Tilstede var:
Sunniva Sunde, Statsforvalteren i Oslo og Viken, suesu@statsforvalteren.no
Pål Mugaas, Norske Lakseelver, paal@lakseelver.no
Ann Elisabeth Svanberg, Miljøkontakt Øst politidistrikt, ann.elisabeth.svanberg@politiet.no
Carina Rossebø Isdahl, Vannområde Morsa , carina.isdahl@valer.kommune.no
Maria Bislingen, Vannområde Glomma, MariaYstrom.Bislingen@rakkestad.kommune.no
Terje Wivestad, Statsforvalteren i Oslo og Viken, terje.wivestad@statsforvalteren.no
Pernille Eriksdatter Giske, Statsforvalteren i Oslo og Viken, peagi@statsforvalteren.no
Lena Longva-Stavem, Fiskeridirektoratet, lena.longva-stavem@fiskeridir.no
Inger-Helen Gylseth Fiskeridirektoratet, ingyl@fiskeridir.no
Per Livar Engene, Norges Fritids- og Småfiskerforbund perlivarengene@gmail.com
Torbjørn Halvorsen, Norges Fritids- og Småfiskerforbund, halvorsen.tb@gmail.com
Haakon Braathu Haaverstad, Statens naturoppsyn Kystseksjonen, hbh@miljodir.no
Hjalmar Eide, NJFF Oslo, oslo@njff.no
Arne Christian Geving, Statsforvalteren i Vestfold og Telemark, fmveacg@fylkesmannen.no
Morten Eken, Gyroprosjektet, Øvre Eiker kommune, Morten.Eken@ovre-eiker.kommune.no
Karsten Butenschøn, Statsforvalteren i Oslo og Viken, fmoskab@statsforvalteren.no
Tommy Olsen, Statsforvalteren i Oslo og Viken, tommy.olsen@borgvin.no
Sunniva Sunde ønsket velkommen og de fremmøtte presenterte seg. Deretter ble presentasjonene holdt
1. Oslofjordplanen - status, innsatsområder og oppfølging fra myndighetene ved Pernille Giske
Last ned presentasjon
Giske skildret først Oslofjordens kyst, geometri og omfang, og minnet om at den står i forbindelse med og er avhengig av et nedbørsområde og at alt som strømmer gjennom dette er med og påvirker fjorden.
Nedslagsfeltet inneholder fire store vassdrag, 118 kommuner og halvparten av Norges befolkning, der mange typer aktivitet er med og preger tilstanden i fjorden. Dette er flommer, overflateavrenning, anleggsarbeid, tunneldriving, veibygging. I denne forbindelse er det vanlig at man av ulik grunner fyller ulike typer masser ut i fjorden. Lager nytt land, bygger moloer eller rett og slett kvitter seg med fyllmasser. I tillegg er landbruk med på å prege vassdragene, med avrenning fra området der det dyrkes. Det er fysiske tiltak i sjøen og i vassdrag, som utfylling eller mudring, som også er med og tilfører partikler og miljøgifter. I tillegg kommer avløpsvann, mange steder dårlig standard på systemene, overbelastede renseanlegg og systemer med kapasitetsproblemer. Det er også infrastruktur med mye avrenning, på tross av fangdammer, der det finnes.
Giske pekte på en rekke typiske trekk ved tilstanden i fjorden, som at rovfisk har hatt en kollaps i bestanden. Videre er det et problem at visse algetyper (lurv) utkonkurrerer ålegras, som spiller en viktig rolle for oppvekst av fisk, både ved å skjule småfisk og by på habitat for fødeorganismer. Lurven har sesongmessig kraftig vekst og på høsten dør den og dekker viktige områder med en tykk matte som legger seg på bunnen, lager oksygensvikt og hindrer naturlig vegetasjon som ålegress å vokse. Dette ødelegger oppvekstområdene for rovfisk. I tillegg har det foregått en omfattende oppfylling av strandsoner og kystbelte som også har redusert gode steder med ålegress. Sprengstein tilfører også gjødsling av nitrogen som fører til vekst av lurven. Rovfisken blir også overbeskattet i forhold til egen bærekraft.
For noen år siden innså både et bredt fagmiljø og politikerne at det haster med tiltak for å snu den akselererende negative utviklingen. Stortinget ga i 2018 regjeringen oppdraga å lage en handlingsplan for Oslofjorden som da skulle forsterke de prosessene som var i gang og samtidig ansvarliggjøre de som har aktivitet.
Den faktiske planen kom i 2021 med tiltak på alle sektorer med hovedansvarlige for å gjennomføre. Disse ansvarlige er ulike offentlige forvaltere, fra kommuner opp til direktorater. I tillegg er satt sammen et Oslofjord råd som møtes 1-2 ganger i året, der man hver høst legger fram en rapport over hva som er gjort og status. Like før jul sendte også klima- og miljøminister ut et brev til alle kommuner, med en sterk oppfordring til at man fortsetter å jobbe aktivt med tiltakene og planene som kommunene er ansvarlige for.
Rapporten som ble lagt fram av sekretariatet i oktober konkludere med at arbeidet ikke går raskt nok. Planen skal tre til 2026 og det er tydelig at man ikke kommer i mål innen den tid.
Planen har syv innsatsområder, disse er avløp, landbruk, miljøgifter og forsøpling, ivaretakelse av sårbare arter, naturtyper og kulturminner, restaurering, friluftsliv og tverrgående tiltalt. Rapporten som kom i oktober var det særlig fire områder man trakk fra, mot tidligere hovedfokus på avløp og landbruk.
Nå er det i tillegg kommet inn i større grad mer fokus på nedbygging av strandsonen og fiskeriforvaltning.
Følgende områder skal det brukes mest innsats på:
Utslipp fra avløp. Dette er store, tidkrevende og kostnadskrevende prosjekter. Her oppfordres det til samarbeid mellom kommuner. Det har foregått en god del arbeid og møter og prosesser er satt i gang, men så langt har ikke resultatene vist seg i praksis ennå. Likevel er hele prosessen i gang. Det er kartlagt 50 renseanlegg der nitrogenrensing er aktuelt. Dette er anlegg som ligger nær fjorden og har betydelig størrelse, og vil dermed ha betydning for næringstilførsel. Disse skal miljømyndigheten jobbe videre med. Man ser i tillegg at det allerede er et behov for å stramme opp anleggene i forhold til allerede stilte krav. Så i tillegg til å skyve på kommunen for nitrogenrensing må man få de til å overholde krav, som f.eks. rensing av fosfor. Enkelte av anleggene vil ha på plass nitrogenrensing innen 2030, andre tidligere. Regjeringen har en tilskuddsordning på 12 millioner, som skal gå til å stimulere interkommunalt samarbeid om renseanlegg. Et tiltak i planen er å innføre forbud mot utslipp av kloakk fra fritidsbåter, dette blir en nasjonal forskrift som skal gjelde fra Svenskegrensen til Agder. Denne er nå på høring med frist 9. april.
Om man summerer situasjonen for nitrogenrensing i Oslo og Viken dreier det seg om 52 kommuner, der 12 kommuner til sammen har 5 anlegg i drift med nitrogenrensing. Det er i høst gitt tillatelse for et anlegg med nitrogenrensing for to kommuner. I tillegg har to kommuner hver for seg like før jul fått tillatelse. Fem søknader er i prosess der Statsforvalter er i ferd med å utforme tillatelsene. Tre kommuner har laget en forpliktende handlingsplan for hvordan de kan komme i mål. Fem kommuner er i utredningsfasen, og som vurderer samarbeid, teknologi, lokalisering. To kommuner er blitt anmodet om å søke om ny tillatelse, fordi de har direkte utslipp til fjorden og ligger tett oppunder grensen fore strengere krav. I sum er dette 31 kommuner. I tillegg er 10 kommuner pålagt utredningskrav, dette er kommuner som ligger lenger opp i nedbørsfeltet. Her er spørsmålet om i hvilken grad nitrogenet når fjorden eller om det blir nedbrutt i økosystemet før det når fram til fjorden. Det er også fire kommuner som vi ikke er myndighet for men som ligger opptil en grense der vi kan bli myndighet, derfor er vi i dialog med de. De slipper ut mye, derfor er vi i dialog med de. Det er også en god del kommuner som driver godt og som ikke har utslipp direkte til Oslofjorden.
Landbruk, reduksjon av avrenning. Landbruk står som kjent for en betydelig del av tilførselen av næringsstoffer til fjorden. Der har det nå vært regionale miljøkrav et år i Østfold og Akershus. Dette er en forskrift som regulerer hvordan man skal bearbeide jorda, hvordan man skal ha gode driftsformer, for å redusere avrenning fra jorder og sikre at vannforekomster med dårlig miljøtilstand skal få mindre påvirkning. Her er det gjort en inndeling i forhold til hvor arealet befinner seg, hvor erosjonsutsatt det er, hvor det renner av til, og hvilken tilstand denne vannforekomsten har. Her er det satt en liste med en rekke krav, som driver seg om pløying til ulike årstider, om arealer skal overvintre i stubb, krav om kantoner eller vegetasjon. Kravene står konkret i forhold til lokale forhold, som vannføring, oversvømmelse osv. Dette er ut til å hatt god virkning i fjor, og det arbeidet med å innføre dette for Buskerud. Her er det frist 19 januar. Det er også frigitt midler øremerket til regionale tiltak som skal bedre tilstanden i fjorden. Dette skal virke motiverende til å gjøre gode tiltak. Det arbeides også med å få dette til i Innlandet og Telemark. Det arbeides med forskrift om gjødselvarer, den har ligget til revisjon i mange år, og sekretariatet anmoder om at denne nå må komme på plass i form av et endelig utkast, som dermed skal kunne samvirke med de regionale miljøkravene. Målet er å få dette på plass fra høsten av. Dette vil kunne bidra til å redusere utslipp av både partikler og næringsstoffer.
Ivareta sårbare naturtyper/Fiskeriforvaltning. Man ser nå at både tråling og fritidsfisket belaster fjorden mer enn den tåler. Her må det strammes inn praksis ved å innføre områder uten fisking eller tråling. Her skal de ulike artene få anledning til å restaurerer seg. Det er også behov for å øke kontrollen med fritidsfisket. Dette er ressurskrevende, men det anbefaler sekretariatet. F.eks. er det i Færder og Hvaler nasjonalparker anbefalt at de skjermes for tråling og fritidsfiske.
Utfylling og tap av strandområder. Her må praksis skjerpes, siden byggeforbud i strandsonen ikke overholdes. Det gis for mange dispensasjoner og kommunene må i større grad ta ansvar for å følge de planene de selv har laget. Det står klart i Oslofjordplanen at man ikke skal fylle opp bløtbunner og ålegrasenger, noe som kommunen ikke gjør i stor nok grad, noe som bekreftes ved at kommunene i liten grad har full oversikt over hva som foregår. De ser ikke selv hvor mye som fylles ut eller hvor mye som det planlegges for. De har ikke oversikt. Her må det strammes inn, og det gis for mange dispensasjoner. Nå f.eks. Statsforvalter har innsigelser eller anbefaler å ikke gjøre tiltak skjer det i for stor grad at kommunen allikevel vedtar tiltak og at dette ikke bli meldt inn til Statsforvalter.
Konklusjon. Oslofjorden er i ubalanse. Det kan være algeoppblomstring i november og ikke noe om sommeren, da det er å forventet. Man venter at systemet skal stabilisere seg, men det ser ikke forskerne ut til å se. Det er ikke en vanlig tilstand, man har ikke gitt opp men det må brukes enda mer ressurser. Håpet er at man skal kunne oppnå en samvirkende effekt.
Det ble stilt spørsmål om krav til landbruket og hvem som følger opp ulikt tiltak. Svar her er den enkelte kommune. Det ble også spurt om det er strengere krav i de enkelte kommuner enn ellers i landet, her var svar ja.
Det ble også stilt spørsmål om utslipp av småbåter og fra spyleplasser for båter i småbåthavner. Her var svaret at det er viktig med krav til nye plasser og når det gjelder båter er det viktig at disse holder en standard. Her fortalte Butenschøn at i det øyeblikk blir forbud mot utslipp til fjorden vil en båt som samler opp kloakk være underlagt havneavfallsdirektivet i EU, og da skal havner ha et tilbud om levering av avfall. Her er det altså havnene som har plikt om å levere slammet.
2. Vannområdenes bidrag for bedre forhold for sjøørreten ved Carina Rossebø Isdahl og Maria Bislingen
Last ned presentasjon
Vannområdene arbeider for å bedre økologisk tilstand i både vassdrag og i Oslofjorden og er engasjert i ulike prosjekter, blant annet å bedre forholdene for sjøørret. De fire vannområdene i gamle Østfold fylke samarbeider tett i mange prosjekter og deler både ideer og erfaringer.
Vannområde Morsa omfatter 9 kommuner som har Vansjø-Hobølvassdraget samt mange kystbekker fra Drøbak til Råde. I Glomma sør for Øyeren er det 8 kommuner, og vannområder starter ved utløpet av Øyeren og slutter i Oslofjorden ved Hvaler.
Vannområde Morsa har på grunn av store utfordringer med vannkvaliteten i Vansjø siden1999 arbeidet med å reversere eutrofiering. Vannområder Glomma Sør for Øyeren ble etablert i 2010. Dette betyr at det foreligger mye erfaring. De to vannområdene deler to kommuner, som er Indre Østfold og Råde, som har å gjøre med at forvaltningen er vassdragsorientert. Hovedutfordringen til vannområdene i Østfold er at det er for mye utslipp av næringsstoffer, som fører til eutrofiering og utfordringer med vannkvaliteten, samtidig som det er mange brukerinteresser knyttet til vannressursene, som gjelder både Oslofjorden og ferskvannsressursene.
Det er arbeidet lenge med kunnskapsbasert forvaltning der det er et tett samarbeid med mange ulike aktører foruten innad i de fire vannområdene. Vannområdene er organisert med en fast stilling i hvert område, men man har ikke myndighet som sådan og kan ikke fatte vedtak eller bestemme retningslinjer. Arbeidet går dermed ut på å skaffe kunnskap og spre denne kunnskapen til de som skal utføre tiltak, ved siden av å skape samhandling og motivasjon. Med andre ord å koordinere innsatsen.
Begge vannområdene har et vannområdeutvalg, som er en politisk styringsgruppe, hvor ordførere, statsforvalter, fylkespolitikere og andre aktører er med. I tillegg finnes det ulike faggrupper, for eksempel avløp, der representanter fra kommunene, fra VA-avdelinger, fra driftsassistansen og f.eks fra renseanleggene. Dermed får man en enhetlig samhandling for hvordan det skal arbeides. Her arbeides det med både kommunalt avløp og spredt avløp.
På samme måte har man en faggruppe for landbruk, der kommuner, statsforvalter, bondelaget, landbruksrådgivningen der man forsøker å finne ut av hvordan man skal få landbruket til å gjennomføre tiltak som kan redusere avrenning til vassdrag. Disse to faggruppene er veldig viktige.
I tillegg er det en faggruppe for vannkvalitet og vassdragsbruk, hvor det sitter ulike interesseorganisasjoner. I alle faggruppene arbeides det tett på tvers av både forvaltningsnivåer og administrative grenser. I tillegg opprettes midlertidige prosjektgrupper etter behov. Et eksempel her er arbeidsgruppe som går på tømmestasjoner for båtseptik, der alle kommuner fra Drøbak til svenskegrensen er med. Her er det laget en oversikt over hvor det er tømmestasjoner og hvor det bør etableres tømmestasjoner. Her arbeides det også med å klarlegge de juridiske forhold, slik at man kan få de båthavnene som bør ha tømmestasjoner til å få dette på plass.
Vannområdene arbeider etter vannforskriften som vil si å få god økologisk tilstand i vann og vassdrag. Hvis det ikke er god økologisk tilstand skal det settes inn tiltak som skal ta vannressursen over i god økologisk tilstand etter en bestemt tidsramme. God økologisk tilstand betyr at man har en naturlig sammensetning av de arter som skal være der. Dette handler ikke bare om å ha en rett sammensetning av bunndyr i en bekk, men man er også i stand til å ivareta brukerinteressene, også i Oslofjorden. Dette kan være f. eks. fluefiskere.
Det er arbeidet lenge med tiltak i vannområder Morsa, der det på begynnelsen av 2000 tallet forekom ukevis giftig “algesuppe”-forhold. Etter at det er arbeidet med mange tiltak både innenfor avløp og landbruk har man fått en bedring, og nå er det mulig å bade i Vansjø om sommeren, og selv om det forekommer enkelte mindre algeoppblomstringer er det på et mye lavere nivå enn før. Dette er en påminnelse om at man ikke er i mål, selv om man man bruke Vansjø i langt større grad. Morsa er på mange måter et pionerområde der man også har fått lov til å ha krav til landbruk i større grad enn mange andre steder. Erfaring viser at det tar tid å få naturlige systemer over i bedre tilstand.
Når det gjelder påvirkning til vassdragene er det særlig avløpsvann og landbruk, og i tillegg kommer ulik blanding av påvirkninger fra urban infrastruktur, naturlig nok der det bor mange mennesker tett, noe de gjør særlig syd i Østfold. Der det har bodd mennesker over lang tid har det også skjedd fysiske endringer, som bekkelukkinger, kanalisering, inngrep i bekkekantene osv. som i sum påvirker negativt vannkvalitet og går ut over et variert livsmiljø for de ulike artene som hører hjemme i vassdraget.
Skal man oppnå god økologisk tilstand krever dette tiltak på flere områder, og det nettopp dette vannforvaltning og arbeid etter vannforskriften handler om, at nettopp alle sektorer må bidra. Dette vil si at kommunene må arbeide både innen spredt avløp og kommunalt avløp for å minske utslipp fra anleggene. Både kommune og statsforvalter må jobbe med landbrukstiltak og krav til landbruket. Kommunene må jobbe med overvann, slik at ikke dette forurenser. Industrien har også krav som må følges og i sum kan dette fungere hvis alle bidrar. Tidligere har det vært tendenser til silo-tenkning, nå arbeides det mer helhetlig.
I forbindelse med tiltak for sjøørreten er det en hær av frivillige, organisasjoner og ildsjeler som arbeider utrettelig i bekkene for å skape bedre tilstand. Her er det ulike roller, og mens kommuner og statsforvalter har myndighet arbeider vannområdene med koordinering, kontakter og fungerer som katalysator for at prosjektene skal realiseres. Mye handler her om å fordele arbeidet riktig. Et eksempel er overvåkning av vassdrag, som vi har god oversikt over, og som kan danne beslutningsgrunnlag for hvor det bør gjøres tiltak.
Vannområdene har god erfaring med å søke om midler fra ulike kilder, noe som betyr at man kan bidra til at det utløses midler til prosjektene. Her er det stort nettverk av aktører og myndigheter som bør være med og i tillegg har man kontakt med forskningsmiljøer, skoler, barnehager og foreninger. Her er det mange som er med og bidrar. I tillegg har vannområdene gode erfaringer med å samarbeide med frivillige organisasjoner, som jeger og fiskerforeninger, som ofte har svært god lokal kunnskap om status i vassdragene og har gode kontakter i lokalmiljøene. Her er også kontakt med grunneiere avgjørende for å få gjennomført tiltak. De frivillige organisasjonene har også et sterkt engasjement og god gjennomføringsevne. Det er mange hender som må til for at man skal komme i mål!
Et viktig tema er her bekkekanter, og her bør man ha god bredde på de bevokste området for å bremse og hindre direkte avrenning fra jorder eller veier. Dermed bremser man både erosjon, partikler og næringsstoffer som ellers vil havne i vassdrag og fjord. Bekkekanter gir også godt skjul for fisk og andre dyr i bekken og bidrar til naturlig tilstand blant annet for insekter med god næringstilgang for fisken. Kantsoner fungerer også som korridorer for annet vilt, og er dermed med og bidrar til et større biologisk mangfold generelt, foruten å skape et variert og vakkert kulturlandskap. Dessverre ser man at med intensivt landbruk forekommer det jordbearbeiding tett på vassdragene, noe som fører til redusert mangfold, tap av skygge, variasjon i natur og ofte at bekkene dessverre gror igjen.
De fire vannområdene har et samarbeid som man kaller Vannteam Øst, der man siden 2021 har samarbeidet tett om å skaffe midler til treplantings-tiltak. Her har man klart å skaffe nesten 1,8 millioner kroner gjennom tilskudd fra Miljødirektoratet, Statsforvalteren i Oslo og Viken samt Viken fylkeskommune til å plante ut trær i bekkekanter. Her er det så langt plantet ut 17 000 trær, og her har suksessfaktoren vært tett kontakt med grunneiere og drahjelp fra landbrukskontorene, uten at dette har vært pålegg, men at man har gitt tilskudd til dette. Målet er at det er gratis og enkelt for grunneier, trærne er dyrket fram ved Rød planteskole i Fredrikstad, som gjør de store og robuste og klare for utplanting i bekkekanten. I enkelte kommuner kan man også få Smil tilskudd til selve utplantingen. Håpet er å få flere til å se at dette med planting av trær er et godt tiltak.
Treplanting har gått hånd i hånd med restaurering av sjøørretbekker, som er et tilsvarende felles prosjekt i de fire vannområdene. Her har man på tilsvarende måte klart å skaffe midler fra Miljødirektoratet og Viken fylkeskommune til ulike restaureringstiltak. Arbeidet bygger blant annet på tidligere fiskeforvalter Leif Roger Karlsens kartlegging av sjøørretbekker i gamle Østfold og engasjementet har fortsatt. Det er mange bekker som har et stort potensiale for å produsere sjøørretyngel.
De siste årene har vannområdene hatt engasjement i 15 sjøørretbekker fra Halden ti Drøbak. Samtidig med dette gjøres det også elfiske undersøkelser i regi av jeger og fiskeforeninger, og her har særlig Ole Håkon Heier bidratt stort til dette ved årlig å skrive en rapport over tilstanden i bekkene, dette bygger på jevnlige besøk og målinger av antall fisk/yngel med el.fiske. Han foreslår også hvilke tiltak som bør prioriteres, noe som blir en god veiviser for videre arbeid og søknad om midler. Det skal også nevnes at man samarbeider med Akershus Jeger og Fiskerforening. Av prosjekter som man har arbeidet med de siste årene kan trekkes fram følgende:
Ved Støtvigbekken og andre bekker i Moss er det en svært aktiv gruppe i Moss og Omegn JFF som arbeider med restaurering. Blant annet har de svært god kontakt med grunneierne og jobber med utplanting av trær på dugnader etter tillatelse fra grunneierne. Her plantes det ut barrotstrær, med svært god overlevelse, ca 90 %. Det jobbes også mye med habitatrestaurering, som å legge ut gytegrus, steiner og legger til rette for oppvekstområder. De er også aktive med bekkeåpninger. I høst fikk man under el.fiske tetthetsrekord på en bekkestrekning man hadde åpner og restaurert, med godt over seks hundre individer pr 100 kvadratmeter bekk. Dette ga gode positive oppslag media og viser samtidig hvilket potensiale som ligger i bekkene. Man fikk også påvist ørret på nye strekninger etter restaurering.
Ved Odalsbekken i Frogn kommune har Vannområdet samarbeidet med Sjøørretriket og Akershus Jeger og Fisk. Odalsbekken er en veldig fin bekk på mange områder, men det er utfordringer med kvikkleire og jordbruksareal. Det er også flere steder med helt eller delvis vandringshinder. Her er det gjort flere tiltak blant annet lagt ut gytegrus og montert fleksible terskler i en kulvert som går i bakken under Frogn Renseanlegg. I høst ble det observert sjøørret som lekte oppstrøms denne kulverten. Det er forøvrig to andre kulverter som burde vært gjort noe med, men det er utfordringer med grunnforholdene, som inneholder kvikkleire.
I Hølenvassdraget har man et morsomt prosjekt i tett samarbeid med Oslo JFF ved Hjalmar Eide, vassdraget er omfattende, dekker nesten hele Vestby kommune og deler av flere av nabokommunene, med 120 km bekk. Her er det stor potensiale for sjøørret og det er konstatert sjøørret fra før. Her er også Vestby vgs. engasjert gjennom sin forskerlinje, og en sidegren til Hølenvassdraget går like utenfor skolen, som har engasjert seg med flere planer for restaurering. Her er det mange engasjerte lærere og elever. Også NMBU har deltatt seg her og bruker bekken i sin undervisning og i masteroppgaver. Her skjer det mye, ikke minst foregår det pit-merking av fisk for å se på vandringsmønstre. Ved i tillegg å samarbeide med skole og universitet får prosjekter enda større styrke og det skaffet mye informasjon om vassdragene. Under en biologidag ble det lagt ut 13 tonn stein og gytegrus, takket være en plan utarbeidet av skolen i samarbeid med jeger og fiskeforening, som innebar å innhente tillatelser samt å gjennomføre selve utleggingen. Senere var man ute og el.fisket sammen med NMBU, og det ble påvist gytefisk på strekningene man hadde gruset. I vassdraget arbeider man med treplanting, miljørådgivning og etablering av terskler i kulverter, samt at man ønsker å fjerne enkelte kulverter. Håpet er å engasjere skole og universitet i å videreføre planlegging og gjennomføring. En viktig fordel med å inviterer inn skole og akademia er å få inn kunnskap samtidig som dette trekker positiv omtale i mediene.
Hvaler har mange sjøørretbekker som trenger litt forvaltning og tiltak og der ute er det en veldig aktiv forening som heter Rosa Reke, som driver aktiv skjøtsel. Her finner man blant annet Lerebekken, som befinner seg nord på Kirkøy og som renner ut i Botnekilen. Her har bekken over tid grodd noe igjen og skiftet løp. Her har den sjøørret førende delen av den grunn blitt redusert, og tiltakene har derfor gått ut på å renske opp og øke vannhastigheten. Den sjøørretførende strekningen har blitt økt fra 600 til 1400 meter. I tillegg er det opparbeidet gyteplasser, området for årsyngel og det er også planer om å plante noen trær. Et enkelt prosjekt som med enkle midler kan gi betydelig forbedring.
Lenger vest ligger Korshavnbekken, som har flere kulverter, der særlig en av de har vært et betydelig hinder. Ved å etablere et høyere vannspeil og legge stein og etablert terskler i kulverten har sjøørreten fått tilbake gamle leveområder. Her har grunneier også positivt engasjert og fått øynene opp for naturverdier og rapporterer inn når det er fisk i bekken! Å få opp det lokale engasjementer er viktig for å skape interesse og endring.
På nordvestsiden av Vesterøy ligger Langekilsbekken, som består tidvis naken nedre del og overfor en kulvert finnes det skogområder med gode strekninger for gyting. Her har en skole engasjert seg i å forbedre den første strekningen og i 2024 er planen å sette inn fleksible terskler i kulverten, slik at fisken skal komme seg forbi og opp i de mer fruktbare strekningene. Her har kommunen bevilget 100 000 kroner til eget budsjett for å få på plass tersklene. Dette viser at kommunen også kan være en partner innen restaurering.
I Ingedalsbekken i Skjeberg har man en svært aktiv lokalforening som har jobbet lenge med å bedre bunnforholdene for gyting. Bekken er lang og jordbrukspreget og det er lagt mye arbeid i å legge ut gytegrus, stein og bygge gode habitater, med relativt beskjedne kostnader og stor innsats. Rensponsen fra naturens side har vært svært god.
Slevikbekken i Fredrikstad renner gjennom Slevik i Onsøy, et mye bebygget område, veier og boligfelt der det har vært lagt ned mye kulverter og rør, trolig med gode hensikter for infrastrukturen, men som har gjort livet vanskelig for ørreten. Her er det mange tiltak på gang, som å legge nye rør, endre høyde på kulverter og på vannspeilet slik at fisken skal få bedre tilgang til gyteområdene, som også er blitt restaurert. Det har også blitt plantet trær. Her har den lokale jeger- og fiskerforeningen god kontakt med grunneiere og jobber hardt for å bedre forholdene.
Av utfordringer som man møter er det flere og mange av de er sammensatte. Det brukes vann til landbruksvanning, det er avrenning, veier, osv. Mange av de som er med på tiltak bruke fritiden sin på å gjøre tiltak samtidig som det kan være fryktelig tunge søknadsprosesser, noe som kan være utfordrende. Gode intensjoner kan bli stanset av tunge og krevende søknadsprosesser, der det er sammensatte problemstillinger, og man må ha med så mange i prosessen, som grunneier, kommune, de frivillige, det trengs midler og dette må koordineres. Et forhold som også kan stå i veien er kvikkleire, fordi det kompliserer og avskrekker.
I forhold til bekkeåpninger i jordbrukslandskap er det flere bønder som kunne tenke seg dette, men det får økonomiske konsekvenser, siden man mister areal. Samtidig er det flere nye krav om oppstår når bekken åpnes. Dette gjelder også kvikkleire, at gode tiltak stanses på grunn av dette. Her varierer innstillingen til grunneierne noe.
Oppsummert er det ofte store brukerinteresser til vassdragene fordi de ligger i områder med mye bebyggelser og opparbeidede landskaper. Det er også mange påvirkninger. Likevel kan det gjennom koordinering og i møte mellom de involverte aktørene være mulig å få til koordinert innsats, og her kan vannområdene spille en viktig som en nøytral og katalyserende part, som kan være med å planlegge for en helhetlig forvaltning der både forvaltning, ulike parter og frivillige trekker i samme retning.
Restaureringsprosjekter er ofte svært tidkrevende og avhengig av gode planer, koordinering og engasjement, mens involvering av allmennheten øker engasjementet. Derfor er det viktig å få kommunisert ut hvilke verdier som ligger i vassdragene. All erfaring viser også at tiltak nytter, og at det gjelder å ikke gi seg, bare fortsette med gode tiltak slik at man på sikt kan oppnå en bedre økologisk tilstand.
Det ble spurt om drenering kan være en utfordring i forhold til kantsoner, at dreneringen gjør at det likevel lekker. Det ble svart at drenering er viktig, men at det i en viss grad kan være en utfordring og av det er foreslått tiltak for å fange opp det som går gjennom dreneringen. Her aner man at dette temaet kan bli løftet høyere på agendaen framover. Her er det også viktig å hindre at nitrogen går gjennom bakken og ned i dreneringen, som overvintring i stubb og redusert jordbearbeiding. En del av tiltakene man gjør er med på å hindre utslipp gjennom drenering. Her er også utforming av grøfteutløp viktig, noe som landbrukskontorene er klar over. Her vil trolig også den kommende gjødselvareforskiften bidra.
Det ble spurt om hogging av kantsoner og bygging av infrastruktur, som f.eks. kulverter i dag gjøres mer riktig enn tidligere, og her ble det svart at det er mer oppmerksomhet rundt dette i dag, ikke minst at Statsforvalter har fokus på å følge opp dette, blant annet gjennom søknadsplikt på kulverter. Her er det viktig at alle krav når helt ut i det utførende ledd.
3. Tilstanden i laksevassdragene i regionen og behovet for forvaltning ved Pål Mugaas, Norske Lakseelver
Last ned presentasjon
Alle de viktige laksevassdragene her til lands er medlemmer i Norske Lakseelver, med få unntak, som Tana og Beiarn. I 2013 kom det en endring i lovverket som sier at alle som eier grunn til et laksevassdrag skal være medlem i et forvaltningslag, og disse er igjen medlemmer i Norske Lakseelver. I tillegg kommer da forpaktende foreninger, som gjerne er jeger og fiskerforeninger.
Villaksen har i dag mange trusler, og lakselus og oppdrettslaks er det det er mest fokus på. I Oslofjorden er man såpass heldig at det ikke er så store problemer med hverken lakseslus elle rømt oppdrettslaks. Lakselus er det ingen problemer med, mens det har forekommet rømt oppdrettslaks, men dette er gradvis på vei til å forsvinne. Det er altså andre problemer som er til stede i vårt område, som særlig klimaendringer, vannkraftreguleringer, inngrep i vassdrag, utslipp fra landbruk og ikke minst gyrodactylus salaris, som har smittet Drammensvassdraget og elvene omkring.
Vitenskapelig råd for lakseforvaltning(VRL) beregner årlig innsig til de ulike områdene i Norge, inkludert elver som kalkes og som var laksetomme fram til 1990 tallet. Disse sørlandselvene har imidlertid kommet sterkt tilbake i en positiv trend. I forhold til resten av landet og i fjor er 2023 sesongen ikke så verst på Østlandet. Landet sett under ett er imidlertid sesongen 2023 historisk dårlig og det er beregnet en fangst på 77 000 laks i sportsfiske og ca 32000 laks i sjølaksefiske. I sum er dette under 100 000 laks fanget som da er det dårligste noensinne. Veldig mye er galt med laksen i Norge, men kanskje ikke i sør-norge.
Av elver med anadrom fisk i vår region har de fleste sjøørret, mens langt færre har laks og er da hybrid-elver. I tillegg kommer mange små bekker som har sjøørret.
Vitenskapelig råd for lakseforvaltning ser på utvalgte elver på østlandet, og gir de en vurdering av tilstand. Man kan gå inn på siden vitenskapsrådet.no og se på de enkelte elvene, lese rapporter og gjøre seg nærmere kjent med elvene. Vitenskapsrådet består av håndplukkede forskere som kun representerer seg selv og som er å regne som nestorene innen forskningen. Her er det samlet mye fagkompetanse. Det er også gjort en vurdering av sjøørretbekkene på samme måte, som også er å finne på samme sted.
Laksesesongen er ikke entydig, på vestlandet er det dårlig, på grunn av stort innslag av oppdrettsindustri. Det samme gjelder Finnmark, og særlig i øst Finnmark, der det forøvrig ikke er oppdrettsindustri av betydning. Dette betyr at det dermed er andre problemer. I Tana regner man at overfiske er problemet, mens de i andre elver er usikkert hva som er årsaken(e).
I en lakseelv er det naturlig å se på hvor stort det høstbare overskuddet, i tillegg ønsker man at laksen i et vassdrag ikke er genetisk preget av villaks og har et homogent arvemateriale. Målet er et normalt høstbart overskudd, og man kan spørre hva dette vil si. Ser man på Glomma i 2023 framgår det at det ble fisket 180 laks mens det ble tatt 107 i Aagaardselva. For Glommas del er dette å regne som det beste året blant de 10 siste, noe som er positivt. Sammenligner man Aagaardselva med sin beste 10 - års periode oppnår man 76 %. Dette betyr at Glomma gjør det bra, Aagaardselva er innenfor normalt avvik, mens Enningdalselva, som har Red Skin Disease er inne i en svak situasjon, langt under normalt høstbart overskudd. Naturlig nok fiskes det ikke så mye her.
Skienselva har i 2023 hatt en bra sesong, Numedalslågen helt på normalen, Lysakerelva har hatt en dårlig en mens Drammenselva og Lierelva er preget av at det ikke lenger settes ut fisk i påvente av gyrobehandling. Man håper å få startet dette i neste år, etter at man begynner å se slutten på arbeidet i Driva. Det begynner også å haste med Drammenselva, fordi økte nedbørsmengder og flommer har gitt mye ferskvann i fjorden. Under stormen Hans så man at det var ferksvann helt fra Drammen til Numedalslågen, noe som betyr at dersom dette hadde skjedd under utvandringen av smolt og sjøørret ville det være reell fare for smitte av gyro til Numedalslågen. Sandvikselva har dårlige tall, men den er imidlertid kultivert.
Gytebestandsmålet er forvaltningsmålet til lokale forvaltningslag, der målet er å sikre at det står igjen nok gytefisk i elva etter fisket, i form av et gitt antall kilo hunnfisk. Dette for å oppfyll elvas produksjonspotensial, som på forhånd er regnet ut, basert på et gitt vanndekket areal, multiplisert med en faktor, som betegner vassdragets beskaffenhet, som temperatur, næringstilgang, topografi ets. som dermed er med på å gi et bestemt potensielt antall laksunger. Antallet hunnfisk er altså det som skal til for å gi dette antall laksunger. Har man dette antallet hunnfisk i elva sier man at gytebestandsmålet er oppnådd. Har man flere hunnfisk enn dette vil gyteplassene være fylt opp og det vil ikke kunne gi flere laksunger. Dette har også å gjøre med at fisken er territoriell.
Det står bra til med oppnåelse av gytebestandsmålene i vår region, selv om de varierer noe. Når det går nedover må fisket tilpasses antall fisk i elvene. Den elva som har fiskeregler med størst frihet er Numedalslågen, hvor det ser ut til at bestanden tåler et vesentlig uttak av fisk. Her har det foreløpig ikke vært behov for å stramme inn på fisket. Tar man et eksempel fra Trøndelag, så er elva Namsen på vei ned, og man må sette på bremsene. Da blir det som regel stor motstand fra lokale fiskere og grunneiere, og disse ser ikke alltid de biologiske konsekvensene av å ta opp for mye gytefisk. Det gjelder dermed å finne den balansen mellom hvor mye man kan høste og hvor mye fisk som bør stå igjen ved fiskesesongens slutt.
Dagens situasjon er for mange elver i dag svært forskjellig fra situasjonen inntil 2009, da det ikke fantes noen forvaltningsmål. Å ha forvaltningsmål er trolig noe av det smarteste som er gjort innen lakseforvaltning, siden det er et konkret verktøy man kan styre etter.
Ved siden av det høstbare overskuddet må man også ha det genetiske i orden. Ser man på hvordan VRL karakteriserer de enkelte vassdrag har vi Drammenselva, der situasjonen er svært dårlig på grunn av gyro-smitte, mens den genetiske integriteten er god ved at stamfisken er tatt vare på gjennom lokal klekkerivirksomhet, med lite innslag av rømt oppdrettsfisk. Den er noe påvirket av vannkraft og av arealinngrep. Det ble tatt 870 laks i 2023, noe som er som forventet fordi utsett er stoppet i påvente av gyro-behandling.
I Lierelva er det imidlertid noe genetisk påvirkning, her er ikke det høstbare overskuddet beregnet fordi den skal gyrobehandles. I Lierelva er utviklingen på fangsten positiv med 350 laks, på tross av at den de siste årene har vært å regne som en sjøørretelv. Det store innslaget av laks kan tyde på at man har med feilvandring å gjøre. Når det gjelder sjøørreten i Lierelva har man de siste årene kunnet ha gode fangster innenfor gytebestandsmålet.
I Numedalslågen har det tidligere vært svak genetisk integritet, basert på målinger annethvert år, og nå har man sett en endring i løpet av de siste seks årene fra dårlig til god. Det høstbare overskuddet er også bra, på trass av påvirkning fra vannkraft. Her var fjoråret på normalen.
I Skiensvassdraget er det tilsvarende tendens, det genetiske var dårlig men er nå langt bedre. Her er det en hyggelig utvikling, sett i lys av at Norsk Institutt for Naturforskning nylig la fram en rapport om den genetiske påvirkning fra oppdrettslaks på villaksstammer her i landet, og her går det stort sett bare en vei - det blir mer og mer påvirkning. Enkelte elver har god tilstand, noe som skyldes at de ikke er så mye rømt oppdrettslaks i disse elvene, som nettopp i Oslofjorden. Forskerne har vist at oppdrettslaks kan svømme temmelig langt, avhengig av når på året de rømmer. Hvis de rømmer på høsten når de er i ferd med å bli gytemodne går de opp i nærmeste vassdrag. Hvis smolt rømmer i havet kan de havne hvor som helst. I Skiensvassdraget er det en positiv utvikling med godt høstbart overskudd og moderat påvirkning av vannkraft.
Pukkellaks står også i VRLs matrise som karakteriserer vassdragene. I år har det vært enormt mye av det i Finnmark, mens det har vært mindre enn forventet i Oslofjorden. Det var også forbausende lite pukkellaks på vestlandet. De virker som om det meste spredte seg til elver i Nordland, Troms og Finnmark.
Skienselva har hatt et bra år, med 490 laks fanget, men fordi man setter ut smolt får man ikke godkjent dette som normalt høstbart overskudd. Dette er altså ikke et naturlig høstbart overskudd, men et menneskeskapt høstbart overskudd.
Glomma og Aagardselva hadde bra fangster i fjor, med god genetisk integritet i Glomma (ikke målt i Aagaardselva) og en endring til det bedre. Dette kan skyldes en streng kontroll med stamfisken. I Glomma og Aagaaardselva er det også utstrakt bruk av gjenutsetting av villfisk, mens det er lov å ta fisk som kommer fra klekkeriet, som identifiseres med finneklipping. Det høstes mindre og mindre og man oppnår gytebestandsmålet med god margin. Glomma er også kjent for å ha vært godt forvaltet gjennom mange år.
Enningdalselva har også en god genetisk integritet og har hatt dette hele tiden, mens det høstbare overskuddet har vært moderat. På grunn av Red Skin Disease vil det høstbare overskuddet i neste avregningsperiode bli langt dårligere. Her er det intet høstbart overskudd å hente. Dessverre er det for lite man vet om denne sykdommen.
Av utfordringer framover ser man klimaendringer, mer press på utbygging av vannkraft, til og med sterke ønsker om å bygge ut vernede vassdrag. Det er også press på å bygge ut mer i vassdrag som allerede er bygget ut. Det er også målt varmere vann, her frykter man at enkelte sykdommer som vibriose skal forekomme hyppigere. Høyere temperaturer kan også føre til mindre av akvatiske insekter. Det er dårlig kartlagt hvordan forekomsten av akvatiske insekter har utviklet seg over tid. I andre land har man sett en sterk nedgang på akvatiske insekter. Når dette næringsgrunnlaget forsvinner kan dette gå ute over fiskebestandene. En annen potensiell trussel er pukkellaksen. I 2023 ble det tatt ut ca 240 000 pukkellaks i fellene i Finnmark. I tillegg ble det tatt ut ca 100 000 individer i sjølaksefisket. Man har beregnet at det steg 100 000 opp i Tana. Mange store elver uten feller hadde også store innslag av pukkellaks. Kampen er dermed langt fra over. En annen trussel er gyro, og her haster det med å få behandlet Drammensvassdraget, ikke minst fordi en økende mengde ferskvann i fjorden kan øke muligheten for smitte.
4 Genetiske analyser av sjøørret i Oslofjorden ved Ruben Pettersen, Nibio
Last ned presentasjon
Det har foregått arbeide med å kartlegge genetikken til sjøørreten i Oslofjorden over lang tid, og utgangspunktet for dette arbeidet har vært å se hvordan det sto til med de ulike bestandene.
Genetikken representerer på mange måter verdien av en populasjon, og f.eks. i USA har man et genetisk perspektiv innen forvaltning av populasjoner. Rundt 1995 begynte man å forvalte populasjoner som såkalt signifikante evolusjonære enheter. Spørsmålene er har hva en populasjon er for noe og hvilke individer som bidrar i populasjonen. Hvordan skal dette forvaltes og hva er viktig i en slik forvaltning.
I Oslofjorden er det et viktig spørsmål om hvor mye genflyt det er mellom populasjonene, med andre ord, hvis en populasjon slås ut, hvor lang tid vil det ta før den klarer å tilpasse seg vassdraget genetisk på ny, altså å re-etablere seg.
Et annet aspekt man har begynt å se er at det i en populasjon ikke er alle som er med og bidrar til genetikken over tid, på tross av at de befinner seg i elva. Det går dermed an å mål den effektive populasjonsstørrelse med genetiske metoder. Det an for eksempel være 100 laks eller ørret i en elv under gytinga, men det kan være bare 10 individer som bidrar, at deres avkom faktisk kommer tilbake etter å ha vært i havet. Hvis det er 1 % tilbakevandring, så kan det være så lite som en eller to av tusen laks i et familiekull som kommer tilbake for å gyte.
For den som betrakter en lakseelv er det jo vanlig å se på mengden fisk, men det kan være viktigere å ha innsikt i hvilke individer elle hvilken del av en populasjon som faktisk er med reproduserer det genetiske materialet til neste generasjon.
I forbindelse med reduksjoner i livsmiljø i en populasjon på grunn av vassdragsutbygging eller andre hindre kan man lese hvilken virkning dette har på genetikken i en populasjon.
Andre hendelser i et nedbørsfelt som skaper flaskehalser kan man lese ut fra det genetiske bildet på flere individer ved å sammenligne genetikken nedenfor og ovenfor hindret og se om dette har ført til endring i genetikken ovenfor. Man kan også se på fisken innenfor et større område hvor ulik genetikken er og om det laget flaskehalser.
Et annet aspekt som er viktig men som man ikke kan måle med genetikk er noe som er veldig aktuelt for sjøørret der det er små populasjoner er ved hvilken alder de velger å reprodusere. Når velger de å gå tilbake, når går de ut i sjøen som smolt og hvor mange ganger klarer de å reprodusere. Sjøørreten kan reprodusere flere ganger enn laks, siden den ikke bruker så mye energi på reproduksjon. Sjøørreten bruker også brakkvannssonen mye mer enn det laks gjør. Merkingsforsøk har vist at sjøørret vandrer, langt siden fisk fra Sandvikelva har blitt fanget ved Hvaler. Et spennende aspekt er størrelsene på egg som skal bli neste generasjon. Sjøørret kan også la vær å vandre ut og bli et par år i bekken, men plutselig kan de likevel vandre og komme tilbake som stor fisk. Sjøørreten er dermed svært sammensatt når det gjelder vandringer. I tillegg har man fisk som ikke vandrer men som også kan bidra til formeringen, også kalt brunørret, som i voksen alder også kan vandre ut. Det er også i nyere tid vist at ørreten kan foreta rene næringsvandringer i vassdraget. Dette observerer man stadig flere steder og hva som styrer alt dette vet man ikke nok om.
Som hovedregel vil en stor fisk kunne grave dypere i grusen og kan dermed også legge større egg og ha større volum. På den annen side er det slik at når stor fisk får en viss del av kroppen over vann vil de ikke vandre lenger opp. Dermed kan det lønne seg å være liten, noe man da også ser at fisken er i mindre bekker, som da kan favorisere for en helt annen størrelse. Det er med andre ord ikke bestandig en fordel å være stor. Når fisken er stor er det som regel store egg, men på mindre fisk kan det være enten mange små eller færre store egg, noe som avhenger av hvor mye oksygen det er i bekkene, der store egg har større oksygenbehov. Mindre egg vil også klekke tidligere siden de da har mindre matpakke. F.eks. på Hvaler kan det lønne seg å legge små egg fordi vannet er varmere og fisken kan komme raskere ut. Ørret er dermed mest tilpasningsdyktig blant de fleste laksefisk.
Dessverre er det slik at mange av sjøørretens livsområder blir bygget ned, lagt i rør osv. Enkelte steder har hele bekkesystemer blitt overdekket og utradert. Et annet forhold er at bekker er blitt endret over tid, der den tidligere var meandrerende og hadde mye kantvegetasjon. Mye er blitt rettet ut og lagt i rør. Antall fisk er også avhengig av kantvegetasjon, og står i et direkte avhengighetsforhold, noe som er målt i bekker på Østlandet. Ved utretting av elver ryker ofte kantvegetasjon med, og man får en dobbel effekt.
Over flere år er det samlet inn og analysert genetisk materiale fra 25 bekker. Her har det vært et omfattende arbeide både fra frivillige og med støtte fra kommuner og Statsforvalter i Oslo og Viken. Nå er man i ferd med å sekvenser prøvene som er tatt inn, dette dreier seg totalt om 779 ørreter i denne analysen. Totalt snakker man om å bruke ca 21 000 mutasjoner som fordeler seg på hele genmaterialet til en fisk. Her har man også hentet inn ekstisterende eldre prøver og man har koblet dette til de ulike områdene man har nye prøver i.
Alle disse ytre forhold som er med på å bestemme livsgrunnlaget for ørreten vil derfor være med og prege og dermed delvis kunne leses ut av det genetiske materialet.
Et viktig mål derfor hvor variert eller ensartet genmaterialet i en populasjon er. Ser man f.eks. på Lysakerelva viser det seg at den har god genetisk tilstand på tross av en kort strekning. Det er bra at det går an for fisken å ha god tilstand i et slikt område, men man skal huske på at det her også settes ut fisk. På den andre siden er Sandvikselva ikke så bra.
Et annet forhold som har betydning er også hvordan laks og ørret fordeler seg i et større vassdrag. Man finner laks i hovedløpet og ørret i de mindre sideelvene. Dette er trolig en funksjon av vannhastighet, laksen ønsker relativt stor vannhastighet for å trives. Sjøørreten klarer seg bra med mindre fart på vannet.
Ved å plotte inn de ulike resultatene av den genetiske kartleggingen som farver kan man betrakte hver ørretpopulasjon“genetiske signatur” og se alle vassdragene i et større bilde. Her kommer både individuelle trekk ved hver populasjon samt mulig slektskap elle genetisk avstand også fram ved å se populasjonene i samme helhet. Kartleggingen viser blant annet at Nesoddtangen er en hindring, som gjør seg utslag i at det genetiske materialet er forskjellig på de to sidene av den. Man ser også at de geografiske avstandene gjenspeiles i de genetiske. Det er ikke overraskende at Iddebekken har en annen genetikk enn hva populasjonene lenger inni Oslofjorden har.
Noe som er pussig er at to årsklasser fra Ljanselva er veldig forskjellig fra resten av fjorden. Det ble opplyst at Ljanselva var fisketom på 80-tallet og sender kom det en fisketrapp. Spørsmålet blir da om sjøørreten har opprinnelse fra innvandret fisk eller om den er i slekt med ørret som har sluppet seg ned fra delene øverst i vassdraget. Her bemerktet Hjalmar Eide at den kanskje burde ha større likhet med Gjersøelva, siden det er bare noen hundre meter mellom de to elvene.
Ved å studere de ulike genetiske markørene på individnivå i en gruppe fisk som er kartlagt kan man anta at man kan se hvor like fiskene er. Det er viktig for en populasjon å ha variert genmateriale, for å kunne møte utfordringer i for av endringer, predasjon etc. i framtiden.
Ser man i en slik sammenheng på Sandvikselva, som har en tor populasjon bør man forvente en betydelig variasjon, og dersom man ser på Remmenbekken i Halden er det svært ensartet. Dette kan bety at Remmenbekken er ny-kolonisert etter å ha vært utdødd, noe som trolig er tilfelle.
Ljanselva har derimot stor variasjon, men har elementer man ikke finner andre steder. Det kan også tyde på at visse genetiske elementer i Sandvikselva er til felles med andre populasjoner. Her går det an å behandle materialet statistisk og se om det er sannsynlige sammenhenger eller ulikheter.
Hovedkonklusjonen fra materialet ser ut til å være at man har mange robuste populasjoner i Oslofjorden, noe som er bra.
Videre arbeid blir å sette opp de genetiske avstandene mellom de ulike populasjonene, og dessuten kunne anslå i hvilken grad de påvirker hverandre genetisk.
Håpet er å kunne gjøre dette i enda større grad og se nærmere på flere bekker både i ytre og indre oslofjord. Kanskje også se på vestsiden av fjorden. Målet er å få gjennomført behandling av materialet i løpet av sommeren.
Terje Wivestad bemerket her at det å kjenne genetikken til sjøørreten får man et beslutningsgrunnlag for i hvilken grad det er ansvarlig og fornuftig å tillate å flytte fisk mellom vassdrag, eventuelt hvor man bør hente fisk hvis det skulle være snakk om å re-etablere en populasjon i et vassdrag som har vært fisketom. Eller om det er vassdrag som trenger ekstra beskyttelse.
Man kan utfra materialet også kunne se hvor mange fisk som bidrar til reproduksjonen. Her er det en utfordring å få tak i materiale, siden man snakker om svært få fisk, kanskje bare 10-20 fisk som er på gyting. I tillegg er det slik at sjøørreten benytter seg av sidebekker, og det kunne vært spennende å se på genetikken mellom disse populasjonene. Her er det trolig mer materiale å hente og se om det er genetiske materialet er ulikt innad i vassdraget, her er Åroselva også av interesse.
Det er gjort tilsvarende prosjekter i Sognefjorden for å se hvorvidt lakselus er et hinder som kan leses ut fra de genetiske kartene. På Bornholm er det også gjort arbeide på dette.
Det som er interessant er om kultivering er effektivt, man skulle nemlig tro at den genetiske bredden i Sandvikselva, som har vært kultivert i lang tid, kunne ha tatt skadet. Sjøørreten i Sandvikselva utviser derimot en stor genetisk bredde. Spørsmålet blir her om den fisken som bli satt ut faktisk komme gjennom det evolusjonære nåløyet. Forskning på stillehavslaks har vist at etter fem generasjoner er det (merket) genetiske materialet fra fisk som er satt ut ikke mulig å finne. Her er det imidlertid store populasjoner og man satt ut mye fisk. Selv om settefisk gyter første gang er det usikkert om 2. generasjon klarer å komme gjennom seleksjonen. Dette kan ses på som positivt i forhold til rømt oppdrettslaks, selv om dette er ukjent.
Det ble spurt om det finnes forskning på ulike ørretpopulasjoners genetikk i sideelver i større vassdrag. Her var svaret at man har sett stor tilpasning hos andre laksefisk. Et eksempel her er når man har en elv med sidebekker til ulike dalsider, der temperaturene er forskjellige etter hvor mye sol som faller. Her har man sett at tidspunkt på gyting og størrelse på egg er tilpasset lokalt klima. Temperatur er med å bestemme mye og gir sterk seleksjon. Dette ser man også på laks, at de derfor vandrer tilbake til stedet de kommer fra.
Eide nevnte at han trodde at vill fisk fra Nordmarka kan ha migrert nedover og vært med og prege enkelte vassdrag som har hatt en svak bestand og at man kanskje skulle sammenligne denne fisken med fisk som kommer fra sjøen. Her bemerket Pettersen at det kanskje vil være tøft for en brunørret å konkurrere med fisk som har vært sjøørret i noen generasjoner, siden de har innarbeidet strategi med smoltifisering.
5. Om fiskefondet. Søkermassen, søkertradisjoner og hva går midlene til? ved Sunniva Sunde
Last ned presentasjon
Fiskefondet er en tilskuddsordning som forvaltes av Statsforvalter og det dreier seg om ca 1,4 mill kroner, som årlig fordeles på forskjellige prosjekter. Ordningen er forankret i forskrift for anadrome laksefisk, og den har en rekke kriterier for tildeling. Ordningen har et bredt nedslagsfelt, det gis penger både til konkrete fysiske tiltak i vassdrag, som å bedre gyteplasser, fjerning av vandringshinder, forskning, anvendt fou, informasjonstiltak for barn og unge eller tiltak som bedrer tilgangen til fiske av anadrome arter. Hvert år kommer det inn 40-50 søknader og dette fordeler seg da på habitatforbedrende tiltak, kartleggingprosjekt, tetthetsundersøkelser mm.
Når midlene bevilges etterstrebes en jevn fordeling mellom ulike kategorier, at ikke alle midlene skal gå til fysiske tiltak, men også til informasjon, tiltak for rekruttering osv. Samtidig er det et mål at midlene skal komme lokale lag og foreninger til gode. Dette er finansiert over fiskeravgiften og da er meningen at midlene skal gå tilbake til de som har betalt inn til fiskefondet.
Det hender det kommer inn søknader om kostbare fou prosjekter fra universiteter og høyskoler, og disse ville kunne beslaglegge hele fondet. Disse har man derfor valgt å nedprioritere og slike prosjekter burde finansieres over forskningsbudsjettene.
Et eksempel på prosjekter man har bevilget penger til er tetthetsundersøkelser i regi av Østfold Jeger og Fisk, der Ole Håkon Heier i en årrekke har lagt ned et stort arbeid med å være ute i bekkene og el.fiske og etterhvert har sydd sammen et imponerende verk som viser samlet kunnskap om tilstanden i bekkene.
Det er ikke et krav at søker skal dekke noe av prosjekter med egne midler, men likevel pleier man som regel ikke å fullfinansiere prosjektene. Som oftest bli midlene drysset over flere prosjekter.
Et eksempel på prosjekt som i 2023 mottok midler er arbeidet som ble vist i forrige innlegg, og her har man i en årrekke vært med og finansiert. Dette ser ut til å ha gitt avkastning og det blir spennende å se de endelige resultatene.
Norske Lakseelver har gjennom flere år fått midler til å arrangere Villaksens Dag i Oslo. Overvåking av anadrome fisk i Lysakerelva er et prosjekt som har fått midler. Det er også bevilget penger til utlegging av gytegrus og måling av red-oks potensialet og måle effekten av gytegrus over tid. Det er over flere år gitt tilskudd til klekkeriet i Glomma, en elv der den naturlige laksen har vanskeligheter og man er avhengig av å sette ut yngel for å holde bestanden oppe. Her er det gitt midler til både drift av klekkeriet og til sykdomsanalyse.
6. Nytt fra Statsforvalter. Gyrobehandling av Drammenselva, pukkellaks ved Karsten Butenschøn
Når det gjelder gyrobehandling av Drammensvassdraget pågår det for tiden fortsatt kartlegging og man driver planlegging og forberedelser. Trolig ønsker man å avslutte Driva før man flytter ressursene til Drammensvassdraget. Utover dette er det ikke noe spesielt nytt å berette. Det planlegges å starte opp med behandling i 2025. Det er også levert en finansieringsplan fra Miljødirektoratet til Finansdepartementet, med tanke på å få dette finansiert opp. Trolig vil man starte i en del av vassdraget, fra Sande-siden og bevege seg inn mot hovedvassdraget etterhvert.
Behandlingsmetode blir etter alt å dømme klor og rotenon i kombo. Fordi klor binder seg til organiske komponenter i vannet og mister virkning mot gyro vil det trolig bli brukt en god del rotenon. Så i sidevassdrag der det er forurensing og vannet flyter sakte vil det trolig bli brukt rotenon. I hovedvassdraget planlegger man å bruke klor. Det er ikke helt bestemt hvor langt opp i vassdraget man skal behandle, men trolig vil gå overfor Hellefossen. Formelen man skal følge er å ha så få fisk som mulig så langt nede i vassdraget som mulig, selv om det dessverre vil kunne gå ut over tilbudet og redusere mengden fisk generelt. Det vil også i løpet av 2024 bli avklart hvilken bevaringsstrategi man skal ha for andre fiskearter og populasjoner enn laks og ørret. Altså strategi skal man følge for å bevare de andre artene som er i vassdraget. Følg prosjektet på denne siden.
Innsiget av pukkellaks i sør norge har vært nærmest null, så her kan man puste lettet ut inntil sesongen 2025, da den eventuelt igjen vil vise seg på østlandet.
7. Revisjon av munningsfredningsforskrifter i Oslo og Viken – utkast til forskrifter, drøfting ved Sunniva Sunde
Last ned presentasjon
Statsforvalteren har lagt fram et forslag til munningsfredningsforskrift, som tidligere gjaldt for Oslo og Viken, men som nå vil gjelder for Oslo, Buskerud, Akershus og Østfold. Oppdraget ble gitt av Direktoratet for naturforvaltning i 2019 om å revidere forskriftene. Jobben ble satt i gang høsten 2023. Forslaget ble sendt på høring i november og høringsfristen er 19 januar 2024. Forskriften inneholdt tidligere regler for innlandsfisk, noe som nå er vurdert å ikke skulle videreføres i ny, altså det som var felles munningfredningsforskift. Man har vurdert og foreslår at dette med innlandsfisk utformes i en egen forskrift, som også er sendt på høring samtidig.
Til tross for varslet oppløsning av fylkene har man valgt å gå videre med arbeidet, siden det er en fordel med ensartede regler, både for fiskerne og oppsynsmyndighetene. Man slipper å sette seg inn i fire ulike forskrifter.
Formålet med forskriften er å gi nødvendig beskyttelse til fiskebestandene i områder i sjøen der de finnes i stort antall og kan bli utsatt for overbeskatning. Dette forekommer når fisken skal opp i vassdrag når de skal gyte, eller de står sultne i brakkvannssoner tidlig på våren.
Forslagene bygger på retningslinjer fra Direktoratet for naturforvaltning. Blant annet sier disse at når man skal fastsette retningslinjer, skal dette gjøres uavhengig av bestandssituasjonen i vassdraget til enhver tid. Forskriften kommer utenpå de nasjonale retningslinjene der det er 100 meters sone utenfor munningen i vassdrag med anadrom laksefisk. I forslaget har man sett på topografiske og geografiske forhold, hvis man har et smalt sund ved utløpet til en bekk, vil fiskens naturlige oppholdssone gå lenger ut, og da er det nødvendig å trekke fredningssonen tilsvarende utover.
Et annet moment er at forskriften ikke skal skyve fangstmulighetene over fra sjø til vassdrag. Enkelte steder der det i gjeldende forskrift har vært to nærliggende soner med fredning har man slått de sammen til en felles geografisk sone, noe som gjør det mer oversiktlig, såfremt sonen ikke går lenger ut en hva som er nødvendig.
I de nasjonale forskriftene er den viktigste forskriften å finne i paragraf tre, som setter begrensninger på alt fiske i 100 meters sonen. Dermed er alt fiske forbudt med mindre det er åpnet for fiske i vassdraget, da er det lov å fiske innenfor 100 meters sonen. Dette gjelder vassdrag som er nevnt i vedleggene i forskriften om fiske etter anadrome laksefisk. Det ikke lov å feste fiskeredskap, som f.eks et garn i et punkt innenfor 100 meters sonen.
For de fleste av vassdragene er utstrekningene uendret og sonene de samme, mens for enkelte vassdrag er det foreslått endringer. Det kan være bekker som tidligere ikke har hatt en slik sone, men som nå er foreslått å ha en. Når man har vurdert utstrekningen av sonene har man vektlagt topografiske forhold, forekomst av marine naturtyper som bløtbunn og ålegras-enger, som er naturtyper som er viktige beiteområder og oppholdssteder for for anadrom fisk.
I forskriften er det foreslått to ulike tabeller, der tabell 1 angir vassdrag med soner der fiske er forbudt hele året, disse er i hovedsak sjøørretførende vassdrag. Disse vassdragene er ikke åpne for fiske uansett, og disse er samlet i en oversiktlig tabell (1). Her er det tatt med at det skal være totalt fiskeforbud i sonen unntatt å fjerne blåskjell og skånsom fjerning av fremmede arter.
I tabell 2 er det satt opp vassdrag der er tillatt og fiske og her er dette fisket spesifisert videre i en egen paragraf 4. Dette gjelder særlig laksevassdrag der det fiskes i vassdragene. I tillegg er den noen endringer i vassdrag i Østfold der det har vært to soner, og der det har vært tillatt å fiske i den ytre sonen i deler av året. Her har man vurdert at dette er en uoversiktlig og komplisert måte å gjøre det på, og gjør det vanskelig både for fiskere og oppsynsmyndighetene. Her er det foreslått å gå bort fra doble soner og trekke sonen ut til og med den ytre av de to.
I tillegg til dette er det foreslått å regulere fisket innenfor 100 meters sonen der det er åpnet for fiske, ved at det tillates kun en stang pr fisker, dette for å regulere beskatningstrykket innenfor 100 meters sone. Minstemålet er foreslått uendret.
Fisket utenfor 100 meterssonene er foreslått å kunne foregå med stang fra båt, fra land og på isen. Det er ingen begrensninger på antall stenger eller antall agn pr stang, slik det i har vært i Buskeruds eksisterende forskift. Dette vurderes som alt for vanskelig å følge opp og har trolig ikke så stort beskatningstrykk.
Videre foreslås det i fredningsoner 30, 33 og 35, som er vassdrag i Oslo, at det kun skal være tillatt å fiske fra båt, fra 1. juni til 4. august. og at dorging ikke er tillatt. Dette er en videreføring av dagens forskrifter og et tiltak som skal dempe beskatningstrykket.
Det er videre i de utvidede sonene tillatt å fiske saltvannsfisk med ruser og teiner som er plassert minimum 5 meter under havoverflaten, noe som er en innskjerping fra dagens 3 meter. Dette er et vern av anadrom fisk som benytter seg av øvre vannmasser. Tråling er foreslått tillat i sonene i en avstand av 500 meter fra grense elv sjø, dette er forøvrig bare aktuelt i enkelte store soner. Også i disse sonene er det i utgangspunktet foreslått et minstemål på 35 cm.
Av innspill som kom under møtet er at det kan forekomme at en elv kan av ulike årsaker bli stengt for fiske, og da vil det kunne hope seg opp fisk i sjøen. Det ble replisert at dette kan bli vanskelig å regulere siden elvene er privatrettslig sfære. Det ble nevnt være at det i visse soner er stor interesse for makrellfiske eller havabbor. Det ble replisert at forbudet gjelder anadrom fisk, men dette kan allikevel være en utfordring oppsynsmessig, noe som ble notert. Det ble spilt inn at når forskriften blir ferdig bør den kunne sendes inn til kartverket. Videre ble det fortalt at det kan være betydelig beskatning under isfiske etter sjøørret, særlig i Drmmansfjorden og at dette kanskje burde begrenses, noe som ble notert. Det var et ønske om merking av forbudssoner og særlig 100 meterssoner. Det ble svart at de utvidene sonene vil bli merket eller angitt i forhold til fysiske punkter. Det ble replisert at for å merke en 100 meters sone må man også kjenne grensen for elv-sjø, noe som ikke alltid er definert. Dermed kan dette være krevende. Det ble også påpekt at garnfiske uansett ikke er tillatt, og at dette kanskje burde vært eksplisitt nevnt i forskriften, samt at reglene kommer i tillegg til havressursloven med hvor man kan finne slike regler.Det ble foreslått at man burde forsøk å få sonene inn på apper for fritidsfiske. Det ble også nevnt at begrepet “agn” kanskje skulle vært skiftet ut med “krok”. Det ble spurt om hvilke muligheter man har til å beskytte fisk under ekstraordinære forhold. Her ble det svart at man har mulighet til dette, f.eks. i form av en midlertidig forskrift.
Moss, 26. januar 2024,
Sunniva Sunde Tommy C. Olsen
leder sekretær