Møtet ble avholdt i Statens Hus, Moss. De frammøtte var:
– Jonas Dahl-Torp, leder/Statsforvalteren i Oslo og Viken
– Bjørn Tore Kjølholt, Norges Jeger og Fiskerforbund (NJFF)
– Karsten Butenschön, Statsforvalteren i Oslo og Viken
– Hjalmar Eide, Norges Jeger og Fiskerforbund
– Terje Wivestad, Statsforvalteren i Oslo og Viken
– Tom Sollie, Norges Fritids- og Småfiskerforbund
– Jørgen Torp, naturforvalter Fredrikstad Kommune
– Tommy Olsen, sekretær/Statsforvalteren i Oslo og Viken
Leder ønsket velkommen til det som blir Fagrådets 24.de fysiske møte, møtet i fjor var nr 25 men ble avholdt via internett.
Det var ingen kommentarer til innkallingen.
1. Leder gikk kort gjennom innkallingen og spurte om det var noen som hadde saker til eventuelt, her var det ingen som hadde noe særskilt. Det ble så gjennomført en kort runde med introduksjon av deltagerne.
2. Leder spurte om det var kommentarer til siste referat. Det framkom ingen kommentarer og referatet blir dermed stående. Referat fra forrige møte er tilgjengelig på fagrådets hjemmeside.
3. Leder ga ordet til Karsten Butenschön som gikk gjennom Fagrådets mandat, organisering og drift. Han reiste spørsmålet om Fagrådet etter 25 år kunne ha fordel av å se nærmere på seg selv. Det har i løpet av denne tiden skjedd en god del innen forvaltningen og det har vært endringer i hvordan det arbeides i miljøvernetatene. Han pekte på at det er viktig at Fagrådet arbeider med de riktige sakene, at det arbeides på den rette måten og at de som fyller funksjonene i rådet kan forankre sin deltakelse. Butenschön gikk så gjennom Fagrådets formål og funksjon, rådet skal som kjent gjennom en aktiv rolle ha en samordnende, rådgivende og informerende rolle ovenfor kommuner, myndigheter, forvaltning og publikum.
Han gikk så gjennom fagrådets ulike delmål, som å gi innspill til lokale og regionale forskrifter, overvåkning, oppsynsaktivitet, kultiveringsplaner, forfaltningsplaner og fangstregistrering. Han reiste spørsmålet om forumet fortsatt er det rette for disse tingene, hvilke områder man ønsker å ha fokus på og om rådet i dag er rett sammensatt for disse oppgavene. Fagrådet er som kjent ment å være en samling representanter som har interesser i forvaltningen. Han viste til den opprinnelige beskrivelsen av ønsket sammensetning som ligger i vedtektene og spurte om sammensetningen er like aktuell som før. Han tenkte også på rådets grunnfestede praksis for oppnevnelse av representanter. Det er i dag uklart hvordan denne praksisen er fulgt de siste årene. Videre er spørsmålet om man tar opp de rette sakene og hvordan sakene velges ut til møtene.
Her kommenterte Bjørn Tore Kjølholt at han for sin del opplevde at det var en aktuell blanding, der man selv kunne melde inn saker, ved siden av at leder i Fagrådet kom med sine innspill. Kjølholt ble en gang invitert, og senere har han invitert seg selv. Om man tar opp de riktige sakene mente Kjølholt til en viss grad er oppfylt, men at man kanskje kunne følge opp enkelte sakene mer fra møte til møte. At man kanskje kan gå fra å være et rent informasjonsråd, til å identifisere ulike oppgaver, der man også identifiserer kjernesaker i forveien. Kjølholt fortalte videre at han kommuniserte deltakelsen i sin organisasjon (NJFF) i forkant, for å høre om det er aktuelle saker organisasjonen ønsker skal bringes inn.
Hjalmar Eide fortalte at han kom inn som erstatter for Øyvind Fjeldseth, som var fiskekonsulent i NJFF på nasjonalt nivå. Den gangen var det flere fagråd, og Eide ble en mer naturlig deltaker siden han arbeidet i Akershus region. Hjalmar Eide var usikker på hvordan det står til i andre fagråd, og at direktoratet forøvrig har gitt uttrykk for at Fagrådet for Oslofjorden er et råd som har fungert godt. Av viktige saker som Fagrådet har beskjeftiget seg med er særlig innspill til forskriftene, og å stå for innsamling av lokal informasjon som kan være relevant til ulike saker.
Jørgen Torp, om debuterer i Fagrådet synes det var positivt å bli invitert og at deltakelse er med på å gi et bredere perspektiv på oppgaven man har i kommunen, der det gjelder å være aktiv og fange opp tilfeller der forvaltning skal tas med i bildet. Dette er positivt for en kommune som har planer og ambisjoner, understreket Torp. Forøvrig deltar kommunen i andre faglige utvalg med gode erfaringer, som Elveforvaltning Øst og Vannområde Sør. Der går det forøvrig ikke så mye på fiskevandring og laks og ørret, gjerne heller andre forhold.
Det ble videre luftet å revurdere fagområdets mandat til mer enn bare ørret og laks, siden det er flere vandrende fiskearter som har behov for oppmerksomhet og forvaltning i samme grad som disse. Dette kan være sik, ål og andre arter som ikke har samme pulæritet blant sportsfiskere som laks og sjøørret har, men som har sine livsområder og er avhengig av god tilstand i vassdrag og benytter de samme økosystemene. Her kommenterte Hjalmar Eide at han lærte ganske tidlig at det er viktig å ikke tenke for smalt, derfor bruker han i stedet for betegnelse fisketrapp heller betegnelsen faunapassasje, der også f.eks. edelkreps er representert.
Bjørn Tore Kjølholt støttet Eide i dette, og at man også skal tenke habitat og uten ensidig fokus på laks og ørret, å hegne om habitatet heller enn om artene, at det lever mange arter som er avhengig av god miljøtilstand. Det er fort gjort at man blir oppfattet som en som skal verne om rettighetene til laks og sjøørret, enn å sørge for at de skal ha et godt sted å leve. Her bemerket Butenschön at man i en slik sammenheng fort støter på andre fagområder, som vannområdeforvaltningen, og at det kan være noe å tenke over. Her bemerket Kjølholdt at det slik han opplevde vannområdeforvaltningen som å ha fokus på vannkvalitet som sådan, men at Fagrådet kanskje kunne vurdere å inviterer vannområdet med på råd. Det ble her bemerket at EUs vanndirektiv har vært representert i Fagrådet i en årrekke ved Håvard Hornnæs.
Tom Sollie fortalte at for Norges Fritids- og Småfiskerforbunds del handler det om å bidra til å bevare de ulike artene, med tilgang på næring, gyteplasser og regulering av fisket. Sjøørret er her en viktig art, og her er regulering av fisket etter brisling og sild aktuelle områder. Her arbeider man også inn mot Fiskerimyndighetene for å fremme de sakene man mener er viktige for å bevare livsmiljøet i sjøen, som er et viktig habitat, ved siden av å utbedre ferskvannshabitat med kultivering av bekker. Nær sagt alle medlemmene i forbundet i regionen fisker sjøørret i sjø eller elv der mange praktiserer fang og slipp. Tom Sollie har representert Norges Fritids- og Småfiskerforbund i Fagrådet siden 2003.
Leder kunne tilføye at da han gikk inn i rollen som leder for fagrådet etter forrige fiskeforvalter Leif Roger Karlsen, var det naturlig å lese gjennom referater og se hvilke saker som fagrådet hadde beskjeftiget seg med, og i utgangspunktet videreføre tradisjonen. Siden det var vanlig å ha møtene i november var det naturlig å se på hva som har skjedd under året, og ta utgangspunkt i disse sakene. For eksempel fenomenet med hudforandringer på laksen i Enningdal, endringer i fisketider, behandling av gyro etc. og fokuser på aktuelle saker og forhold. Leder sa videre at fagrådet gjerne kunne ha et bredere perspektiv enn dette, men at det over tid har blitt et møte for utveksling av ny informasjon i det siste året om viktige forhold som berører anadrom laksefisk.
Butenschön pekte på at fagrådet ikke har noen beslutningspunkter. Dette har den virkningen at informasjonen utvikles på en åpen måte, at man ikke havner i forhandlinger mellom ulike interesser. Imidlertid kan fagrådet bestille ønskede saker til neste måter. Han pekte på at det kanskje kunne være aktuelt å se på sammensetningen, om det er observatører man burde invitere, for eksempel innen dette med arbeidet som skjer innen vannforvaltning og aktivere forumet på regionnivå. Her kan det være aktuelt å trekke inn vannområdene Morsa, Haldenvassdraget, Glomma Sør osv. her er det mange vannområder, siden fagrådet skal dekke helt ned til Telemark.
Eide kunne her fortelle at NJFF har et samarbeide med flere vannområder, som Morsa og Oslo, noe som har gjort at man har kunnet være med å påvirke hvordan offentlige midler har blitt brukt. Dette har vært tiltak som etablering av kantvegetasjon, men også utveksling av informasjon, kunnskap og ideer. Et aktuelt anliggende har vært å få inn behovet for å fjerne vandringshindre på tiltaksplanene til de ulike vannområdene og at dette prioriteres. Her har man oppnådd gode resultater i form av økte bestander av sjøørret takket være tiltaksplaner i regi av nettopp vannområdene. Her har NJFF kommet med gode faglige innspill.
Butenschön foreslo videre så at fagrådet setter ned en gruppe på 2-3 personer som kan gå gjennom fagrådets statutter og presenterer en revidert utgave av disse, herunder sammensetning av deltakere, og til neste møte legge fram et forslag til formål og sammensetning som er gjennomarbeidet og blir sjekket ut med Direktoratet. I denne gruppen er det naturlig at det er en representant for Statsforvalteren, ved siden av en fra organisasjonene. Her meldte Bjørn Tore Kjølholt seg på, noe ingen hadde noe i mot. Her føyde Kjølholt til at han ville tro vannområdene kunne være aktuelle medspillere.
4. Status laksesesongen 2021 – ved Jonas Dahl-Torp/Leder
Leder pekte på at under denne vignetten pleier Ingar Aasestad å redegjøre, men Aasestad har nylig skiftet arbeidsplass, han har sluttet i Vannområde Lågen og har blitt skogsjef i Sandefjord kommune, der hans første arbeidsdag var i går. Leder kunne fortelle at de fleste fangsrapportene fra elvene ikke hadde kommet ennå, men at tilbakemeldingene fra enkelte, som Aagaardselva og Glomma viser ca. samme status som året før, kanskje med noe mindre mengde smålaks. Det er forøvrig fortsatt her et behov for utbedring, siden Glomma har en bestand som ikke klarer seg på egen hånd. Dette med minstevassføring er dessuten fortsatt et tema, særlig i Aagaardselva, siden det setter begrensninger for elvas produksjon av yngel. I Drammenselva, som etter alt å dømme skal under behandling mot gyrodactylus, og der man derfor har drevet med utsetting av smolt direkte i sjøvann, fanges det fortsatt en god del fisk, omtrent samme mengder som tidligere. Det forventes at i takt med at denne utsettingen i sjøen vill opphøre, at fangstene vil reduseres. Når det gjelder Enningdalen er det ikke kommet noen rapporter, men Enningdalselva vil bli berørt i punkt 8 i dagsorden. Oppsummering av årets fangster er publisert på Norske Lakseelvers hjemmeside.
Leder orienterte videre om nye forskrifter, der det den 12 mars i år med noen innstramninger. Leder regner med at de fleste er kjent med forskriften. Leder kunne fortelle at det som skapte mest oppmerksomhet var stans av fiske med kilenot. Det har også vært noen innstramminger for sjøørretfisket, som i praksis har foregått ved at fisket etter sjøørret i elver har vært stanset allerede i slutten august, dette spesielt i Drammenselva. Det har vært et økende fokus på å beskytte sjøørreten, som har sviktende fangster. Eide pekte på at dette har gått litt på dugnadsånden løs, ikke minst der man f.eks. i Gjersøelva har sett via videomålinger at oppgangen har vært god, gjerne også over bestandsmålet, og at laksen ble fredet i samme vending. I Askerelva ble alt fiske stengt fordi det ikke var mulig å fiske kun på en art. Eide etterlyste her lokal tilpasning og hensyn til lokale interesser. Eide opplyste også om at det i 2021 ble tellet godt over 1000 fisk, som har 800 meter med produktiv elv til rådighet. Her ble fisketiden forkortet, i tillegg ble det sluppet lite vann, fordi Maridalsvannet, som er kilde for Akerselva og samtidig drikkevannskilde, fikk kun slippe ut en minimum vannføring, noe som førte til at høstflommen ble forskjøvet til etter fisketiden var over. Håpet er at den nye vannkilden til Oslo VAV, Holsfjorden, vil avlaste Maridalsvannet, som da kan få pulsere naturlig. Det har vært mye fisk i Akerselva. For tiden renner det 1000 liter pr sekund, noe som vil gjelde fram til påske. Dette med lokale tilpasninger ble deretter luftet som aktuelle perspektiver å ta med seg videre når fagrådets virke skal evalueres.
Her pekte Wivestad på at en aktuell problemstilling i så måte kan være beskatning av pukkellaks, selv om den for Oslofjordens del foreløpig ikke har representert en stor utfordring. I de nordlige deler av landet er det store mengder pukkellaks som kommer inn i elvene, og det er flere spørsmål enn svar om hva som kan bli konsekvensene av invasjonen. Butenshön pekte på at det er et tankekors at mens denne arten regnes som en god ressurs på russisk side av grensen i Finnmark, betraktes den som et stort problem på norsk side. Her la leder til at Direktoratet har laget en plan for tiltak, der det åpnes for å legge ut sperrer og feller i nord. På spørsmålet om reproduksjon svarte Eide at det kan virke som om pukkellaksen gyter langt nede i vassdraget, og langt tidligere enn atlanterhavslaksen. Man regner med at den reproduserer i de nordligste elvene. Yngelen har også en tendens til å vandre tidlig ut.
Butenshön minnet om at den kan representerer et forurensningsproblem, ved at den bringer store mengder organisk materiale opp i elvene, som tiltrekker seg andre dyr og at forråtningen kan ha økologiske konsekvenser. Den kan også representere en ressurs som predator i fjordsystemene og være med å mette andre predatorer, som torsk, skarv og ørn.
5. Oppfølging og arbeid med sjøørretbekker i Fredrikstad kommune, ved Jørgen Torp, naturforvalter Fredrikstad Kommune
Fredrikstad kommune arbeider kontinuerlig med å bedre tilstanden i sjøørretbekkene i kommunen. Man har laget en tiltaksplan i form av en rapport samt egen hjemmeside over arbeidet som gjøres og dette ble omtalt med en stor artikkel i Fredriksstad Blad i høst.
Målet med arbeidet er å oppnå naturlig tilstand i 10 utvalgte bekker som er representative for bekkene i kommunen. Det er imidlertid en rekke utfordringer å ta tak i, som utslipp i form av overløp fra pumpestasjoner, diffus avrenning, avrenning fra ulike flater uten naturlig drenering, punktutslipp var virksomheter osv.. Dette involverer mange parter og virksomheter. Det er ikke minst diffus avrenning fra landbruk, som det er en god del av i kommunen. Punktutslipp og overvannsavløp handler ofte om vann- og avløpsnettet. Avrenning fra tette flater handler om arealdisponering. Målet er å samle løse tråder og komme i gang med arbeidet med å bedre tilstanden. Her er det viktig å fordele ansvaret og samordne innsatsen i ulike etater. Flere av bekkene er lange og har i lang tid vært preget av ulike typer utslipp og utfordringer. De ti bekkene ble valgt ut for flere år siden etter en rekke kriterier og har blitt fulgt opp over tid. Foreløpig har dette gått på målinger, men med den nye planen er kartlegging, formalisering og organisering av arbeidet blitt intensivert.
Det er også laget en tiltaksplan for tre av bekkene. Her har man samarbeidet med NJFF om kartlegging av bestandene. Det ble gjort en vurdering av tiltak og prioriteringer. I bekkene er det gjort tiltak for å bedre forholdene for sjøørreten. I Slevikbekken, der kommunen er grunneier, har det for eksempel dreiet seg om opprensning av bekkeløp utlegging av gytegrus mm. blant annet fjerning av takrør. Arbeidet har gitt erfaringer, som at det å fjerne takrør er svært krevende. Kommunen har samarbeidet med lokale krefter og man har lært mye underveis. Et viktig mål har f.eks. vært å finne løsninger som kan øke vannhastigheten. I Slevikbekken plantet man også trær. Noen av de første tiltakene man gjorde var ikke helt vellykket, men man har rettet på dette og i tett samarbeide med fagfolk vil man øke innsatsen. Her berømmet Kjølholt kommunens vilje til å jobbe med dette. Man har lagt ut grus i Elingårdsbekken og Moumbekken. Det har vært observert en god del ål også, blant annet i Husvikbekken. Arbeidet med bekkene har tatt utgangspunkt i tidligere befaringer og elfiskerapporter, et arbeide som også videreføres. Det er i slike sammenhenger viktig å se ulike årsklasser av yngel. Det ble også vist film fra Laverødbekken der også NJFF har drevet kartlegging, der man også fant sjøørret, stingsild skrubbe og ål. Arbeidet med bekker har også vist at det er lagt bekker i rør på mange måter, blant annet i form av stenkulverter, og at arbeidet med å åpne bekker kan være krevende og kostbart.
Torp gikk gjennom resultater fra befaringer og beskrev tilstanden i en rekke av bekkene og viste glimtvis inntrykk. Her ble særlig Gretnesbekken trukket fram som en bekk som tidligere var i dårlig forfatning, men som har bedret seg og har en stigende bestand. En del av bekkene i Fredrikstad har imidlertid ikke bestander av sjøørret, og har trolig også mistet annen fauna. At kommunen ta tak i problematikken oppfattes som positivt av innbyggerne.
Eide kunne fortelle at malt strøsingel som brukes på gangstier og veier kan være et problem siden det kan tette igjen gyteområder, vannveier og rør.
En viktig del av arbeidet består i å finne løsninger i forbindelse landbruksvirksomhet, der stabiliserende, erosjonshindrende tiltak, som treplanting og bevaring av kantsoner er viktig. Her er det tilgjengelige Smil midler til hydrologiske tiltak som grunneier kan søke om, her inngår også gytegrus. Smilmidler har en fordel av å være lokalt tilpasset, der grunneiers egeninnsats blir verdsatt. Smilmidler stammer fra jordbruksforhandlingene, det er Bondelaget og Staten som forhandler om midler, som fordeles som regionale tiltak. Det er vanlig at kommunen lager en smil strategi, så kan man søke i hendhold til denne. Smil midler kan dermed knyttes om til tiltak som er til gode for ørret og annen vandrende fisk.
6. Sjøørret-riket, ved Bjørn Tore Kjølholt, Norges Jeger og Fiskerforbund (NJFF)
Historien om Sjøørret-riket handler om at NJFF sentralt så et behov for å styrke de lokale foreningenes engasjement og arbeid for sjøørreten. Man søkte Sparebankstiftelsen om midler og fikk tilslag på deler av dette. Området som arbeidet omfatter strekker seg fra Halden til Portør og teller 26 kommuner, seks fylkeslag og ca. 50 foreninger. I denne forbindelse var planen å engasjere tre veiledere, men det endte opp med en.
Kjølholt ble ansatt i januar 2020 og startet i Halden, og er nå kommet til Drøbak i sin saumfaring av bekker og foreninger. Neste år skal dreie seg om området vestover. Målet er i en periode på 2-3 år å rekke over størst mulig område og med på laget har han de seks fylkesekretærene, som hjelper Kjølholt med å komme ut og i dialog med de enkelte av de 50 foreningene. Mange av foreningene har allerede en historikk på å drive med tiltak som fremmer sjøørreten, men de fleste har ikke. Mange har bekker i sine distrikter, men har ikke engasjert seg i dette. Arbeidet blir derfor å motivere hver enkelt forening til å få gang aktivitet i bekkene. Spørsmålet blir da hvordan man skal skape engasjement lokalt, og her kommer Kjølholts erfaring fra frivillig arbeid med sjøørretbekker. Her kunne han fortelle at frivillig arbeid kan være krevende å få til. Man er optimistisk og regner med at det skal går bra å få gjennomført arbeidene, så går det en tid, og arbeidet dør ut. Det er et krevende regelverk man skal sette seg inn i, det er grunneiere, kommuner osv. og har man ikke sett for seg dette kan prosjektet kollapse i tidlig stadium. Et viktig tiltak er å ha lettbeinte kurs og bidra til at ambisjonsnivået ikke blir for høyt, rett og slett hjelp de i gang og være en veileder. Videre å lage en tiltaksplan og hjelpe de å finne ut hvordan de skal gå fram og hvor de skal søke om midler. Rett og slett være en informativ ressurs på foreningsnivå for å skape engasjement.
Så langt har Kjølholdt gått over 70 bekker, noe som har gitt godt utslag på helseappen, ca 25 000 skritt om dagen. All informasjon som kommer fram er det planen å dele med alle kommunene. Samtidig er det et tett og svært positivt samarbeide med vannområdemyndighetene, der særlig fokus som kan minske avrenning til Oslofjorden ofte går hånd i hånd. Vannområdene har tilgang til midler, men de har behov for data og gode forslag. Sjøørretriket kan være et sted for gode tiltak og effektiv bruk av midler. NJFF har en god slagkraft og mulighet til å produsere gode tiltak. Kartleggingen av bekkene skaper et godt grunnlag for å sette inn de riktige tiltak.
Erfaringen fra den første delen vil bli tatt med i videre arbeidet vestover. Det er fortsatt en god del utfordringer, det er enkelte bekker som har god tilstand, men generelt står det dårlig til. Hovedutfordringen er feildisponering av arealer. Arealer som egentlig tilhører vassdraget og sjøørreten. Dette gir seg utslag i at det kan være høye tall av yngel enkelte steder, men vassdragene har stor utstrekning, der mange områder ikke har god tilstand. Generelt er det gjort mange tiltak, men tiltakene har i for liten grad sett på vassdragets helhet. For eksempel har det vært stort fokus på gytegrus i en årrekke, men det finnes mange bekker som ser ut til å ha for liten bestand av yngel, noe som har sammenheng med mangel på oppvekstområder og skjul. Utfordringer med frivilligheten er at den er basert på for liten grad av kartlegging. Det som imidlertid redder situasjonen er at sjøørreten reagerer raskt på tiltak, og at det ofte er få tiltak som skal til dersom de blir gjort riktig.
Det er videre klart at det er et større behov for tiltak enn hva NJFF klarer å levere. Derfor må det større krefter inn dersom man skal kunne redde Oslofjorden. Kjølholt understreket også at selv om sjøørret er et godt mål for tilstanden i en bekk er aktiviteten man driver dypest sett restaurering av vassdrag. Her er det et stort spekter av fauna, som ål, laks, abbor, gjedde, ambfibier og insekter som hører hjemme og som er del av et økosystem Så hvis man gjør vassdraget mer levelig for alle arter har man et større perspektiv påpekte Kjølholt.
Her påpekte Butenschön at disse frie kreative kreftene er svært viktige for at man skal kunne oppnå endring. Her har forvaltningen en oppgave å verne ressursene, men er i sitt mandat ikke utstyrt med ressurser eller mandat til å drive fram slike arbeider. Derfor er det så viktig at det er nye drivende krefter som gjennom kyndige utførende kan ha et tett samarbeid med myndighetene.
Kjølholt mente også at det var viktig å forsøke å bevare kompetansen og viljen i de lokale foreningene til å holde en kultur for dette som vil vare, og her gjelder det at prosjektet bør helst lykkes, for da ser man at det gir gevinster og framgang. Ofte ser man at viljen er stor og planene gedigne, og jobben derfor ofte er å holde iver noe tilbake, og helst få oversikt over hele vassdraget slik ta man tar de rette grepene første gang. Her hadde Kjølholt laget et eget motto om bekker: «Du må gå den for å forstå den.» Butenschön pekte på at dette har en bred kontakt mot arbeidet som vannområdene driver med. Skal man ha god dialog med kommunene er det viktig at samarbeidet foregår gjennom vannområdene, som oss trenger utførende krefter. En vesentlig del av pakken er å samarbeide med skolene, noe som de finansierende aktørene er opptatt av. Her er det viktig at foreningene har et godt forhold med grunneierne. Det er ofte lettere når grunneierne er organisert i lag, noe som gjerne er tilfelle der det foregår jakt. Målet er også å få en engasjert grunneier, og da vil tiltaket kunne leve i framtiden. Å se grunneiers behov og finne felles mål er viktig i en slik dialog. Ofte kan også grunneier tilby mye kunnskap og erfaring som kan være nyttig å ha med seg. Her kan det være en ide for NJFF som kan finne flere lokale forankringer, som skolenes medvirkningsråd. NJFF har tradisjon for et samarbeide med skolene, noe som har blitt godt mottatt, her kan kanskje arbeidet kobles tettere mot sjøørretriket. Wivestad kunne informere om at det er gjort kartlegginger av vassdrag i Akershus, og at dette kanskje kunne ha nytte for sjøørretrikets videre arbeid.
NJFF har forøvrig et samarbeide med forskerlinje ved Vestby Videregående skole om en bekkestrekning, der man også ønsker å få bekkestrekninger inn i undervisningen ved Vestby Skole. Det foregår det også samarbeide i Nedre Glomma og samle krefter innenfor sjøørretriket her. Her spiller fylkessekretærene i NJFF en viktig rolle.
Dahl-Torp kunne også fortelle at alle data som samles inn bli lagt inn i de nasjonale oversiktene over sjøørretbekker. Her blir også rapporter og informasjon tilgjengelig for alle.
Økonomisk motivasjon ble tatt opp, der skiller Norge seg fra Danmark som har lyktes med å skape betydelig turisme omkring sjøørretfiske. Her kan man tenke seg at kommunene bør kunne se fordelene av å være attraktive feriemål for sportsfiskere.
7. Status fra SNO 2021 – Jonas Dahl-Torp, leder
Haakon Haaverstad hadde ikke anledning til å delta, og leder har fått en liten oversikt over det som har skjedd.
Året sett under ett har ikke peket seg ut i noen retning, det har vært enkelte inndragninger av garn. Det har imidlertid vært mye krepsesaker. Det har også vært tilfeller av brudd på havressursloven.
Haaverstad hilser og minner om tipsesiden. De fleste av sakene som oppsynet tar tak i har sin opprinnelse her. Her er link til siden, der man kan velge og være være anonym og laste opp bilder. Fordelen med denne er at den går direkte til SNO. Det finnes også en side som heter ulovligegarn.no
8. Status på Red Skin Disease i Enningdalselva – Jonas Dahl-Torp, leder
I år er det ikke kommet noen funn av død fisk med symtomer eller annen informasjon som tyder på at Red Skin Disease i Enningdalselva er et vedvarende fenomen. I samtale med Britt Tørud, som har hatt oppfølgingen av dette er det kommet fram at det i år ikke er funnet en eneste død fiske som hadde lignende sykdomstegn. Man holder øye med utviklingen, men det er ikke mulig å si om dette har blåst over eller om det kan være et periodisk fenomen. Det finnes en side for sportsfiskere der man kan melde inn syk eller skadet fisk. Det er også påbegynt et arbeid som skal sammenligne fisk fra ulike elver i Europa og se om det er felles trekk, her er Tor-Atle Mo på ballen.
9. Endring av forskrift om fredningssoner – Jonas Dahl-Torp, leder
Statsforvalteren arbeider med forskriftene som regulerer fisket ved munninger av vassdrag. Her har det vist seg å være ulik praksis mellom de tre gamle fylkene. Det dreier seg om fiske med garn, ruser og teiner samt sportsfiske. Målet har vært å komme fram til en felles forskrift som er enkel å forstå og holde oppsyn med. Dette forslaget skal ut på høring. Her kommer jo aspektet inn om at sjøørreten er veldig sårbar for overfiske i særskilte tider på året.
I Østfold er det f.eks. en absolutt fredningssone, «den harde streken», for hele året nærmest bekkemunningen, mens det lenger ut har vært fredningsssoner etter årstidene. Inntrykket blant medlemmene i fagrådet er at ikke alle har kjent til eller husker de ulike sonene og hvordan de har gyldighet gjennom året. Mye tyder likevel på at den «harde streken» har fungert, og at det er en generell oppfatning om at fisket er forbudt innerst i kilene.
Målet er å gjøre dette så enkelt som mulig og så likt som mulig, trolig i form av en absolutt fredningssone som vil gjelde hele året. Dette etter alt å dømme bli enklere å huske for fiskerne, og vil kanskje omsider kunne komme i form av en app for fangstregistrering. Statsforvalteren overveier for tiden hvor en slik «hard strek» bør settes. Her vil det komme egne regler for de større vassdragene, der det også foregår annet fiske. Målet er nå å samle dette i en lett forståelig forskrift, som vil komme på høring.
10. Eventuelt
Det kom et spørsmål om hva som kan skje ved oppløsning av fylkene. Her kan det skje endringer, men dette skal først til politiske behandling og mye kan skje på veien. For forvaltningens del er det ingen bekymring for at dette vil skje med det første eller at det vil kunne true fagrådets aktivitet.
Drammen/Sarpsborg, 9. januar 2022,
Jonas Dahl-Torp Tommy C. Olsen
leder sekretær