiske analyseverktøy, og ikke minst disse i kombinasjon, som har kastet nytt lys over sjøørretens liv og vandringer.
Tidligere har disse teknikkene blitt brukt på andre arter, men genetiske teknikker er nå blitt svært rimeligere og enklere, og på sjøørret har man sett spennende genetiske nyanser.
Nye studier der man setter opp stasjoner langs vassdrag og i fjorden har gjort det mulig å se når fisken passerer og hvor de vandrer. Radiomerking har også gjort det mulig å se hvilke vandringer stor sjøørret på individnivå foretar langs kysten og i havdypet.

Genetikk
Genetiske studier har tatt for seg sjøørretbestander i ulike vassdrag og vist hvordan man ved å ta prøver av et visst antall fisk etablerer en genetisk «basereferanse» for populasjonen. Deretter kan man ved å ta en enkelt prøve finne ut hvor en enkelt fisk hører populasjonsmessig hjemme. Flere arbeider har resultert i genetiske kart, som viser hvordan fisk er i slekt innenfor fjordsystemer, mellom vassdrag og i forskjellige bi-elver.
Det er også funnet genetiske klare forskjeller mellom ulike grupper av fisk som gyter på ulike steder i samme vassdrag samt tydelige forskjeller over og under et vandringshinder. De nye genetiske metodene kan gjøres helt og holdent uten å skade fisken.
De nye studiene støtter tidligere kunnskap om vandring tilbake til det vassdraget fisken hører hjemme, men viser også at det er ulike grader av genetisk utveksling mellom nabovassdrag. Ved to nabovassdrag i samme fjord i Sverige viste man at det var full genetisk utveksling.

Hierarkier
Ved studier av sjøørret i vassdrag i Frankrike har man vist at det er genetiske hierarkier der fisk fra enkelte vassdrag er i slekt med fisk i andre vassdrag i nærheten, mens andre ikke er det. Der har man også vist at enkelte vassdrag på tross av tilgang til sjøen ikke har sjøvandrende fisk. Om det er en klimatisk eller en genetisk grense man observerer er ukjent. Uansett tyder forskning på at det er landskapet og elvenes karakter, i kombinasjon med tilgangen på næring i sjøen, som bestemmer hvordan ørreten tilpasser seg. Det pussige her er at noen elver ikke har sjøørret mens nabovassdraget har. Hvor går grensen og hvilke faktorer bestemmer dette, det kan være tidevann, predasjon, temperatur, nedbør etc.
Generelt kan man si at i mange tilfeller foregår en stor del naturlig genetisk utveksling mellom populasjoner og vassdrag. At fisk kan gå opp i et vassdrag og gå ut igjen, for så å gå opp i et annet for å gyte er også vist.

Arvbarhet
Det kom fram at det finnes en rekke helt og delvis arvelige egenskaper som styrer vandringsadferd, det er forskjeller mellom kjønn, og der terskelverdier i fødetilgang og miljøfaktorer utløser adferd. Det er ikke enten eller, dette er en kompleks kombinasjon av miljø og genetikk. Det ble blant annet vist at mer tilgang på føde i elva ikke nødvendigvis øker vandringsprosenten. Man har også identifisert de enkelte gener for vandring.  Studier av kroppsform og adferd etter merking tyder på at fysiologiske egenskaper, som kroppsform og finner er koblet til gener som styrer vandring. Det ble rapportert at man kunne se tydelig at vandrere som skulle til havs skilte seg fra annen fisk i kroppsform. Slike trekk kunne også ses på energimengder i fisken. Det ble også vist at forskjeller mellom individer allerede er målbare på plommesekkstadiet. Selv om ingen populasjoner av sjøørret er like er det et fellestrekk at viljen til risiko er individ-relatert.
Modellforsøk viser at (sjø)ørreten har et balansert og komplekst forhold til hvilke tegn i det ytre miljø som utløser vandring, og at det er et komplekst samspill mellom arvede egenskaper og evne til å reagere på ytre forhold. Det er også vist at de fiskene som veier mest ikke nødvendigvis vandrer lengst, snarere er slik at ulike individer utvikler seg i forhold til sin «livsoppgave».

Næring
Når det gjelder faktorer som styrer vandring har svenske forskere sett at både temperatur og vannmengde i vassdraget styrer når utvandringen skjer, men at den utløses av nedbør. Sjøørretsmolt vandrer i hovedsak ut om natten. Hastigheten fisken vandrer med synker jo nærmere fisken er havet. Nattvandring foregår i elven, men videre vandring ut i sjøen foregår på dagtid. Mer nedbør øker etter alt å dømme overlevelsen når fisken skal vandre i et vassdrag.
Store merkingsprogrammer i Storbritannia viser at sjøørret ofte holder seg i nærheten av munningen, og at når den vandrer har man vist at den har en tendens til å holde seg langs kysten. Noen fisk legger ut til havs og følger havstrømmer og kan sågar vandre over nordsjøbassenget. Sjøørret fra Storbritannia har vært tatt ved Lindesnes.
Undersøkelser av mageinnhold tyder på at sjøørreten omkring de britiske øyer lever mer pelagisk og fritt i sjøen enn her til lands. Selv om man ikke har undersøkt mageinnhold på fisk tatt ved kysten domineres menyen av tobis og brisling.

Miljøforhold
Man har også sett at fisken orienterer seg etter strømmene og etter temperatursjikt i sjøen.
Merkingsforsøk i elvene Rhinen og Maas viser at sjøørret har store vanskeligheter med å forsere sluser og at svært få fisk når gyteplassene.
Undersøkelser fra Tana har vist at på grunn av de store avstandene må fisken overvintre i elva og så vandre videre til gyteplassen.
På Island har man merket stor sjøørret og sett at den har korte opphold i ferskvann og at den jakter på store dyp etter tobis. Det ble også lagt fram forskning som viser at sjøørret endrer vandringsvei når det er oppdrettsanlegg med mye lus i sjøen.

Fangstdata
Det er lite data på fangster av sjøørret i Storbritannia og ellers, først og fremst fordi man har fokusert på fangst av laks. I de senere årene har man imidlertid begynt å se på fangst og populasjoner, og det er mange som ønsker seg et godt mål på bærekraftig bestand, og hva som er gode bestandsmål. Genetisk kompleksitet kan her være en utfordring, siden fisken spres i havet.
En måte å gjøre det på som ble lagt fram, var å se på antall yngel i bekken eller antall fisk som vandrer ut. Dette har sine utfordringer siden miljøfaktorer som tørke og flom har stor betydning for vandring og overlevelse, ved siden av fisketrykket. Det var stor interesse og en rekke presentasjoner tom tok for seg bestandsestimering og regulering.

Konkurranse
Undersøkelser viser tydelig at laks og ørret kan være i konkurranse om gyteplasser i enkelte vassdrag. Data som tyder på at sjøørreten har gått tilbake etter at laks ble introdusert i et vassdrag. Dette ble målt ved at antall 0+ av sjøørret minsket. Det ble også konkludert med at en rekke tiltak for laks trolig kan ha gjort det vanskelig for sjøørreten. Det er med andre ord viktig med en balansert tilnærming ved kultivering.
I Storbritannia er det som i Norge betydelige konflikter mellom naturlige bestander av sjøørret/laks  og lakseoppdrett. Etter mistanke om at stor tilbakegang innen sjøørretbestanden i enkelte skotske sjøer skyldtes lakseoppdrett, viste det seg at lakselus var hovedproblemet. Etter re-lokalisering av oppdrettsanlegg og pålegg om lusebehandling har man klart å få tilbake gode bestander. Det er blitt etablert krav om telling av lus og større grad av kystsoneplanlegging.

6: Orientering om prosjekt Gyrofri, v/Leif R. Karlsen

For bakgrunn se også tidligere referat.
Leder kunne informere om at Gyrofri er et samarbeid mellom Vestfold Fylkeskommune og Vestviken vannområde. Bekymringen er at det skal skje en spredning av parasitten gryodactylus salaris til nye vassdrag gjennom ferskvannssoner i sjøen. Det er sendt en søknad om midler til Oslofjordens Forskningsråd om midler til et forprosjekt.
Aktuell forskning kan være å se om ferskvannsbarriærer er et godt nok vern mot at gyro kan følge fisk til nye vassdrag, eller om mer drastiske tiltak må treffes, som å behandle med rotenon, eller introdusere fisk med mer resistente gener osv.
En anerkjent spesialist på parasitten, Tor Atle Mo (VI) sørget for at det ble gitt beskjed om at det måtte foretas målinger av saliniteten i fjorden under stormen «Petra». Dette var viktig, og de foreløpige resultatene viser også at  ferksvannsbeltet spres lenger utover i fjorden enn det man tidligere trodde. Muligheten for at parasitten skal kunne spre seg til nye vassdrag er dermed til stede.
Fagrådet har bevilget kr 30 000 av sitt budsjett til prosjektet, som har lagt fram sin foreløpige rapport,
 Rapport saltbarriere og risiko for spredning av G salaris rev. 18.06.15e
Det arbeides nå med å få finansiert hovedprosjektet, der det skal foretas flere undersøkelser, og permanenente tiltak vil bli vurdert, også i forhold til eventuelle langsiktige tiltak for Drammensvassdraget.


7: Orientering om hovedrevisjon, regulering av fiske etter anadrome laksefisk – ikrafttreden 2016, v/Leif R. Karlsen 

Reguleringen av fiske etter anadrome laksefisk skal tre i kraft fra og med 2016. Miljødirektoratet har behandlet alle høringsuttalelsene og har vedtatt regler for neste 5-års periode. Formann holdt en orientering om hva som ville være forventet regulering for kommende sesong. Reguleringene som nå er endelige, kan lastes ned her.

Sak 8: Eventuelt

Arne Geving kunne meddele at det har vært en rekke henvendelser om å starte høsting av vill østers i Vestfold. Dette kan innebære bruk av sugeverktøy, noe som kan bidra til å endre forholdene i sjøen, og særlig i nærheten av ålegras-enger kan dette få negativer konsekvenser. Det er Mattilsynet som skal godkjenne høstingsområder, men de sitter ikke med kartverk over følsomme miljøområder. Det ble foreslått at Fagrådet skulle gjøre en henvendelse om dette til Miljødirekoratet om hvilke krav som bør stilles for konsesjon til slik høsting.

Det i dag ingen krav om avstand til vassdrag ved sprøyting av landsbruksmråder. Det betyr at det er stor fare for forurensning og forgiftning ved sprøyting og uheldige vindforhold. Det foreslås at dette blir fulgt opp med en henvendelse til Miljømyndighetene.

Petter Bryng kunne meddele at brisling i 2015 nå er kategorisert om en «nær truet» art og at fisket dermed er stoppet. Med de betenkningene som lysfiske fra før av har vakt ser fagrådet på dette som et fornuftig tiltak.

Sarpsborg den 14. januar 2016

Leif R.Karlsen                                 Tommy C. Olsen

leder                                                 sekretær