REFERAT FRA MØTE I FAGRÅDET JANUAR 2023

Referat fra møte i Fagrådet for laks og sjøørret på Østlandet Statens Hus, Moss, den 27 januar 2023

Tilstede var:
Knut Erik Hovde, Soya Hellefossen Grunneierlag, knutho@viken.no
Arne Henning Kristensen, Soya Hellefossen Grunneierlag, arneh.kristensen@ringnett.no
Pål Mugaas, Norske Lakseelver, paal@lakseelver.no
Tom Sollie Norges, Fritids- og Småfiskerforbund, tom.sollie@combitel.no
Bjørn Erik Lauritzen, NJFF Telemark, telemark@njff.no
Ole-Håkon Heier, NJFF Østfold, ostfold@njff.no
Hjalmar Eide, NJFF Oslo, oslo@njff.no
Haakon Braathu Haaverstad, Statens naturoppsyn Kystseksjonen, hbh@miljodir.no
Pål Erik Jensen, Viken Fylkeskommune, palj@viken.no
Arne Christian Geving, Statsforvalteren i Vestfold og Telemark, fmveacg@fylkesmannen.no
Terje Wivestad, Statsforvalteren i Viken, terje.wivestad@statsforvalteren.no
Sunniva Sunde, Statsforvalteren i Viken, suesu@statsforvalteren.no
Karsten Butenschøn, Statsforvalteren i Viken, fmoskab@statsforvalteren.no
Tommy Olsen, Statsforvalteren i Viken, tommy.olsen@borgvin.no

1. Karsten Buteschøn ønsket velkommen.

Sunniva Sunde ble presentert som nylig ansatt fiskeforvalter ved Statforvalteren i Viken, som i kraft av sin stilling blir ny leder for Fagrådet. Butenschøn gikk videre gjennom programmet i korthet før alle de fremmøtte presenterte seg. Han la videre til at Fagrådet er en viktig arena, fordi den gjør det mulig å prates på kryss og tvers av roller og funksjoner, i en tid der det er viktig å ta vare på tilliten i samfunnet. Selv om det ikke er meningen å gjøre vedtak er den et forum som er nyttig for i forvaltningen, der temaer skal kunne drøftes.

2. Status for laks i regionen. Ved Pål Mugaas, Norske Lakseelver.

Mugaas kunne fortelle at Norske Lakseelver er en paraplyorganisasjon for forvaltningslagene i lakseelvene, ca 114 i tallet, som er med som frivillige medlemslag. Samtlige grunneiere som har anadrom elvestrekning plikter å være med i en felles organisasjon. I gjennomsnitt er det ca 100 grunneiere pr elv, som til sammen blir ca 10 000 forvaltere.

Når det gjelder forvaltning av laks er det på toppen NASCO, som legger internasjonale retningslinjer som Norge skal forholde seg til. I tillegg er det klima og miljødepartementet, samt Miljødirektoratet som følger opp situasjonen, sammen med Statsforvalteren. Det er noen som ønsker å få forvaltningen av anadrom fisk forvaltet av fiskeridepartementet, noe vi ikke ønsker. Disse har også ansvaret for oppdrett, som står for mange av de store problemene som villaksen står overfor. Det ville vært en dårlig løsning.

NINA overvåker gyteforholdene og situasjonen i mange av elvene og Vitenskapelig Råd for Lakseforvaltning har ansvaret for å evaluere situasjonen og komme med råd til forvaltningen. Rådet består av 12 personlig oppnevnte forskere som er medlemmer i kraft av sine forskermeritter. Rådet publiserer årlig status for gytebestandene, den genetiske situasjonen mm. I fjor kom Rådet også med en oversikt over 1000 sjøørretvassdrag.

Hva gjelder situasjonen for villaksen generelt kan den betraktes som en levende miljøindikator i vann. Nylig kom tallene fra SSB over fangstene av laks. I fjor anslo vi at det ville bli fanget 102 000 laks, mens fasit ble 97 000. Vår optimisme skyldtes at det var forbausende godt fiske i Trondheimsregionen. Det finnes positive sider, men dessverre er man inne i en dårlig trend. Fre begynnelsen av åttitallet og fram til i dag er innsiget av laks fra havet halvert. En stor del av problemet skyldes menneskelige faktorer, som f.eks. oppdrett; i dag er det slik at over halvparten av smolten som går ut av elvene dør på vei ut mange steder. Derfor jobber vi med å påvirke politkerne til å endre regimet for oppdrett. Mugaas gikk så gjennom de ulike truslene mot laksen. Han viste til Gyrodactylus, som har gjort mye skade, men som nå forhåpentligvis er under kontroll. Rømt oppdrettslaks og lakselus er en stor trussel, men også infeksjoner, der man vet svært lite om hvordan oppdrett påvirker villfisken. Her trengs det forskning. Klimaendringer er også med og setter betingelser for laksen, som gjennom tørre elver noen steder og flom andre steder. En annen trussel er pukkellaks, og selv om man vet lite om hvordan denne påvirker villaksen er det neppe en positiv virkning, mest sannsynlig en negativ. Man frykter nå hva som vil skje neste sommer i Finnmark og Troms, sett i lys av hva som skjedde i 2021. Det har vært en ti ganger økning i mengden pukkellaks fra 2017 til 2019 og det samme til 2021. Får vi 10 gangeren nå fra 2021 til 2023 kan det bli mange millioner pukkellaks som kommer strømmende inn. Man er også litt på etterskudd i å prøve å sperre av elvene, og det er en evig debatt om den skal fanges i havet. Her har vitenskapelig råd vurdert hva som skjer om man benytter fangst av pukkellaks i sjøen med stående redskap. Her har man kommet fram til at dette vil kunne gi store bifangster av laks og sjørøye, noe rådet ser på som uheldig. Det ville også være uheldig om et profittdrevet sjølaksefiske etter pukkellaks skulle gå ut over villaksen.

Det hører også med til bildet at antall laksefiskere går ned, og det jobbes med rekruttering. Årlig arrangeres det Camp Villaks, men det monner ikke. I dag er det mange ulike sysler som konkurrerer ut laksefiske. Likevel representerer laksefisken mellom 1,3 og 1,5 milliarder i omsetning forbundet med laksefiske, og er dermed like stor storviltjakta i så måte. Dette har å gjøre med at ca. halvparten av alle laksefiskere er tilreisende og kjøper mange typer tjenester, mens resten er fastboende.

Gytebestandsmål ble innført i 2009, da fikk man et standard mål på om det er nok gytefisk i elva etter endt fiskesesong. Dette er blitt en noe sjablongmessig, men er en grei og velfungerende standard, som elva kan vurderes ut fra. Det er hele vanndekte areal i 1:50 000 skala som ligger til grunn for regnestykket, der man anslår hvor mange gytefisk det er plass til. Ca 80 % av undersøkte elver når sitt gytebestandsmål for perioden 2017-2021. Regulering av fisket skjer etter om gytebestandsmålet oppnås.

En del elver (ca 180) er for tiden stengt for fiske fordi man er usikker på bestandssituasjonen eller fordi forvaltningen ikke er godt nok organisert. Her har Miljødirektoratet begynt å stramme inn mer enn tidligere. For eksempel i Eidselva, som ender opp i Hornidalsvannet, måtte man organisere alle grunneiere også i Hornidalsvannet også for å kunne åpne elva for fiske. Det er blitt strengere krav, noe vi synes er riktig.

Skal man ta gytebestandsmålet bokstavelig betyr det at det i dag produseres nok yngel i elvene, trekt fra en liten del som går tapt gjennom vannkraftverkene, med f.eks. tørrlegging av oppvekstområder og turbinskader. På tross av høy yngel/smoltproduksjon viser det seg imidlertid at det er svært få fisk som kommer tilbake. Nå er vi nede i 2 % generell havoverlevelse, mens det på syttitallet var omkring 20 %. Dette utgjør en stor forskjell, og særlig på Sunnmøre, der det var gigantiske innsig av smålaks. Mye tyder på at dette ikke kan forventes med det første.

Når det gjelder vår region ligger det et kart på Miljødirektoratet som viser alle elvene, og som dessuten vier flere hundre sjøørretbekker, der ennå ikke alle er registrert. Flere av disse bekkene er også utsatt for tørke.

Mugaas forklarte hvordan kvalitetsnormen for villaks, som Nasjonalt er sammensatt av både grad av genetisk integritet og størrelsen på et høstpart overskudd. Dette er en standard som brukes som en styringsparameter for de enkelte elvene. Målet er naturligvis at elva skal ha svært god genetisk integritet og det samme når det gjelder høstbart overskudd.

I vår region er situasjonen i grove trekk at Drammenselva og Lierelva har Gyro mens Numedalslågen er påvirket av vannkraft. Det er for tiden krefter i sving for ytterligere utbygging av Numedalslågen. Både Skienselva og Glomma er påvirket av vannkraft, mens Enningdalselva er blitt rammet av red skin disease. Årsaken er ukjent.

Mugaas gikk så gjennom alle de store vassdragene i regionen og viste status slik Nasjonalt Råd betrakter det etter kvalitetsnormen:

Når det gjelder Drammenselva spesielt kan man si at kvaliteten er svært dårlig selv om den genetiske integriteten god, ved at man gjennom stamfiskarbeid kan velger genmateriale, noe som forøvrig skylder Gyroangrepet. Det høstbare overskuddet er nedskrevet, siden det ikke er mulig for yngelen å overleve med Gyro. Videre er Drammenselva påvirket i middels grad av vannkraft og noe av arealinngrep. På grunn av forestående gyrobehandling er kultiveringen satt på vent. Fangstene er variable og har de siste fire årene gått ned. I 2022 ble det fanget 936 laks og fang og slipp praktiseres ikke inntil videre.

Videre for Lierelva er det høstbare overskuddet også nedskrevet av samme grunn. Den genetiske integriteten er moderat. Det finnes ikke oppdrettsanlegg i nærheten, allikevel vandrer det rømt oppdrettslaks opp i elva og blander seg inn genetisk. Den er også noe påvirket av miljøgifter, arealinngrep, vannkraft og annen vannbruk. Det er varierende fangster, og i 2022 ble det fanget 88 laks. Lierelva er forøvrig også en sjøørretelv.

Hva gjelder Numedalslågen er det også her dårlig genetisk integritet, mens det høstbare overskuddet er godt. Det fiskes bra og her er det også ca 30 % kulturbasert fiske, noe ikke alle sportsfiskere er tilfreds med, men som er forankret i gamle rettigheter. Numedalslågen er en flott elv med mange fine fiskeplasser og mye fisk, selv om man kunne ønske at den genetiske situasjonen var annerledes. Det ble fanget 3428 laks i Numedalslågen i 2022, som er tilsvarende som i 2021.

Skienselva har et moderat høstbart overskudd, den produserer ikke så mye laks og er veldig påvirket av vannkraft. Her er det imidlertid etablert en ny vandringsløsning, som blir spennende å se hvordan vil fungere. Her har forøvrig pukkellaksen begynt å påvirke situasjonen, det er langt fra Finnmark til Skien, og det hører med til bildet at det også er gått opp pukkellaks i Sandvikelva og Akerselva mm. Den russiske pukkellaksen, som er satt ut på Kolahalvøya, har forøvrig også spredd seg til Canada(2021). At pukkellaksen har god overlevelse i havet kan tyde på at det ikke er mangel på mat i havet. Det har vært teorier på om makrellen tar matfatet til laksen, noe som trolig ikke stemmer. Skienselva hadde en drop i 2021, men kom tilbake i fjor med 270 laks fanget. Fram til nå har fangstene variert, noe som er et klassisk bilde.

I Glomma (her Glomma og Aagaardselva sett under ett) er det også moderat genetiske påvirkning, mens det høstbare overskuddet er dårlig. Glomma er påvirket av vannkraft, kanskje i større grad en hva normen beskriver. Både pukkellaks og overbeskatning trekker ned. Man oppnår 97 % av gytebestandsmålet, men bare 65 % av høstbart overskudd. Det er dog kontroll på uttaket, men noe overbeskatning. Det er veldig stor grad av gjenutsetting og man avliver svært få laks, kun 20 individer i 2021 og noen fler i fjor.

I Enningdalselva er den genstiske integriteten høy, men det høstbare overskuddet er svært lavt. Bare 11 laks i fjor. Bekymringen for redskin disease er fortsatt til stede, og det forskes på lite på slike sykdommer i Norge, i motsetning til oppdrettsrelaterte sykdommer, der det legges ned store ressurser. Det kan se ut som om den har dukket opp i Danmark. I Skottland har det vært 70-80 % dødelighet på småelver på østkysten. Det er også observert enkeltindivider med smitte i Sandvikselva og Bjerkreimselva. Forskerne tror at det kanskje er en stressfaktor på grunn av varmt vann og at dette utløser sykdommen, og at det er et patogen som ligger latent.

Hva gjelder utfordringer framover for villaksen er det flere forhold som bekymrer. Det er økt press på utbygging av vannkraft, som i Numedalslågen, her er effektkjøring et stort problem fordi det kan føre til tørrlegging av oppvekstområder og stranding av yngel. Ny forskning kan tyde på at vannkraft har andre følgeskader. På grunn av trykkendringer kan det forekomme gassoversetning. Det oppstår små bobler på bunnlevende insekter nedstrøms, som gjør det vanskelig for de å holde seg fast. Man risikerer å få en ørkenlignende sone nedstrøms turbiner, noe som dermed reduserer næringsgrunnlaget for fisken.

Foruten økt sykdsomspress ved vibriose, furunkulose og red skin er det er også bekymring for at inntil gyrobehandlingen av Drammenselva er gjennomført er det en fare for spredning til andre elver, fordi det forekommer perioder med brakkvann langs kysten og fordi fisken ser ut til å besøke flere elver. Endringer i klima er også med på å marginalisere laksestammer som allerede er sterkt redusert.

3. Situasjonen for sjøørret i regionen. Ved Bjørn Erik Lauritzen, NJFF Telemark og Ole-Håkon Heier, NJFF Østfold

I Telemark er det for tiden en generelt god tilstand og bra med fisk, noe som regelmessig kartlegging av kystnære bekkene viser. Denne overvåkningen startet ved at man valgte ut noen bekker og elfisket gjentagende på faste områder med jevne mellomrom. Dette var basert på beskjedne midler og det var begrenset hva man rådde over av bekker. Nå har man fått noe mer ressurser, blant annet fra Statsforvalteren, og har gått over til å kartlegge nye bekker, der målet er etterhvert å få oversikt over hele Telemarkskysten. Nå kartlegger man alle bekker, og i 2022 har man nådd over alle bekker en gang, noe som er tilgjengelig gjennom en ny rapport.

Denne viser at av tilsammen 85 bekker er det tilsammen 18 bekker totalt som er uegnede, enten fordi de ligger i rør eller har betydelige hindre for fisken å komme til gyteområdene. Dermed har man skaffet seg god oversikt over vandringshindre, og alt tyder på at det er muligheter for betydelig økte mengder gyteområder. Et eksempel på dette er kulverter som er kartlagt langs E18, der Vegvesenet har satt av penger. Her er det allerede gjort en del, som i Herregårdsbekken der det ved lav vannstand ikke var mulig for fisken å komme opp, mens det nå er montert tersker nedstrøms som gjør at fisken klarer å komme forbi.
Et annet område man arbeider med systematisk er å tilføre gytegrus der det er behov for dette. De fleste bekkene i Telemark har sine gyteplasser i skogen, derfor er det ikke så store utfordringer med erosjon. Takket være at det er godt med skyggefulle kulper har det også gått bra under lengre tørkeperioder.
Man har tatt i bruk en ny standard for klassifisering av bekker, og siler nå ut de bekkene som trenger tiltak etter denne og følger de opp individuelt. Et interessant eksempel er her Hellebekken, en av to bekker i Hellefjorden, der det i flomperioder var fare for at fisken ble spylt ut over en plass for båtopplag. Takket være en ny støttemur har man klart å demme opp for flommer, her har forøvrig Helle Båthavn vært svært samarbeidsvillige.

I Østfold gjorde tidligere fiskeforvalter hos Fylkesmannen i Østfold, Leif Roger Karlsen, et omfattende kartleggingsarbeid fra 1990-tallet og frem til han gikk av med pensjon i 2017. Fjorårets rapport (2022) følger opp dette arbeidet, er på 177 sider og sammenfatter arbeid som er gjort de siste fire år, og i tillegg tidligere undersøkelser.

Hva gjelder arbeidet i bekkene er det de lokale foreningene som står for gjennomføringen. Hvert år diskuteres det med regionsekretær hvilke bekker som har mest behov.

Når det gjelder overvåking av bekkene er det særlig yngel man teller, og det loggføres strekning, areal og antall yngel pr. 100 kvadratmeter. Man forsøker å være i bekken på noenlunde samme tid år etter år og skjele til vannstand når det gjelder å vurdere målingene. Alle målinger blir grundig loggført og man markerer på kart hvor det er fisk, hvor vandringshindre er og hvilke deler av vassdragene som ikke er produktive.

Bekkene er under press av utbygging, og særlig i bynære strøk, derfor er det viktig å få dette inn på kart som er tilgjengelig for offentlige saksbehandlere.

Det er nå registrert 57 bekker og mindre elver med så godt som årviss anadrom reproduksjon. I tillegg kommer 14 bekker der menneskeskapte inngrep eller forurensning forhindrer ørreten fra å reprodusere, siden forholdene ellers ligger til rette. Dvs. at tallet på bekker der det enten er eller har vært en bestand av sjøørret nå er oppe i 71 stk. Fire bekker er undersøkt og vurdert å ikke være anadrome. Fortsatt er det 42 bekker som ennå ikke er undersøkt. Mange av disse er sannsynligvis for små til at ørreten kan lykkes med reproduksjon jevnlig, men ikke alle.

Gitt at det tildeles midler, vil feltarbeidet kunne videreføres for alle bekkene. Per i dag er rapporten delt inn kommunevis. Flere bekker står nå på venteliste for tiltak til høsten, med håp om bevilgninger. Det er også laget en liste der man prioriterer hvilke bekker som trenger tiltak mest.

NJFF sentralt arbeider med å samle data fra sjøørretbekkene i en kartløsning. Heier har lagt inn sine data frem t.o.m. 2020 i kartløsningen som Statsforvalteren bruker. I tillegg legges dataene inn i artsobservasjoner.no. Heier har også sendt en henvendelse om innlegging av data til artskart.no, men denne henvendelsen ble sendt videre til Statsforvalteren i Viken.

Det bør være et mål at alle sjøørretbekker i regionen ligger i et digitalt kartverk tilgjengelig for allmennheten, og særlig offentlige saksbehandlere.

På samme måte som gytebestandsmålet forteller om tilstanden i en lakseelv, er det viktig at det stadfestes et mål for hva som er god tilstand i en sjøørretbekk, f.eks. med tetthet av yngel pr arealenhet. Vi har allerede verktøyet: Direktoratsgruppen vanndirektivet 2018. Veileder 02:2018 Klassifisering av miljøtilstand i vann (jfr. side 93 i vedlagte veileder). Det undersøkelsene de siste årene har vist, er imidlertid at grensene som er satt er lave i fht. potensialet i mange kystbekker i Østfold. Dersom de ble brukt blindt, ville mange bekker komme godt ut i fht. veilederen, men ikke i fht. det reelle potensialet de har.

4. Revisjon av munningsfredningsforskrifter i Oslo og Viken – Statsforvalter vil drøfte med Fagrådet:
- Om utviklingen i bestandssituasjonen for sjøørret tilsier behov for en mer eller mindre restriktiv forskrift enn dagens forskrift
- Behov for forenkling og harmonisering; i hvor stor grad kan sterkere restriksjoner begrunnes med å gjøre det enkelt og forutsigbart for brukerne på tvers av de gamle fylkesgrensene?

Statsforvalter i Viken ved Butenschøn innledet ved å forklar at man ønsker råd og innspill fra de fremmøtte om hvordan man skal gå videre med revisjonen av forskriftene. Bakgrunnen er at da Viken ble dannet og Statsforvalter fikk ansvaret for forskriftene var det tre svært forskjellige forskrifter i de tre fylkene med ulike løsninger. Statsforvalter fikk beskjed om å harmonisere de, samtidig som det kom en ny nasjonal mal og retningslinjer om hvordan forskrifter for sjøørretbekker, lakseelver og munningsfredninger skulle utformes.
Vi ser at forskriften for Østfold favner to formål inn en forskrift og har en del virkemidler som er mer inngripende i retten til å fiske enn det som ligger i bunnen.

Utgangspunktet for en forskrift er behovet for en regulering, og spørsmålet bli da om det er behov for å regulere i vår region strengere enn det som måtte følge av hovedreglene. Dette må begrunnes, og når det gjelder Østfold har det vært dobbel sone, der man i tillegg til å ha et område som skal beskyttes mot vandring, i tillegg har definert beiteområde omkring munningen av sjøørretbekken. I dette området har bestemt at det om vinteren ikke skal fiskes, fordi at det skal være bedre forhold for beitingen. Det har i tillegg vært regler for bruk av særskilt redskap fra båt og land i denne sonen, noe som gir et komplekst bilde.

Spørsmålet blir da om man skal være ekstra restriktive og ha dobbel sone, i tillegg til de 100 meterne fra munningen, om man skal ha en felles forskrift for alle bekker, eventuelt om det er behov for å gjøre forskjell på de ulike bekkene.
Her repliserte Geving at man i Vestfold og Telemark i fjor arbeidet med samme tema og diskusjonene og utfordringene gikk ut på mye av det samme. Her landet man på å utforme et så enkelt regelverk som mulig. Dette er å foretrekke både fordi noen skal håndheve regelverket, og at det skal være enkelt å forstå. Her har man gått inn for å ha så lite av spesielle regler for områder, som er sårbare. Geving bemerket at det finnes andre verneområder i disse munnings-/deltaområdene, har forsøkt å tilpasse det hele slik at det er en felles sone å forholde seg til. Det er dermed bestemt så få utvidende munningsområde som mulig, med unntak av der det er absolutt nødvendig. Gjennomgangsmelodien er å ha så enkle regler som mulig.
Her repliserte Wivestad at det finnes flere andre verneområder som marine naturtyper, som ålegras og andre bløtbunnsområder, som fungerer som beskyttelse både for yngel på vei ut og gytefisk på vei opp. Her kan det dermed være aktuelt å sette grensen for munningsfredning etter dette.

Heier tok utgangspunkt i høringsrunden som ble gjort i 2017 og hva medlemmene i foreningene hadde ment om dette. Det var slik respons på høringen og det var svært delte holdninger. Flere pekte på at dette er områder som har blitt store, med opptil 1000 meter på hver side. Dette er områder som fiskerne har brukt vinterstid til å fiske på og der man har tradisjon for å sette tilbake mager fisk. I tillegg mener man at siden det legges ned så mye arbeid i bekkene har dette marginal betydning og advarte mot store soner.
Endre mente det motsatte, at utvidelsen er på sin plass. Sjøl har jeg vært på flere av disse stedene og ser at behovet kan variere. Et sted der det passer med en utvidelse er Skjebergbekken. Generelt sett er det støtte for å ha enklest mulige regler. Det er forøvrig et solid lager av skilt til formålet, skilt som er laget slik at man kan klebe på et oppdatert budskap på en fast plate. Heier uttrykte tilfredshet til at dette nå kan komme på plass.

Jensen støttet tankegangen om at en regel er det beste, siden folk som regel ikke setter seg inn i regler som er for kompliserte og da er det krevende å følge det opp for oppsynet.
Knut Erik Hovde fortalte at man har en betydelig nedgang i sjøørretbestanden oppstrøms for Hellefossen, den er redusert med 90 % fra 2014 til nå. Det fiskes noe sjøørret i elva, og kanskje totalforby fiske etter sjøørret. Her ser vi at Drammensfjorden, som er et viktig beiteområde for sjøørret at det både på sommer og vinteren fiskes hardt med mange snører. Hove reiste spørsmålet er om ikke Drammensfjorden innefor Svelviksundet kunne vært fredet inntil laksefisket gjenåpnes etter gyro-behandlingen. Her repliserte Butenschøn at hvis alt går etter plan, kan fisket åpnes i 2033. Hove trodde dette ville kunne bidra til å få sjøørreten på beina igjen, med bakgrunn i at Drammensfjorden er et viktig område for den, der den spiser sild og brisling, alternativt om det er mulig å få til et prosjekt der man merker sjøørret for å se hvordan den vandrer.

Wivestad spurte her om det blir tatt noe særlig anadrom fisk på isen, og her svarte Hovde at et er mange meldinger å se på sosiale medier om at det er mye stor fisk sjøørret å få på isen. Det har også vært filmet med drone der man viser mange snører og understreket sitt ønske om at det ville være trist å miste en viktig sjøørretstamme.

Mugaas fortalte at det er kjent i fra andre steder i landet at det er potensiale for å fiske ned sjøørretbestander i fjorden med blant annet dorging, som i Skjærstadfjorden. Her vurderer Statsforvalteren å stenge fisket i fjorden, fordi bestanden av laks og ørret i elva er sviktende. Her kan det bli feil å stenge elva men ikke fjorden. Her kommer det blant andre svenske fisker og setter ut båter og fisker med 6-8 stenger, selv om det ikke er lov, men ikke blir fulgt opp tilstrekkelig. Dette ligner en god del på situasjonen som beskrives i Drammensfjorden.
Hovde mente at det i Drammensfjorden i stor grad hersker lovløse tilstander på dette området og at dette må stoppes. Tellinger av sjøørret i Hellefossen viser at det er en drastisk nedgang og at det er nødvendig å gjøre grep før det kommer en kollaps. Her var også Kristensen klar på at noe bør gjøres. Det legges forøvrig ned et stort arbeid i å fange ørret i trappa, sjekke den genetiske tilstanden og slippe den videre opp i vassdraget. I forbindelse med dette kunne det også være interessant å merke fisk og se hvordan den beveger seg i forhold til demningen når den skal ut. NVE jobber forøvrig med en ny tillatelse for Hellefossen.
Haaverstad uttrykte enighet i at det er beste med enkle regler, der det er kart med stiplede linjer, noe som er enklere å forstå enn en listen med koordinater. Her er det også viktig at Statsforvalteren publiserer reglene på nettet i en enkel og forståelig utgave med kart, slik at det ved en kontroll er enkelt for naturoppsynet å henvise til dette. At reglene er vanskelig å forstå skaper også dårlig stemning i en kontrollsituasjon. I fjor ble det kontrollert fisker og det ble utdelt betydelige bøter i tilsvarende område, det kan bli aktuelt å gjøre kontroller også i Drammensfjorden, erfaringsmessig vil kontroller med konfiskering av utstyr og eventuelle bøter sprer seg fort i miljøet. Det gjelder forøvrig at regler også skal være kontrollerbare. Her nevnte Heier at minstemålet også er viktig å håndheve. Videre reiste han spørsmålet om hvorfor forskriften tillater fiske med garn mellom Vamma og Sarpefossen. Her svarte Jensen at dette er regulert inn fordi Glomma er lakseførende. Det samme gjelder abborruse. Her fortalte Butenshchøn at man ville se på dette under revisjonen.

Geving poengterte her at det er viktig å fastsette fjor grensen går mellom elv og sjø, samt at det er viktig å ikke sette begrensninger uten en god begrunnelse, og at man ikke setter begrensinger for en høsting i større grad enn man må, samtidig som en begrense må monne dersom den settes.

Det finnes forøvrig apper som forteller hvor det er lov å fiske, og det er kartverket som gjør dette tilgjengelig for eventuelle private aktører. Her er det slik at den som eier regelen som skal sørge for at dette blir offentlig tilgjengelig i kartverket. Her er planen å validere forskriftene og kjøre det til kartverket, noe som ifølge Wivestad er klart når det gjelder Oslo og Akershus. Det kan være en mulighet å knytte dette regelteknisk til gyro-forskriften når det gjelder Drammensfjorden. Her blir det også mer kontroll.
Butenschøn takket forsamlingen for de ulike innspillene i saken.

5. Status for gyro-bekjempelsen i Drammensvassdraget. Ved Karsten Butenschøn.

Planen er å starte behandling av Drammensvassdraget i 2025. Fra 1980 tallet og fram til nå har det vært 40 vassdrag i Norge som har hatt gyro. Når Drammensvassdraget blir behandlet er gyroen forhåpentligvis utryddet fra Norge- Det var også omtrent her det begynte, men det er ikke uten grunn at man tar dette til sist, fordi det er det mest kompliserte vassdraget å behandle.

Man behandler ett område om gangen og det er en svært kostbar affære. Det er Driva som skal ha andre gangs behandling i høst, og forhåpentligvis vil dette holde.

For tiden jobbes det intensivt fra særlig Veterinærinstitutetts side, og de viste nylig et kart over alle mulige steder man må dosere kjemikalier.Det er mange kriker og kroker man skal dekke. Det pågår hydrologisk kartlegging, og man kan tenke seg alt som finnes av kummer, rørmunninger til kaioverheng; med andre ord alle steder en fisk kan gjemme seg. Alt dette må man ha kontroll på.

I Driva bruker man kloramin, som ikke dreper fisken. Utfordringen er imidlertid at vannet må være rent, siden kloramin binder seg til organiske forbindelser og dermed «brukes opp».

I Lierelva og tilstøtende vassdrag samt sideelver, er det derfor aktuelt å bruke rotenon, mens det i hovedløpet vurderes om man kan bruke klor. Når man skal kombinere klor og rotenon er det behov for en form for avgifting av vann som er behandlet, slik at dette ikke rammer hovedløpet. Det er også en del myrområder og soner som må sperres av, så det er et omfattende forberedende arbeide som foregår.

Spørsmålet er også hvor man kan sette sperrer for fisken oppover i systemet, her kan ombygging av Hellefossen komme som bestilt, nå er ikke Hellefossen tett.
Forøvrig er man i ferd med å samle et stort antall individer av laks, nærmere bestemt 40 ulike familier, som man tester og dermed sørger for å få genetisk bredde. Dette settes i genbank. Det settes også noe sjøørret i genbank. Her skal det samles mye fisk i oppgangen på høsten og man ønsker her å komme i kontakt med jegere og fiskere samt folk som er lokalkjent. Å finne nye familiegrupper, utover de 28 man nå har sikret seg, krever at man samler inn stadig mer fisk.

Det er ikke til å stikke under en stol at dette er kostbart. Det er dyrt å samle inn fisk og ta vare på, det er dyrt å behandling og det er dyrt å reetablere, derfor skal en slik behandling knyttes til det strengt nødvendige.

Man satser på at den ørreten som finnes i vassdraget ovenfor Hellefossen skal kunne brukes som en genbank for nye generasjoner av sjøørret framover siden laksen vil bli hindret fra å komme opp. Dette er forøvrig en diskusjon som fortsatt ikke er ferdig.

Behandlingen vil ta ca 10 år før den er sluttført.

Det kom spørsmål om utslipp av cellulosemasse fra papirfabrikken fra Hellefossen kan nøytraliserer kloren. Her har fabrikken flyttet utslippet sitt til oppstrøms kraftstasjonen, noen som gjør at fiskeluka som grunneierlaget brukes nå tiltettes. Det er rimelig å anta at de som jobber med dette har kontroll på vannkvaliteten. Dessuten er behandlingen med klor over flere uker, og utslippet vil trolig kunne stoppes i en periode. Forøvrig er nok punktutslipp som dette lettere å kunne kontrollere enn diffuse. Innspillet tas med inn i arbeidet.
Det er å håpe å kunne utnytte perioder på ekstremt lavvann, slik at man får god sideveis bevegelse i elva. Jo mindre vannstreng man har desto lettere er det å behandle. Norge har forøvrig etterhvert fått god erfaring og har lyktes med dette de siste tyve år. Det kom opp spørsmål om fjorden, men den mener man er salt nok til å hindre gyro å komme utom.
Dette er vurdert av et ekspertpanel, og det vil medføre risiko. Den samlede vurderingen er at med den erfaringen man har er det sannsynlighetsovervekt for at man vil lykkes, ved gjentatte gode behandlinger skal man kunne lykkes. Drammenselva vil forhåpentligvis kunne bli en grand finale for bekjempelsen av gyro i Norge.

6. Nye vannforvaltningsplaner, hva kan det bety for vandrende fiskearter i vår region? Ved Arne Christian Geving, fagsjef natur ved Statsforvalteren i Vestfold og Telemark

Det skal gjennomføres betydelige tiltak for å gjøre forholdene bedre for vandrende fiskearter i vår region de neste årene. Dette har å gjøre med at det er lagd nye vannforvaltningsplaner med foreslåtte naturforbedrende tiltak i vassdragene. De nye vannforvaltningsplanene har vedlegg med oversikt over vannforekomster som har fått godkjent miljømålene sine, selv om gjennomføring av tiltak kan resultere i krafttap (inntil 1 prosent krafttap nasjonalt). Typiske tiltak er innføring av, eller økt, minstevannføring og tiltak for å bedre mulighetene for at fisk kan vandre uhindret i vassdraget.

I vår region er det regionale vannforvaltningsplaner for 2022-2027 som driver dette framover. Dette arbeidet ble ferdig i fjor og omfatter en rekke tiltak som vannområdene i regionen har foreslått. En direktoratsgruppe (miljødirektoratet, NVE og andre berørte direktorater) har vurdert tiltakene og sendt en “tilråding” til klima- og miljødepartementet. På høsten i fjor ble plandokumentene godkjent. I godkjenningsbrevet fra departementet ligger vedlagt to vedlegg med liste over forslag til godkjente miljømål som kan medføre krafttap. Og en liste med forslag til godkjente miljømål med miljøverdier og påvirkningsgrad for hvert vassdrag.

I region Viken er det ingen nye tiltak i kystnære vassdrag med krafttap som er lagt inn, men for Vestfold Telemark er det to vassdrag med anadrome bestander med tiltak av betydning, som vil medføre krafttap.

I tillegg er det foreslått andre tiltak som ikke har betydning for kraftproduksjon i andre kystnære vassdrag, dette er betydelige tiltak: I Larvik Horten har man aktivt brukt sjøørretkartet der man har sett på vandringshinder og utfordringer i vassdragene, her er det nok lokale foreninger som har vært på banen med forslag. Her er det lagt inn betydelig antall tiltak og utredninger. Det er særlig utbedring av kulverter og vandringshinder, som vil øke produksjonsarealene, noe som er positivt for sjøørret.

Når det gjelder tiltak som involverer mulig krafttap er det to vassdrag som er spesielt verdt å nevne: Kragerøvassdraget og Farrisvassdraget.

Kragerøvassdraget er i dag ikke et anadromt vassdrag, på grunn av vanndringshinder i forbindelse med kraftproduksjon. I de nye forvaltningsplanene ligger det inne at det skal utredes to-veis fiskevandring, med målsetting om å få dette til. Langs kysten av gamle Telemark fylke er det begrenset med store laksevassdrag. Dette er imidlertid et stort vassdrag det knytter seg store forventninger til. Hvis man klarer å tilbakeføre produksjonen i et så stort vassdrag vil det få stor betydning. Det er gjort mange undersøkelser og det en rekke rapporter med kostnader til trapper og tiltak, og det er betydelig potensiale for anadrom fisk her.

Når det gjelder Farriselva er det som kjent demning og en liten kraftproduksjon ved utløpet av Farris. Her skal det utredes biotopforbedrende tiltak og se på kraftproduksjonen som vandringshinder. Man skal også utrede hva slags betydning dette vil ha for vassdraget ellers, om det finnes storørret f.eks. Det er imidlertid fastslått at det har vært laks her tidligere, blant annet finnes det et vann med navn som indikerer at laks har vandret opp tidligere, f.eks Lakssjø. Hvis laksen kan vandre opp i det som må betegnes som et stort vassdrag er det et betydelig potensial for produksjon av laks og sjøørret (selv om det også finnes gjedde i Farrisvannet).

Disse to vassdragene har stort potensiale for anadrom fisk, og dette er et store forhåpninger til dersom det kan gjennomføres.

Forøvrig er det i samme pakke en rekke nye tiltak i regionen på innlandsvassdrag som involverer storørret mm. som kan bety krafttap.

I sum vil alle disse tiltakene som til sammen handler om et tre-sifferet antall tiltak, kunne forbedre situasjonen for de vandrende fiskebestandene i regionen betydelig. Det er holdt et stort tempo på vannforvaltningsarbeidet og dette vil medføre betydelige investeringer.

Lauritzen kommenterte at reetablering av laks i Kragerøvassdraget har vært på dagsordenen i ca 20 år, og det har vært skepsis, men takket være utrettelig innsats fra grunneiere har dette igjen blitt aktuelt. Vassdraget strekker seg helt til Gautefall. Det har vært snakket om å etablere smoltanlegg i Tokke, og dette kan komme i konflikt med naturlige fiskestammer.

Lauritzen fortalte at det er betydelige midler som er kanalisert gjennom vannområdene (som har midler), og dette har medført at det er flere til å spleise på regninga.

Geving: Statsforvalter har fiskefondsmidler (tilskuddsmidler) til spesifikke tiltak i bekker som brukes i samarbeid med frivillige foreninger med gode resultater, men skal man gjennomføre større prosjekter som det nå er foreslått, er man avhengig av et annet apparat, og dette er mulig gjennom vanndirektivet. Her er vannforvaltningsplaner viktige og her er det viktig at lokale foreninger kommer i samspill med lokale vannområdekoordinatorer, disse har brukt sjøørretkartet aktivt når man ha sett på aktuelle tiltak i vassdragene. I regionen er det mange små sjøørretvassdrag som har forskjellige utfordringer, som vandringshindre etc. I sum vil tiltak i disse vassdragene kunne bli et betydelig positivt bidrag for sjøørret. Tiltak som ligger inne i vannforvaltningsplanene vil ha stor betydning for anadrom fisk, dersom de gjennomføres.

Jensen mente det kan være noe å hente av midler til tiltak i bekkene nå som arbeidet med å forbedre miljøet i Oslofjorden er i gang, flere av tiltakene vil kunne redusere utslipp av bl.a. nitrogen og partikler. Det kan være mulig å knytte tiltakene til dette. Her er det også midler til vassdragsrestaurering som kan søkes fra NVE.

7. Til drøfting: Revisjon av Fagrådets mandat og sammensetning framover. Ved Karsten Butenschøn.

Vedtektene for Fagrådet har vært uendret siden den gang Miljødirektoratet het Direktoratet for Naturforvaltning, altså i 1996. Spørsmålet som har blitt stilt er om Fagrådet driver med det som var utgangspunktet og om sammensetningen av gruppa står i forhold til dagens oppgaver.
Fagrådet har i denne noen spørsmål til gruppa i forhold til dette. Det er forøvrig Miljødirektoratet som vedtar mandatet og som finansierer driften.
Det har vært diskutert om andre fiskeslag enn laks og ørret også kan være med i bildet, og om det er noen grunn til å ikke ha fokus på andre arter som også er på anadrom strekning. Spørsmålet blir da om Fagrådet skal ha meninger om andre fiskeslag som bruker de samme biotopene. Altså arter som har de samme vandringsmessige utfordringene, som sik i Indre Iddefjord og i Glomma. Det er ål og det er niøye. Hvorvidt Fagrådet skal befatte seg med et større spekter vil naturligvis også få betydning for hvem som skal sitte her.
Jensen: Dette kan bli et spørsmål om man skal ha en økosystemisk eller en artsmessig tilnærming. Heier: Når man elfisker finner man mye rart og jeg har en gang støtt på havniøye, en art som på samme måte som laks er avhengig av grus. I Glomma er det forøvrig flere arter som vandrer på Glommaestuaren, f.eks. abbor. Det er en vag grense mellom ferskvann og saltvann, hvor man har stingsild i to varianter.
Hovde: Niøye er ikke sjelden å finne i laksetrappa, på 50-60 cm.

Mugaas: Det er mange som har meninger om økosystemer og fagområdet kan bli krevende å begrense.
Heier: Økosystemet vil naturlig følge med på lasset. Det er forøvrig også ulike myndigheter for anadrome arter og innlandsfisk.

Jensen: Hovedfokus bør være på laks og sjøørret.
Her ble det konkludert med at Fagrådet inntil videre skal beskjeftige seg med den samme problematikken.

I spørsmålet om sammensetning har det opprinnelig vært en to-delt løsning, men at man i praksis har hatt en og samme gruppe for både rådet og referansegruppen. Vi foreslår nå opprettholde at det er Statsforvaltningen, Fylkeskommune, Jeger og fiskerforbundet og SNO skal utgjøre en kjernegruppe. Hvis det spisser seg til omkring f.eks. fiskeregulering, er det en denne gruppa som uttalers seg. Spørsmålet er da om det skal være med noen vannområdekoordinatorer, men dette kan bli mange. I lys av diskusjonen forut for denne diskusjonen kan det kanskje falle utenfor. Her foreslår Jensen at det kunne være Helene Gabestad som kunne være representant for Fylkeskommunen i fagrådet, siden hun også arbeider med vannområdespørsmål. Sunniva kommer også til å arbeide med vannkvalitetsspørsmål. Forøvrig anbefales å videreføre den samme sammensetningen av referansegruppa: Det er kommuner, grunneiere, regional fiskerimyndighet, fiskarlaget, fritidsfiskerne, lakseelelver, elveadministrasjoner og politiet. Videre skal det være en sekretær i rådet.

Utfra diskusjonen blir de opprinnelige vedtektene renskrevet og framført til dagens situasjon.

8. Eventuelt

Tom Sollie pekte på problemet med skarv, som det er mange kolonier av, og Sollie understreket at skarven setter til livs alt den kommer over. Videre var han kritisk til lysfiske og var bekymret for at dette fiskes på områder som er oppvekstområder for sjøørret. Sollie mente også at dette praktiseres ulovlig. Haaverstad ble spurt men svarte at dette var utenfor hans jurisdiksjon. Sollie informerte videre om at brislingen er fredet fra januar til oktober, men at det gis dispensasjoner på sesong, og at dette fører til at sjøørretbestanden fiskes på og går ned, ved at det fiskes på grunne områder. Sollie har tatt opp dette med fiskerimyndighetene uten å få noen respons og har mer eller mindre resignert. Nå håper han at dette skal kunne tas videre opp av marinbiologer og politikere.
Heier fortalte at det er en del bekymringer blant medlemmer i foreningene om lysfiske og predasjon fra sel og skarv, blant andre ting, og ønsket å kanskje se dette i sammenheng med årsaker til dødelighet på sjøørret, noe man vet lite om. Det kunne vært spennende å se på.

Heier trakk også fram en merkelig regulering av fiske i Iddefjorden i fjor, der man endret på sorten på fisketiden i Iddefjorden fra 1.april til 1. juni. Da eliminerte man vårfisket ette sjøørret i Iddefjorden. Dette føltes ufortjent for mange frivillige medlemmer når man i flere år har jobbet med å restaurere sjøørretbekker. Dette blir også komisk når det er tillat å fiske fra svensk side i samme tidsrom. Dette vil Statsforvalter følge opp med Klima- og Miljødirektoratet.

Moss, 10. februar 2023,

Sunniva Sunde Tommy C. Olsen
leder sekretær