Referat fra møte i fagrådet 11. desember 2019

Hallingskarvet møterom, Statens Hus i Drammen

Tilstede var:
– Jonas Dahl-Torp, leder/ Fylkesmannen i Oslo og Viken
– Hilde Sundt Skålevåg, Fylkesmannen i Oslo og Viken
– Håvard Hornnæs, EUs vanndirektiv
– Haakon Haaverstad, Statens Naturoppsyn
– Ingar Aasestad, Numedalslågen Forvaltningslag
– Arne Christian Geving, Fylkesmannen i Vestfold og Telemark
– Erik Garnås, Fylkesmannen i Oslo og Viken
– Hjalmar Eide, Norges Jeger og Fiskerforbund
– Sven Roger Gundersen, Øst Politidistrikt
– Ole-Bendik Dale, Veterinærinstituttet
– Tommy C. Olsen, sekretær/for Fylkesmannen i Oslo og Viken

Leder ønsket velkommen til det som blir Fagrådets 23de møte. Både i forbindelse med at det har vært sammenslåing av fylker og for å konsolidere gruppen hadde leder denne gang valgt å samle selve fagrådet. Etter en kort presentasjonsrunde ble møtet satt. Hilde Sundt Skålevåg hadde ikke anledning til å være med under møtet og refererte derfor innledningsvis kort til en sak der BaneNor har måttet føye seg etter Fylkesmannens beslutning om å ikke slippe tunnellvann fra anleggsvirksomhet til en sjøørretbekk, noe som nylige ble endelig bestemt av Miljødirektoratet. 
Bekken ligger i Rygge og var forøvrig mål for ekskursjon i forbindelse med fagrådets forrige møte. Skålevåg håpet at fagrådet kan være et forum for nettopp slike spørsmål og tilfeller og at beslutningen kan bidra til å sette standard for hvilke hensyn som skal  tas til sjøørrettbekker i forbindelse med arbeide i infrastruktur.

1. Referat fra forrige møte
Sekretær foreslo at man ikke brukte tid på å gå gjennom referat fra forrige møte, siden det er tilgjengelig på fagrådets hjemmeside. Dette var det enighet om.

2. Status for laksesesongen 2019 ved Ingar Aasestad
Aasestad viste til en oppsummering av årets fangster for hele landet som er publisert på Norske Lakseelvers hjemmeside. Han gikk så videre og kommenterte fangstene i de ulike elvene i forhold til sitt gjennomsnitt. 

I regionen er det særlig Numedalslågen som i en årrekke (med toppåret 2017) har utmerket seg, da etter Namsen og Tana på landsbasis. Aasestad pekte på at vår region har flere gode lakseelver. Drammenselva kommer et stykke ned på lista, men har potensiale, forøvrig har vi en del mindre elver. I 2018 gjorde som kjent Numedalslågen det godt, på tross av mye tørke, og i 2017 og 2019 kom hun ut som landets tredje beste lakseelv. Årets sesong er 31 % over snittet for de siste 10 år, selv med toppåret 2017 inkludert.

Glommavassdraget ligger også over snittet i 10 års perioden, mens Drammenselva ligger 45 % under gjennomsnittet for de siste ti år. 

I Enningdalselva var forholdene spesielle, med laksedød og avkortet sesong. Det ble kun fanget 36 fisk, mot 85 i en normal sesong. En tørr sommer året før kan også ha gått ut over rekrutteringen. Det er spesielt at to slike hendelser faller i samme år.

Glommas hovedløp(heretter kalt Sarp) og Aagaardselva hadde samlet 30 % mer fangster enn året før. Mens Aagaardselva har gode naturlige forhold for gyting, har laksen i Sarp utfordringer med rekruttering. Det spesielle med Aagaardselva er at det er en elv med stor laks, og der er forøvrig slik at hovedelva Glomma deler seg i to løp, som blir til to Sarp og Aagardselva. Aaagaardelva er da strengt tatt et sideløp av Glomma, men har egen laksebestand. Fisk som vandrer opp trappa i Aagardelva kan dermed teoretisk sett vandre ut Sarpsfossen.
Lokalt har man den klare oppfatning at man har å gjøre med to laksestammer. Stammen i Aagaardselva har gode naturlige forhold for gyting, mens laksen i Sarp har store utfordringer med rekruttering. I Sarp har det også vært stort innslag av oppdrettsfisk i mange år, i motsetning til Aagaardselva. Her var forøvrig smålaksen i år mindre enn tidligere år, liten og skranten, ca en kilo mindre enn det som har vært normalt. Dette kan skyldes lite mattilgang i havet, noe som kan påvirke fangstene i årene som kommer. Det ble fra Hornnæs stilt spørsmål om finneklippet laks fra Sarp ble fanget i Aagardselva, dette er ikke gjort egne studier på, men i følge sekretær er dette svært sjeldent. I år ble det imidlertid fanget en finneklippet laks i Aagardselva, i forbindelse med at det var stor mangel på stamlaks i Sarp og det spekuleres i om den kan ha blitt skremt bort fra Sarp, som har hatt en liten invasjon av sel.
Hornnæs nevnte at det i Vanndirektivet vurderes om man skal betrakte Sarp og Aagardselva som to ulike bestander, siden Aagardselva hvert år oppnår sitt gytebestandsmål, mens det i Sarp settes ut 20 000 smolt og ca 100 000 yngel årlig. Å betrakte Sarp og Aagardselva som en bestand kan dermed bli feil. Aasestad viste til at man i en årrekke har påpekt dette ovenfor Vitenskapelig Råd for lakseforvaltning. Hornnes ser det naturlig å følge opp dette tema i regi av Fylkesmannen.

En utfordring i Sarp er forøvrig at Borregaard opprinnelig måtte stenge sitt renseanlegg på grunn av Legionellautbrudd. Konsekvensen ble deretter at Sarp er meget forurenset. Bunnen er dekket av bakteriekolonier kalt lammehaler. Nå er det gjort tiltak for å redusere utslipp, men det er fortsatt et utslipp på flere titalls tonn KOF i døgnet.
Hornnæs nevnte også at det har vært sel i Sarp, den har stått oppunder fossen og spist laks og jaget laks. Det er gitt fellingstillatelse og det er skutt tre av 6-7 observerte sel. 

Aasestad pekte også på at det har vært reist spørsmål i forbindelse omkring Vanndirektivet, ved at det er stor forskjell på vannføringen i Aagaardselva sommer og vinter, der vannføringen om vinteren er svært lav, noe som styres av regulant. Om sommeren kan den være på 20-50 kubikkmeter, mens det om vinteren er kun 1 kubikkmeter pr sekund. Hornnæs pekte på at gytebestandsmålet ofte settes utfra minstevannføring, mens dette vil kunne bli et system som biter seg selv i halen. Han viste til nylig kontakt mellom Fylkesmannen og Miljødirektoratet, som vurderer å revurdere graden av gytebestandsoppnåelse og revurdere om Aagaardselva fortsatt bør regnes å være lite påvirket. Trolig vil den bli omklassifisert til moderat påvirket lakseelv, slik at gytebestandsmålet dermed ikke kan regnes som oppnådd. Dette kan føre til at myndighetene vil stille krav til konsesjonshaver om å øke vannmengden. 

Aasestad gikk så videre til Drammenselva, som har hatt sin dårligste sesong på 25 år, med 1000 laks fanget. Dette skyldes ikke minst at vassdraget planlegges å undergå behandling mot gyrodactylus, som blant annet har ledet til at man har stengt fisketrappen i Hellefoss. I trappa ble det i 2019 fanget en betydelig menge fisk, som tidligere fikk vandre videre. I år ble det tatt 7 tonn laks nedenfor Hellefoss og 2 tonn i selv trappa. På tross av reduserte fangster blir det imidlertid fortsatt tatt mye stor stor laks i Drammenselva. Fisken stammer i hovedsak fra utsatt fisk, som blir tauet til havs for at den ikke skal ta med seg gyro til andre elver.

Skiensvassdraget hadde toppår i 2019, med 560 laks, der man må helt tilbake til 2003 for å finne større fangster. Skienselva er i ferd med å ta seg opp, det har også vært gjort tiltak med ny laksetrapp Skotfoss, som har vist god oppgang av fisk.

Numedalslågen hadde som tidligere nevnt lite vann i 2018, da ble det tatt ca 13 tonn, i år endte fangstene på 4200 laks / 20 tonn. Aasestad påpeker at det er oppsiktsvekkende hvor jevn fordelingen er fra år til år mellom de ulike størrelsene. Det er i 2019 tatt 19 % storlaks, 55 % smålaks og resten mellomlaks. Den største var på 18,4 kilo. Numedalslågen er også en av de elvene som har lengst statistikk tilbake i tid, faktisk fra 1884. Det er rimelig å anta at fangstene påvirkes både av selve innsiget av fisk, men også av fangstforholdene, og da særlig vannføringen. Det viser seg at fisken i fjor på grunn av tørke kom opp etter sesongen, noe som man naturligvis ikke har kontroll på. 
Statistikken viser at 2017 var det beste året historisk sett, dersom man skal stole på de historiske tallene. Forøvrig viser statistikken at den beste perioden var på slutten av 1800 tallet, noe som også gjelder hele landet. Dette var også den epoken da det kjente “lakselordene” fra Storbritannia gjorde sine store fangster. Antageligvis var dette en periode med høy overlevelse i sjøen. 
Derimot var perioden 1930-1960 en periode med lave fangster. Det var imidlertid et stort fiske med stå-garn og en del tyvfiske i munningen av lågen, dermed ble mer fisk tatt på den første kilometeren enn i resten av elva. Det var også tørre sommere, som i 1966, der fisken ble observert i store mengder og sto og hoppet og trolig gikk ut igjen. Om man legger de 10 tonnene som ble tatt i munningen til statistikken forøvrig tyder dette på voldsomme fangster. I 1989 ble settegarn forbudt, men enkelte fortsatte å fiske i mange år, under forsvar at dette var gammel hevd, noe som imidlertid ble stoppet med loven i hånd. 
Aasestad trakk også fram at man tydelig ser utfra statistikken at det etter år med god vannføring vil overlevelsen av yngel være høy og at fire år senere er fangstene i elva også gode. Alt tyder på at det er en sammenheng mellom fangst og gjennomsnittlig vannføring i elva fire år i forveien. Særlig sommervannføringen ser ut til å spille en viktig rolle her. Disse erfaringene har styrket seg. Siden gjennomsnittsalderen på laksen i lågen er 4,3 år er det mye som tyder på at sommervannføringen i første leveår er flaskehalsen, og at det er stor dødelighet i det første året, kanskje innpå 90 % kan stryke med det første året. De tre beste årene historisk sett har hatt god sommervannsføring fire år før, noe som er signifikant. Selv om sjøoverlevelsen er modifiserende er det oppsiktsvekkende at det er mulig å se så tydelige faktorer i et såvidt sammensatt og komplisert system. 
Hvert år er man ute og sjekker hvordan det står til med lakseyngelen, også i år i forbindelse med nedkjøring av vannmengden, da det er gode forhold for elfiske. Da ser man også etter andre arter som konkurrerer med lakseyngel. 

En art som konkurrerer med lakseyngel er fisken sandkryper, som trolig ble sluppet ut av tyske ålefiskere som brukte den som levende agn på pakketurer. Denne arten er under overvåkning ved fire stasjoner i Numedalslågen, og den er uønsket. Under tørre somre øker erfaringsmessig antallet mye, trolig fordi den liker høyere temperatur enn laks, sandkryper gyter forøvrig ved 18 grader. I tillegg til sandkryper har det i varme somre vært mer ørekyte enn normalt, den er også en varmeelskende art, som klarer seg med lite oksygen og tåler høye verdier at CO2. I fjor da det var varmt i vannet så man at det var høy forekomst av små størrelser av sandkryper. I år har man omtrent ikke sett yngel av sandkryper, men bare større fisk. I år var det kaldere vann og det vi vet om sandkryperen er at den må ha 18 grader for å gyte. Dette kan dermed ha betydning for konkurranseforholdene for lakseyngel. Blir det mye årsyngel av sandkryper og ørekyter, som varierer i samme grad, blir det vanskeligere for laksen.
Overvåking av sandkryper viser at bestanden ikke er i økning, men varierer etter miljøforholdene. Utviklingen i fangstene av laks ser ikke ut til å være direkte påvirket av mengde av sandkryper eller ørekyte.

Geving: Vi har fått inn en art til, murt, som man er spent på om vil konkurrere med laksen. Aasestad kunne bekrefte at det er en viss bekymring rundt spredning av murt, siden den har en tendens til å bidra med økt eutrofiering i sjøene og dermed endre vannkvaliteten, den er også en konkurrent om næring i bekkene og kan bidra til risiko for oppblomstring av cyanobakterier, som kan få store konsekvenser for vannkvaliteten. Det er særlig bekymring for utviklingen i Goksjø. Aasestad hadde også elfisket i bekken i utløpet i Goksjø, der han fant mye yngel av murt, dette er om et vassdrag som faller ut i Numedalslågen via Åsrumvannet. Det ble minnet om at det er viktig å rapportere spredning av nye arter.

Aasestad kunne også fortelle om massiv død av elvemusling i forbindelse med redusert vannmengde vinterstid siden den ikke tåler frost. Dette skjedde i forbindelse med mekanisk arbeid på Nore Kraftverk. Observasjoner tydet på at det døde et sted mellom 10 og 20 000 muslinger som en konsekvens bare på en kort strekning. I løpet av en rask nedtapping kan dermed mange hundre tusen individer stryke med. Aasestad minnet om at muslingen bidrar til å rense vannet, man vet at en musling filtrerer inntil 50 liter vann i døgnet. Det er også kjent at muslingen bruker lakseunger som mellomvert når den skal spre seg i vassdraget. Å tappe ned vannet er forøvrig en søknadspliktig foreteelse der NVE setter vilkårene. Aasestad anbefaler at dette følges opp i forbindelse med nedtapping. Forøvrig trodde Aasestad at redusert vannmengde i den grad det her ble gjort ikke skadet laksebestanden, siden elvas tverrsnitt er bratt på sidene. Det er grunn til å tro at de 20 millioner elvemuslingen i Numedalslågen gjør en viktig jobb. Målinger tyder på at mengden organisk stoff og kolibaktierer faller når vannet passerer den strekningen muslingene forekommer i stort antall. Det er også trolig slik at muslingene skaper skjul og plass for lakseyngelen. Laks og elvemusling har dermed stor nytte av hverandre.
Det ble reist spørsmål om skarven har spredd seg oppover i vassdraget, noe den ikke har gjort. Geving kunne imidlertid fortelle at det er en del bekymring rundt hegre i sjørretbekker, men en henvendelse til ornitologisk forening om temaet ble besvart med at det ikke er noen spesiell økning i bestanden av hegre. 

3. Gyrobekjempelse i Drammenselva ved Erik Garnås
Garnås kunne fortelle at Gyrodaktylus første gang ble konstatert i vassdraget på et oppdrettsanlegg for laksunger i Tyrifjorden for 32 år siden. Like etter at den ble påvist ble den også funnet i Drammenselva. Oppdrettanlegget ble krevet fjernet. Gyrodactylus salaris er en flatmark som spiser på laksunger, noe som gjerne fører til døden, mens voksen fisk tåler den og kan frakte den. Gyro kom til norske lakseelver med smolt fra Sverige i sin tid. Det har vært gjennomført flere handlingsplaner og man har delt inn landet i seks gyro-regioner. 
Totalt er 50 elver infisert, men behandling mot gyro har vært en suksess, da som regel med rotenon. Totalt er 38 elver blitt friskmeldte, hvorav den siste er Rauma. Fem elver er under vurdering for friskmelding, mens Driva-regionen har 8 elver som er under vurdering for behandling, og ligger dermed litt foran Drammenselva i helsekøen. Det er Miljødirektoratet og Mattilsynet som leder dette arbeidet.
I Drammensregionen er det tre elver som er infisert. Det er Drammenselva, siden 1987, der man allerede har stengt Døvikfossen, og nå sist Hellefossen, for å gjøre den lakseførende delen kortere, for dermed å kunne behandle en kortere strekning. Lierelva er mest en sjøørretelv men er også infisert. Sandeelva har også nylig blitt infisert.
Det ble utarbeidet en rapport i 1988 som konkluderte med at saltholdigheten i sjøen ville hindre videre spredning, siden Gyro ikke tåler rent sjøvann. Det ble også vedtatt at man skulle kultivere Drammenselva og Lierelva. Forutsetningen var at all redskap skulle desinfiseres. Det ble også regnet på hvor kostbart det ville være å behandle hele elva og fjorden og man kom fram til voldsomme beløp. 
På slutten av 90-tallet økte imidlertid bekymringen og Mattilsynet fikk i gang nye salinitetsmålinger i fjorden og utover. Det viste seg at salintiteten i enkelte perioder i det aktuelle området i perioder med stor vannføring i elvene kunne falle ned mot 15 promille, mens den om sommeren var oppe i 30 promille. Dette ga bekymring for at gyro skulle kunne spre seg til andre vassdrag via fisk som vandrer i brakkvannssoner i sjøen. Så fikk Mattilsynet utført en risikoanalyse for å se på spredningsrisikoen i Oslofjorden. Man fant ut at sannsynligheten for at gyroen skulle spre seg til Sandelva og Åroselva var 34 %. Like etter risikoanalysen (2003) var ferdig ble gyro konstatert i Sandeelva. Det som forundret mange var at Svelvikelva, som ligger mellom Sandelva og Drammenselva ikke var smittet. Imidlertid har man i år funnet gyro også i Svelvikelva. I sum er det dermed fire elver som er infisert. Forøvrig er det ikke noe fisking av betydning i hverken Svelvikelva eller Sandeelva. 
Som konsekvens av funnene i 2003 ønsket Mattilsynet og Miljødirektoratet å stoppe kultiveringen i Drammenselva og Lierelva, siden dette kan øke faren for spredning. Da ble det lokal oppstandelse, noe som endte med at Børge Brende bestemte at kultiveringen skulle fortsette, noe som også ble gjort. 
Gamle statistikker viser forøvrig at elva har et stort potensiale, med årlige fangster opp mot 28 tonn laks. Fallet i fangstene i begynnelsen av forrige århundre skyldes forurensing fra papirfabrikker og annen industri. Med moderne rensetiltak på 60-70 tallet tok fisket seg opp igjen og målinger viste inntil 15 laksunger pr 100 kvadratmeter.

Da gyroen kom falt imidlertid mengden yngel nesten til null, mens utsetting av fisk dermed skulle bøte på dette. Det har vært satt ut 100 000 smolt, pr år, noe som har holdt fangstene oppe.
Fisket nedenfor Hellefoss har utgjort 80 % av fangstene og fisketidene har vært romslige med sesong fra 15 mai til 30 september. Overfor Hellefossen kunne man tidligere fiske helt til oktober. 
I Lierelva og Åroselva foregår fisket fra 15 mai til 15 september. Lierelva er en god sjøørretelv med 2000 kilo, men med betydelig nedgang i år, noe som er alarmerende. 

Det foregår også noe laksefiske i sjøen fra 15 juni til 4 august med fastslående redskap. I Drammensfjorden kunne det for tredve år siden stå 25-30 fangstinnretning for laks, mens det nå er snakk om 5 stk. Dette gjenspeiler fangstene i Drammenselva, og pr dato er fangstene i nøter på 1200 kilo årlig. Kilenotfisket har vært drevet av den eldre garde, som gradvis faller fra. 

Lengre og tyngre perioder med nedbør har imidlertid endret vannføringen til elvene i regionen og ført til mer brakt vann i Oslofjorden. Dette har aktualisert behovet for å revurdere spredningsfaren til andre elver i Viken. I vannområdet Horten Larvik har man tatt opp prosjekt Gyrofri, med en bred ekspertgruppe som har som mål å se på hvordan man skal unngå spredning av gyro over sjøen. Her har man blant annet brukt salinitetsmålinger fra Kielferga som viser at det forekommer lav salinitet langs kysten. Etter disse målingene ble det gjort en ny risikovurdering (2017) der man fant at faren for spredning til Åroselva har økt fra 34% til 80 %. Ikke nok med det, men målinger viser at brakkvannsstrømmer kan føre fisk over fjorden til Glomma, noe som i verste fall kan lede til spredning av gyro til øst i Viken. Både Mattilsynet og Miljødirektoratet er av den oppfatning av spredningsfaren vil avhenge av antall utsatte fisk. Dette førte til at Mattilsynet utarbeidet en soneforskrift som skal begrense utsetting av lakseunger i visse soner, og bestemt i elvene. Dette var et vesentlig vedtak. Imidlertid er det blitt tillatt å sette ut laks ved å taue den ut til et område der saliniteten er høy nok (Breiangen) til at gyro ikke kan leve. En pådriver her har vært fiskerinteresser i Drammenselva og Miljødirektoratet har da også gitt tillatelse til dette, en praksis som har fortsatt.

En ny ekspertgruppe ble for fire år siden nedsatt for å vurdere om det er mulig å utrydde gyro fra Drammensfjorden. Konklusjonen i 2018 ble at man trodde det var mulig å gjøre dette, uten at man tok stilling til metode. Miljødirektoratet gikk gjennom rapporten og dette ble etterhvert bifalt i Miljøverndepartementet, men at det først må gjøres miljøvurderinger, blant annet på hvilken metode man skal gå for. Tidligst kan dette gjøres i 2024/25 og som tidligere nevnt ligger Drammensfjorden bak Driva-sonen i køen. Det er også nedsatt en lokal koordineringsgruppe lokalt for å se på hva som skal gjøres videre, med drøfting av metoder og gjennomføring. Det skal også dannes en referansegruppe av frivillige organisasjoner, og det skal foregå et møte på nyåret for å avgjøre videre saksgang her. Stenging av Hellefos er en del av dette framtidige tiltaket, og dette ble gjort fra sesongen 2019, som nevnt med hensikt å redusere bestanden og området som skal behandles. 
Denne trappa har imidlertid fungert veldig bra og det har gått opp inntil 3000 fisk. Trappa ble stengt øverst med felle, dette var et eget prosjekt, der laksen ble fanget og avlivet. I fjor resulterte dette i 400 fisk (ca 2 tonn). Annen fisk ble saltbehandlet og satt tilbake i elva. I 2018 var fangstene preget av «tauet» smolt, noe som trolig har resultert i mer smålaks.
Laksen fra trappa ble solgt til et privat røkeri, som tok dette videre. Samtidig tok røkeriet hånd om alt, og all laks ble omsatt etter gjeldende forskrifter og pengene fra salget av laks ble satt på konto for å brukes på tiltak, til sammen 160 000 kr. Det er forøvrig strenge regler for arbeid på fisketrapp. Det skal også lages en plan for å ivareta både sjøørret og ferskvannsarter i Dammenselva. Det foregår dessuten utsetting av sjøørret i Vestfosselva, en bielv til Drammenselva.
Det fiskes i Lierelva og det foregår innsamling av gener fra både laks og sjøørret, her er det også slutt på utsetting. Her er det krevende å få til et vandringshinder, dermed må trolig hele elva behandles og da i takt med Drammenselva. Sjøørreten blir også kultivert og det vurderes å legge både laks og ørret i genbank.
I Lierelva har man gjort forsøk med klor, og dette har vist seg å ta livet av gyro uten at fisken lider i samme grad som med rotenon. Dette skal utredes videre. Det blir eventuelt en 3 års behandling, fem års vurdering osv, slik at det ikke kan bli åpning av fiske før i ca 2030. Det er imidlertid et spørsmål om ål kan frakte gyro, siden den kan passere trapper. Uansett vil behandlingen av vassdraget bli gjennomført.
I Sandeelva fiskes det ikke men det er også her snakk om å legge materialet inn i genbank. Det har imidlertid vist seg å være krevende.

4. Fiskeoppsynet – status i vår region, ved Haakon Haaverstad (SNO)
SNO ligger under Miljødirektoratet, og det er kystseksjonen med sine lokalkontorer omkring Viken som har oppsyn med kystområdet og anadrom laksefisk. Man har etterhvert bra med ressurser i forhold til resten av landet. Det er korte avstander. 
Det er mye som skjer og det ansettes stadig flere. Haaverstad har fagansvaret på østsiden av fjorden. Foruten å samarbeide tett med Skjærgårdtjenesten, som også hører til Miljødirektoratet, samarbeider SNO med Kystvakten, Fiskeridirektoratet og Politiet i forhold til oppgavene man skal løse. Man er aldri ute og leter tilfeldig, men baserer seg heller på tips og meldinger.
Man har bra med ressurser for å dekke opp for ulovligheter, blant annet båter på henger, som gjør tjenestene mobile. Båtene har passasjergodkjenning med alt av nødvendig sikkerhetsutstyr men litt snaut med dekksplass.
I 2019 er det kun en betydelige sak, som dreier seg om inndragning av utstyr. Det nevnte var i Drammesfjorden der en sjøørretfisker kunne melde at det var satt tre garn rett utenfor en hytte. SNO reiste umiddelbart ut for å se og dette førte til inndragning, men man manglet indikasjon på hvem som sto bak garnet, så det var ikke mer å gjøre. Det ble funnet sjøørret i garnene. Fisken ble satt ut og garnene blir normalt oppbevares i tre måneder før de destrueres. Tilfellet er klassisk, utstyret er ikke merket, og det er brukt mer eller mindre tilfeldige remedier som vekt og blåse. Kystvakten var tilfeldigvis i fjorden og kystvaktskipet valgte på dag to å legge seg godt synlig utenfor hytta til den man tror var gjerningspersonen. Siden dette har det ikke vært observert garn i området. Selv om man ikke fakket fiskeren ser det ut til at praksisen er opphørt. Hvis det skal gjøres anmeldelse og eventuell etterforskes ville man ha koblet inn Miljøkrim.
En viktig oppgave er å følge med laksenøter, der man sjekker merking og at stengning foregår etter gjeldende regler. Man har en god dialog med fiskerne. Det hender også at man ser at det er skader på redskap og da gir man beskjed, og får stor takk. Stort sett er alt i orden hos notfiskerne. 
Selv om man er mest ved kysten har man også noe oppsyn med elver, selv om dette som regel også er underlagt privatrettslig domene og ofte har elvelagene egne folk som driver oppsyn. 
Våren 2019 ble det holdt kurs for oppsynsmenn i Glomma og i Enningdal, dette gikk på oppsynsmanns adferd, sikring av bevis og andre forhold. Man fikk gode tilbakemeldinger på at dette var nyttig for deres jobb i elv. Det vil trolig bli videreført i framtiden. Haaverstad oppfordret flere til å delta på slike kurs, og motta opplæring i hvordan man skal opptre som et godt vitne og bidra til at lovbrudd kan påtales. Det er SNO som melder inn folk til slike kurs og man må søke om å delta.
SNO har også en rekke faste kontaktpersoner i de ulike lokalmiljøene som man har jevnlig kontakt med. Når det gjelder anadrom fisk er det et klart mål å styrke samarbeidet med lokale krefter i elv og man imøteser tips og henvendelser om dette fra lokalbefolkning og andre med lokalkunnskap. Forøvrig har det ikke vært de store episodene på den arenaen i år. 
SNO blir ofte forbundet med Havressursloven, men dette er i utgangspuktet ikke SNOs oppgave, men Fiskerinspektørenes. Man opptrer som regel aldri på dette området uten et samarbeid. Det er forøvrig flere brudd på havressursloven enn det er brudd på lover som gjelder innlandsfiske, og her jobber man gjerne i større koordinerte aksjoner. Tipsutveksling og informasjonsutveksling mellom de ulike oppsyn fungere veldig bra. 
Man finner forøvrig sjelden garn for laks eller sjøørret i forbindelse slike kontroller. De nye forskriftene for garnfiske ser forøvrig ut til å bli fulgt, siden det har vært lite beslag av dette i denne regionen. Mye tyder på at hobbyfiske med garn er på vikende front.
SNO har opprettet en egen tipsfuksjon med skjema på hjemmesiden og vi ønsker primært at man bruker dette skjemaet til tips og meldinger, dersom man huker av på dette og stedsplasserer hendelsen med bilder vil SNO i løpet av sekunder få melding. En annen fordel med dette er at dette logges. 
SNO holder også foredrag i jeger og fiskeforeninger og ønsker å være i media. SNO vil neste ta en runde for å oppdatere fiskeforvalterne på situasjonen og oppgaver.
Sven Roger: Vi oppfordrer forøvrig alle til å ta kontakt dersom man har mistanke. Selv om en sak ikke blir fulgt opp, vil alt bli logget i et etterretningssystem, og man vil etterhvert kunne danne seg et bilde av handlingsmønsteret til de som eventuelt står bak ulovlig aktivitet. Spredte tips kan bidra til å kunne bygge opp en sak og eventuelt kunne starte etterforskning. En anmeldelse trenger heller ikke være komplett, og det er derfor viktig å gjøre dette hurtig, før spor forsvinner. Man har mange eksempler på at spor blir borte fordi man venter for lenge. En viktig effekt av å få inn tips er at det blir tydelig for myndighetene at det er et behov for politiressurser, noe som det alltid er en kamp om. Man skal ikke glemme at Miljøkrim jobber med mange områder, som arbeidsmiljø, fornminner og forurensning og at man er avhengig av tips for å få allokert ressurser. Når det gjelder saker som har kommet opp innen dette området er det gjerne snakk om ulovlig fiske og bøter. Hvert politidistrikt har hver sin miljøkrimkoordinator. Det oppfordres heller til å ta kontakt en gang for mye enn en for lite.
Haaverstad bemerket at SNO har en noe friere stilling enn andre oppsyn når dette gjelder arbeidstid, dermed har man mulighet til å følge opp tips med spaning. Man har hatt framgang på dette, men man er avhengig av seriøse tips fra folk man kan stole på. I en slik sammenheng er det naturlig å samarbeide med Miljøkrim. Å spane i felt alene kan være forbundet med en viss fare, derfor gjelder det å ha med seg flere.

5. Sykdomsutbrudd i Enningdalselva, Ole-Bendik Dale, Veterinærinstituttet 
Dale leder avdelingen for akvatisk biosikkerhet, som arbeidet med fokus på farlige sykdommer, her både diagnostiske og forebyggende oppgaver. Fiskesykdomsarbeidet i Norge startet i 1967 og samtidig kom det første lovverket om fiskesykdommer, noe som skulle vise seg å være viktig. Lovverket har vært grunnleggende for at man har klart å holde kontroll på fiskesykdomssituasjonen fram til nå. Man samarbeider tett med Mattilsynet. Veterinærinstituttet flytter forøvrig til Ås i mai, med nye laboratorier og akvarier og man er nå inne i en hektisk flytteperiode. 
Virksomheten ved Dales avdeling dreie seg om nasjonal beredskap samt helse og velferd, noe som har kommet sterkere inn. Avdelingen arbeider med alt fra mink til laksefisk. Målet er blant annet å avdekke og avverge fiskehelsetrusler. Her blir tips og meldinger utenfra viktig.
Oppdrettnæringen er i vekst noe som er en utfordring. Veterinærinstituttet er forøvrig en fri og uavhengig institusjon med den faglige sannheten som rettesnor. En ny organisering av fylkesveterinærene har gjort at avdelingene i Harstad, Trondheim og Bergen har fullt fokus på fisk. Ved siden av å drive forskning er man referanselaboratorium nasjonalt, blant annet på ILA og gyrodactylus mm. Det er flere overvåkingsprogrammer for fiskesykdommer, og særlig de viktigste innen oppdrettsbransjen, samt fremmede sykdommer og sykdommer på villfisk, som blir stadig viktigere. For en rekke meldepliktige sykdommer har man en god løpende oversikt. Hvert år lages det en fiskehelserapport i samarbeide med andre der både meldepliktige og ikke meldepliktige sykdommer er med. Oppdrettsbransjen er pålagt kontroll og rapportering gjennom fiskehelsetjenesten, som drives av ulike instanser, alt fra selskapsinterne avdelinger, private firmaer som ofte eies av oppdrettsbransjen og i en viss grad av Veterinærinstituttet. EU er her opptatt at bruken av private tjenester skjer på en ordentlig måte. Ved mistanke om meldepliktig sykdom er det Veterinærinstituttet som stadfester dette. I enkelte tilfeller kan det være store økonomiske interesser som står imot hensyn til smitte til miljøet. Her kan det oppstå juridisk tautrekking der økonomiske hensyn kan stå mot biosikkerhetsmessige.
Når det gjelder diagnostikk handler det ved siden av det å ta en prøve ofte om å sette sammen ulik informasjon og forsøke å se helheten, noe som kan være krevende hvis man kun gjør en laboratorieteste kun for kjente sykdommer. Å oppdage nye sykdommer og bygge opp prosedyrer for dette er dermed krevende og kan gjerne ta et par år. Derfor må man jobbe bredt i arbeidet med å finne nye sykdommer. Derfor anbefaler man fiskehelsetjenesten å være grundige og ta alle forhold med i betraktning, samt sikre gode prøver til oppfølging i laboratorier. Her er det viktig å både kjøre bakteriologiske prøver og virus, toksikologiske prøver og studier av vevet. Er det noe man spesielt frykter i bransjen starter man ofte med å teste for dette. 
Ved tilfeller av ukjent årsak, som i Enningdalselva, handler det om å etablere en beviskjede. Å få tatt prøver er helt sentralt, derfor har man også fått tatt prøver fra Enningdalselva og andre med lignende symptomer. Meldinger fra elveoppsyn er her viktig slik at man kommer raskt på plass. Man har også fått fisk kjørt inn i all hast fra Enningdal. Målet er som i krim-saker at man skal kunne finne fellende bevis. Her skal man huske på at mange sykdommer befinner seg nesten over alt, og spørsmålet er om det agens man finner er delaktig i symptomet. Til slutt må man kunne identifisere det aktuelle agens (baktere, virus) i det aktuell vevet i håp en prøve og sette dette i forbindelse med endringer og symptomer. Om man så finner et virus inne i de aktuelle cellene har man et fellende bevis. Å lage et slikt preparat tar fra en til fire dager.
Enningdalshistorien har vist seg å ikke være så enkel. Den 24/5 fikk man inn den første fisken, som så ut til å være velfødd og i godt hold, altså ingen avmagret og sjuk fisk, men som tydelig led av et eller annet. Fisken var tydelig redusert og svimende og hadde klare tegn til blødninger i huden. Det første som slår en i forbindelse er at blødningene skyldes bakterieinntrengning i forbindelse med virusangrep. Men når man åpnet fisken fant man ingen av de normale endringer i sirkulasjonssystemet, det eneste man fant var en noe forstørret milt, som kanskje har å gjøre med svimeslåing. 
Man fant fint lite virus og bakterier inne i vevet men et begynnende soppangrep, som heller ikke er uvanlig. Snitt i huden viste imidlertid mye blod i hudlaget, med symptomer som ligner på skrubbsår. Andre funn i huden dreide seg om hudceller som dør og som etterlater bittesmå hulrom, med væske og rester av døde celler i disse. Slike skader kan ødelegge hudens barrierefunksjon. At fisken omtrent svimer av ved inngangen til elva var det ikke mulig å finne ut av. Fisken har altså tydlige nedsatt bevissthet eller er utmattet. Undersøkele av hjernen viser ikke noen tegn til problemer i sentralnervesystemet.
Man har imidlertid funnet fisk med kraftig selbitt, og man har spekulert i hvilken rolle sel kan ha spilt. Det ble også rapportert at det var tatt 30 laks i en kilenot, der 25 så flotte ut mens fem av de var delvis spist på av sel. Man har derfor spekulert i om det kan ha foregått en vill jakt gjennom den lange trange fjorden, om fisken skader seg og går ned for å slippe unna. Samtidig var fjorden på denne tiden grå av en form for utslipp, og et spørsmål er om det har vært noen toksiske stoffer med i spillet, muligens fra gammel industri.
Noen av hudforandringene viser også endringer som skyldes bakterier som normalt ikke finnes på laks. Her bør det nevnes at noen predatorer påfører byttet bakterier som faktisk gjør at de for en infeksjon som gjør de lettere å fange, som varan. Mange rovdyr har en flora i kjeften som har denne egenskapen. Muligens kan disse bakteriene kommer fra sel.
Etterhvert som tiden går i ferskvann vil fisk med slike skader bukke under for soppangrep, noe som gjør det svært krevende å finne hva som er foranledningsårsaken. Her kan det være en stafett av hendelser, men vi kan ikke slå oss til ro med at fisken er svimete og lett å fange, normalt ville den stikke av. Dette skiller Enningdalstilfellet fra andre vassdrag.
Hovedkonklusjonen er at man ikke har klart å finne noen tradisjonell sykdom, noe som i og for seg kan sees på som en god nyhet, ikke minst i forhold til andre vassdrag. Man er veldig spente for neste sesong, og her bør man ha en form for beredskap. Kjennetegnene på det virkelig skumle tingene er at de kommer igjen.
Man har også fått fisk fra Sandvikselva, og her har man klart å identifiserer kun et ukjent utslag på virus, som man skal følge opp. Forøvrig ser fisken Sandvikselva andre problemer.
Et viktig aspekt med fisken i Enningdalen er at den er i meget god form, og trolig er den forstørrede milten årsaket til at de har blitt fanget og slått i hodet. Hudforandringer er et fellestrekk, der overflateendringer i kombinasjon med aeromonas (animalske bakterier) kan være en joker.  
Som generalister prøver man å se hele bildet, og særlig det at Iddefjorden er noe spesiell geografisk. Hvorfor kommer flott fisk fra havet og ender opp som svimete og “forslåtte” i elva. Er fisken jaget av sel? Er selen spesielt sulten i år?

Olsen: I Glomma har det i år vært usedvanlig mye sel, som har satt til livs mye laks, og trolig også har ført til at enkelte laks har flyktet til Aagaardselva.
Dahl-Torp: Det er ikke funnet symptomer på hverken sjørret eller småfisk.

Det store spørsmålet er om man har å gjøre med en bestemt sykdom eller en rekke uheldige omstendigheter. Det spekuleres også i om temperatur kan ha en betydning, og at dette er typisk for stor villfisk. 
Etter at mediene omtalte tilfellet har det strømmet på med observasjoner fra hele landet. Ingen av disse viste seg å være klart kongruente med det man har observert i Enningdalselva. 
I Sverige har man hatt et lignende tilfelle der man har sett at mangel på thiamin har spilt en rolle. Det synes ikke som om dette er beslektet med dette, siden vår fisk ikke bærer preg av mangelsykdommer.
For å samle informasjon og diskutere «Enningdalsyndromet» ble forskere fra flere land samlet. Konklusjonen fra dette ble ikke entydig, forøvrig er det et generelt problem med å få inn nok prøver. Her har det vist seg at dette er krevende i forbindelse med fang og slipp. Det har imidlertid vært lignende symptomer i Skottland og Irland. I Finland og Sverige har man sett symptomer uten at man har klart å finne noe entydig resultat. I Russland har det vært episoder der man har satt gytefisk i steng, og at fisken dør etter kort tid, uten at man har funnet noen klar årsak. Å sette fisk i steng er uansett ingen god ide. Kanskje er det slik at fisken på grunn av en eller annen årsak ikke tåler det den tidligere har tålt. Her skal man samarbeide med russiske forskere. I England har man mye data, men man sliter mest med sopp. I Sverige har man gått videre med thiamin problematikken, og sett på økotoksikologi uten at dette har blitt oppklarende. 
I Irland har man kalt sitt symptom for “red skin disease”. Blødende nygått laks er felles bilde, men det er for tidlig å si at det er en ny sykdom. I Enningdalen er fisken typisk ikke redd, dette skiller den fra tilsvarende tilfeller i andre elver. Dermed er det fortsatt et bredt lerret som ligger der.
Neste sesong er det viktig å få meldinger og observasjoner tidlig. Det er behov for å sette ned en gruppe og komme fram til gode råd til fiskere og utvikle verktøy til registrering av data, som en web side der man kan agere fort. Det bør samarbeides med organisasjoner og andre som kan informerer fiskere om hvordan man kan melde fra og sikre materiale. Her finnes det ferdig utviklet verktøy for innmelding og bearbeiding av data.
Det foregår også et prosjekt med å digitalisere prøver av sykdomstilfeller, noen vil gjøre at man hurtig kan ta fram prøver og resultater, slik at andre skal kunne gå inn å dele og ta del i materialet. Her er det ønskelig å få til et samarbeid med fiskere og oppsyn om innsamling av bilder, video og data via nettet. Et viktig mål her er å få nok informasjon til å kunne plukke ned en del av de mange teoriene man nå sitter med. Det diskuteres også muligheten for en vaktordning ved Veterinærinstituttet og få ut informasjon om en slik ordning. Dette kan koste mye og kanskje er utenfor rekkevidde for en organisasjon som kun har 50 % offentlig finansiering. 
Aasestad forslo å lage et enkelt informasjonsark der det er tydelig hva man skal gjøre og hvem man skal henvende seg til. Dette kan deles ut i forbindelse med salg av fiskekort. Å få inn prøvemateriale er viktig for å få bredde i observasjonene slik at man kan se etter felles trekk.
Totalt er det samlet inn 50-60 fisk på frys som man vil se nærmere på. I forbindelse med fang og slipp reiser det seg også spørsmål om hva som er riktig, her kan det være et spørsmål om det er rett å sette fisken ut igjen, og eventuelt påføre andre fisk smitte. 
Det var god dialog med kilenotfiskere og det ble reist spørsmål om man ikke skulle gå i et tettere samarbeid med disse om rapportering. 
Selv om dette kan ha vært en engangsforeteelse er det viktig å stå klar med en form for beredskap. Ved første øyekast ser symptomet ut som et hudproblem, men dette kan ikke forklare at den svimer omkring. Tanken om toksikologiske effekter kan spille en rolle. Dette er imidlertid svært vanskelig å påvise og trolig sjøørreten også vært påvirket. 
Det ble også reist spørsmål om hvem som kan nedlegge påbud om fiske, dette kan eventuelt gjøres av enten Mattilsynet eller Miljødirektoratet.

6. Eventuelt
Det ble reist spørsmål om det har vært en kritisk svak oppgang av sjøørret. Hjalmar Eide: I Sandvikselva gikk det tidligere årlig opp 3500 sjøørret, i fjor under 500, og i år er det en dramatisk nedgang i forhold til i fjor. I Sandvikselva har man kultivert i mange år. I Gjersøelva ble det i fjor tellet over 124 fisk, mens det i år er kun 55 fisk som har passert telleapparatet. Også fra folk som pleier å telle fisk er det meldinger om en nedgang. Dette ser ut til å være en sterk nedgang. 

Olsen: I Østfold er det bekymring men det er ingen standardisert telling av hverken yngel eller gytefisk i bekkene over tid. 
Geving: Selv om det ikke er konkrete tall er det meldinger om lite fisk på gyteplassene, mens det i Skienselva meldes om god oppgang i den nye laksetrappa.
Garnås: I Havforskningens nottrekk er det også dramatisk lavere fangster i fjor. 
Eide: Det gjøres tellinger, men det er ingen standardiserte metoder. 
Geving: Vi skulle hatt et annet mål på sjøørretbestander, siden man ikke har noen fangststatistikk.
Aasestad: Det er meldt om nedgang i bielvene i Numedalslågen. Det har vært en historisk oppgang de siste tredve år, samtidig har det vært en nedgang i torskebestanden, kanskje dette henger sammen.
Eide: I fjor ble det valgt to elver og tre bekker, der så man i Askerelva i fjor fant man 75 i året før og en i fjor. Generelt er det funnet og telt lite yngel. 
Aasestad: Ingenting tyder på at dette er kritisk, men det gjelder å være på vakt. 
Geving: Viktig å være klar over situasjonen og følge utviklingen og eventuelt fremme forvaltnigsgrep etterhvert, ikke minst siden Fagrådet har tradisjoner for å være opptatt av sjøørret.
Dette kan ses i sammenheng med fisketider, som skal reguleres fra 2021 og som kommer på høring i 2020.
Geving: I Vestfold og Telemark jobbes det med et nytt elve- og bekkeforum, som skal bli en ny arena for de som jobber med like spørsmål. Dette betyr at sjøørret prosjektet i Vestfold blir oppløst. 

Det er også et oppsummeringsmøte om telemetri i Numedalslågen, dette viser blant annet at fisken går opp i Numedalselva og videre opp i Drammenselva.

Prosjektet Gyrofri er også under rapportering. 

Drammen 24. januar 2020,

Jonas Dahl-Torp                   Tommy Ch.Olsen
leder                                      sekretær