Tilstede var:
Morten Ekern - Øvre Eiker kommune
Haakon Haaverstad - Statens naturoppsyn
Haavard Hornnæs - Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus
Terje M. Wivestad - Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus
Ole-Håkon Heier - NJFF Østfold
Bjørn Bryng - Norges Fritids- og Småfiskerforbund
Pål Mugaas - Norske Lakseelver
Trond Pettersen - NGOFA
Kjell Cato Strand - NGOFA
Tore Guthu - Sandefjord forvaltningsråd for anadrom laksefisk
Bjørn Tore Kjølholt - Rosareke
Irvin Kilde - Statsforvalteren i Vestfold og Telemark
Inger-Helen Gylseth - Fiskeridirektoratet
Karsten Butenschøn - Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus
Tommy Olsen - Sekretær for fagrådet
Karsten Butenschøn ønsket velkommen og de fremmøtte presenterte seg. Leder for fagrådet Karsten Butenschøn innledet ved å slå fast at forsamlingen var godt og bredt sammensatt, at man skal kunne betrakte fisken i ulike perspektiver. Deretter ble presentasjonene holdt.
Tilstanden i laksevassdragene i regionen. Oppsummering og status. Se foredraget
Pål Mugaas, Norske Lakseelver
Mugaas kunne fortelle at blant medlemmene, som dekker stort sett hele landet, finner man både grunneiere, foreninger og forvaltningslag.
Det er ingen hemmelighet at villaksen har utfordringer på nasjonalt plan og her viste Mugaas viste til en trussel-matrise for villaksen som er utarbeidet av Vitenskapelig råd for lakseforvaltning. Matrisen er internasjonalt anerkjent, inngår i årsrapporten og oppdateres med denne. Mugaas viste også til Regjeringens naturmelding, dere matrisen er med, en naturmelding som gir en god beskrivelse av situasjonen, men som mangler forslag til tiltak.
Det er lakselus, fiskeoppdrett, vannkraftreguleringer og infeksjoner som i dag er de største utfordringen for villaksen. Klimaendringer er en forsterkende faktor for de andre faktorene som er i spill. Takket være en god forvaltning er overbeskatning ingen viktig trussel for laksen. En tilsvarende matrise er laget for sjøørret, og der kommer lakselus opp som en stor trussel. Unntaket er her Oslofjorden som ikke har oppdrett og derfor heller ikke et problem med lakselus på anadrom fisk.
I 2023 hadde man det dårligste året nasjonalt noensinne når det gjelder laksefiske. Da ble det fanget 70 000 laks i samtlige norske elver. Da det i 2015 ble fanget 132 000 laks ble det vurdert som et ok år, hverken godt eller dårlig. I fjor ble fangstene enda lavere enn året før, med 45 000 fanget i elv og 20 000 fanget i sjøen. En av grunnene til den lave fangsten var at elvene ble stengt av myndighetene. Som vanlig åpnet de fleste elver 1. juni, noen få i 15. mai, men det ble tidlig klart at det kom lite fisk, spesielt til elvene i Midt-Norge, og særlig de store vassdragene i Trøndelag. Der var det helt fravær av stor- og mellomlaks. Fiskerne klødde seg i hodet og forvaltningen begynte å få kalde føtter.
Den 19. juni kom miljødirektoratet med et lite forvarsel, om at man så dramatisk på situasjonen, og etter to dager stengte man ned 33 elver, der beskjeden kom en fredag etter arbeidstid, klokka 1700.
Beskjeden som ble gitt var at fra søndagen etter var disse vassdragene stengt, foruten også sjølaksfisken i Namsen fjorden, forøvrig det eneste av denne typen som ble stengt. I Oslofjorden var det kun Glomma og Aagaardselva som ble stengt, til stor fortvilelse. Det skulle senere vise seg at denne avgjørelsen var litt vel framoverlent. Det ble forøvrig satt fangstrekord under stamlaksfiske høsten 2024 med en fangst på 277 laks i perioden 1. september – 5. oktober. Dette tyder på at det sannsynligvis kunne ha vært rom for å åpne for fiske i dette vassdraget.
Mange vassdrag med betydelig laksefiske ble stengt, blant annet 8 nasjonale vassdrag, da også med store økonomiske konsekvenser for mange interessenter. På samme måte ble det veldig mange laksefiskere som ikke fikk fiske, noe som naturligvis preget fangsttallene. Men det er også en kjensgjerning av det var lite fisk.
Samme dag som Miljødirektoratet valgte å lukke fisket i disse elvene valgte både Norske Lakseelver og NJFF å gå ut med en støtteerklæring for tiltaket. Her så ikke Norske Lakseelver på hver enkelt elv, noe man ikke hadde ressurser til å gjøre, men at hvis situasjonen var så ille som den nasjonale forvaltningen mente at den var så måtte man akseptere dette.
Etter tre uker ble en en liten justering, og man gjenåpnet 16 av de stengte elvene for begrenset fiske. Samtidig ble det strammet inn for sjølaksefisket i Nord-Norge, blant annet i Varangerfjorden.
Det skulle også vise seg at veldig mange forvaltere av elvene var påpasselige med å innskrenket mulighetene for å ta opp fisk. Mange innførte begrensninger på hva man kunne ta ut av fisk, i både antall og størrelse.
For Glomma og Aagaardselva forble fisket stengt ut sesongen, noe som var trist. På vestlandet forble også mange elver stengt ut sesongen. De store elvene i Trøndelag forble også stengt, til stor fortvilelse for mange. Senere observasjoner skulle vise at dette nok var riktig vurdert.
NINA gjorde en vurdering av situasjonen etter sesongen der det viste seg at å stenge Glomma og Aagaardselva var noe overilt. NGOFA kom med informasjon og anmodninger underveis i sesonger om å lempe på fredningen, men direktoratet hadde trolig hendene fulle med å håndtere de andre elvene. Et lyspunkt ble tross alt en rekordfangst av stamlaks i Sarpsfossen.
Oppsummeringen gjort av NINA tydet på at tiltakene som ble gjort var riktige, kanskje også med unntak av Mandalselva.
Her bemerket Kjell Cato Strand at man under slamfiske registrerte en gledelig ting, nemlig at man fanget 93 mellomlaks, hvorav her 54 laks var ensjøvinter individer, som var inntil 80 cm og i god kondisjon, noe som tyder på god næringstilgang i sjøen. Disse ble dokumentert gjennom skjellprøve og DNA-tester. Tidligere år har tosjøvinter individer ligget på 3 kilo, noe som tyder på at det har vært lite føde. Her kunne Mugaas bekrefte at dette også var en klar tendens for mellomlaks i resten av landet, at fisken var i jevnt god kondisjon. Strand kunne fortelle at dette stort sett var bare hannfisk, som da tidligere ville blitt til “smålaks”, men som nå hadde vokst utrolig godt.
Når det gjelder Skienselva og Numedalslågen var tendensen klar med mindre innsig av fisk enn tidligere år. Dersom man ser på gjennomsnittet av siste 10 år og ser på fjoråret som prosent av dette, viser det seg for Numedalslågen del at man endte opp på ca 45 % av snitt for de siste 10 år, noe som må sies å være en svak sesong. For Skiensvassdragets del havnet man helt ned på 25 %.
Ifølge Mugaas skyldes nok en del av dette selve restriksjonene, men gir ikke hele bildet. En effekt av at fisket ble stengt i mange elver var at det strømmet fiskere til Numedalslågen, så her burde derfor fangstene vært høyere enn de man så. Det samme skjedde på sørlandet, der flere elver ble stengt og fisketrykket i elva Auna ble veldig stort, og der fangstene likevel kun endte opp i tråd med en normal sesong.
Ser man landet under ett er elvene i Oslofjorden, som i hovedsak er små elver, registrerer man at foruten Drammensvassdraget, som er under eget regime på grunn av gyro, at Enningdalselva hadde en brukbar sesong. Her hadde man heller ikke utbrudd av Red skin disease, noe som overrasket forskerne.
Som konklusjon kan man si at situasjonen for de anadrome artene i Oslofjorden er bedre enn mange andre steder, og da særlig bedre enn på Vestlandet.
Mugaas viste til vitenskapsrådet lakseregister ligger det i dag en oversikt over elver med laks og sjøørret, der det er det lagt inn fargekoder som antyder hvilken tilstand elvene er i. Kartet over sjøørretelver viser forøvrig ikke alle bekkene, noe alle som jobber med sjøørret er klar over.
Her kan man velge ulike kriterier man vil se nærmere på, som for eksempel genetisk integritet, høstbart overskudd, gytebetstandsmål etc.
Hva angår gytebestandsmålet er det som kjent et mål på hvor mange hunnfisk man har i elva etter at fisket er ferdig, og dette skal da fortelle at elva blir fullt rekruttert. Dette bygger på kunnskap om at yngelen er territoriell og at det da vil være det befolkede arealet av elva som begrenser rekrutteringen. Målet ble innført i 2009, og man ser på elvas areal, som ganges med en faktor som går fra 1 til 6, avhengig av hvor produktiv man regner en elv for å være. Her er det så klart forskjell på en iskald elv i Finnmark og en varm elv på sørlandet. Det dreier seg altså om hvor mye føde for fisk en elv produserer og dermed hvor stor plass fisken må ha for å få i seg nok føde. Det er dette som da bestemmer hvilken faktor man kan regne med. Man antar at en hunnlaks legger i snitt ca 1400 egg pr kilo kroppsvekt, og så regner man seg tilbake til hvor mange kilo hunnlaks som da trengs for å dekke det produktive arealet med yngel(egg). Et gytebestandsmål kan da regnes i antall hunnfisk av en viss vekt.
For fjoråret er det forøvrig klart at mestparten av elvene ser ut til å ha nådd sitt gytebestandsmål, trolig fordi man klarte å innskjerpe fisket underveis. Det jobbes fortsatt med å legge fram de endelige resultatene og her vil den endelige rapporten fra Vitenskapelig råd for Lakseforvaltning trolig være klar i mai. Strand fra NGOFA kunne her meddele at når det gjelder Glomma kan det se ut til at gytebestandsmålet ikke ble nådd, nettopp fordi det var så mye smålaks. Under stamfisket ble det fanget bare 32 hunnfisk, noe som er veldig lite. Hva angår Aagaardelva er det vanskelig å si, fordi det har vært mye vann under gyteperioden. Dessverre reduserte Hafslund ned vannmengden etter gyting, med det resultat at mange av gytegropene ble tørrlagt. En utfordring under telling av fisk har også vært regnskyll, som har gjort vannet grumset. Erfarne fisketellere antar utfra erfaring at det har vært en greit gyting her.
Her bemerket Mugaas at dette med regulering av vassdrag kan slå ut svært negativt, ved at man under gytetiden slipper mye vann i et vassdrag, men at man senere struper ned til minstevannføring, og dermed tørrlegger gyteområdene. Dermed får man stor dødelighet på eggene. Ved revisjon av konsesjoner er dette noe man legger stadig mer vekt på.
Det vitenskapelige rådet har også en kvalitetsnorm for lakseeelver, som også ligger på nettet, og som tar utgangspunkt i den genetiske integriteten og det høstbare overskuddet. Det høstbare overskuddet som sådant var nesten på null for 2024, mens den genetiske integritetene er et mål på i hvilken grad det er innslag av oppdrettsfisk i genmaterialet. Her ser man på skjellprøver de siste seks år. Mugaas bemerket at den genetiske integritetene landet sett under ett ser ut til å utvikle seg i feil retning, noe som skyldes at det fortsatt mistes store mengder levende oppdrettsfisk fra anlegg langs kysten.
Kvalitetsnormen er da også styrende for norske myndigheter når man skal forvalte den enkelte bestand. Målet er alltid at man skal sikre god eller svært god tilstand for en laksebestand, hvor i dag kun ca en tredjedel av laksebestandene i dag innfrir dette.
I år vil det komme en ny vurdering av kvalitetsnormen, noe som det knytter seg stor spenning til, ikke minst i forhold til det høstbare overskuddet som i 2024 var fraværende.
Ser man på fjorårets tilstand for de enkelte vassdrag i vår region, ser man at Drammensvassdraget har en god genetisk integritet, siden man har streng kontroll med stamfisken. Her velger man å ikke regne ut det høstbare overskuddet, siden elva er “sykmeldt” og skal under behandling mot gyro. Videre er Drammensvassdraget noe påvirket av vannkraft og arealbegrensinger. Ser man på fangstkurven de senere år så følger elva et normalt mønster, der man kan ha store variasjoner, med enkelte svært gode år, som i år. Her var de også trolig et høyere fiskepress på grunn av at andre elver var stengte.
Ser man på Lierelva, nabovassdrag til Drammenselva, er det tilsvarende situasjon, men denne har lavere genetisk integritet, som kan tyde på at det er kommet inn oppdrettsfisk. Her blir det også snakk om rotenon i nedre del av vassdraget på grunn av mye organisk materiale i vannet. Lierelva hadde et greit lakseår i fjor, det hyggelige her var et godt år for sjøørreten, etter at den har hatt noen dårlige år.
For Numedalslågens del er det normalt et godt høstbart overskudd, men ikke for 2024, og trolig ikke oppnår sitt gytebestandsmål, her venter vi på konklusjoner fra forskerne. På spørsmål kunne Mugaas fortelle at man her har med alle sidevassdrag i kvalitetsnormen. Når det gjelder fangster fra år til år er Numedalslågen lik mange andre elver, nemlig at det går i naturlige svingninger. Imidlertid mener forskerne nå at man i mange vassdrag er utenfor det som kan regnes som standard historisk avvik. I tillegg til påvirkning fra oppdrett og inngrep i vassdrag er det også endringer i havet. Her påpekte Strand at fangstene ikke alltid kan fortelle om tilstanden i vassdragene, siden det har vært år der det ikke har vært fisket, som ved høye temperaturer og lite vann i elvene, der fisken til tider utsetter oppvandringen.
Mugaas bekreftet at man ikke alene kan se på fangstene, men se på bestanden ved bruk av overvåkning og andre metoder. Han påpekte at årene 2018 og 2019 hadde varme somre med dårlige fiskeforhold, mens det i fjor var gode forhold - og dårlige fangster.
Olsen spurte om hva som kan være årsaken til at man noen år ser mager laks, mens man i fjor så det motsatte og om det finnes noen forklaringer på dette. Her bemerket Pettersen at det for noen år siden var en kollaps i bestanden av tobis, og at kvotene ble satt ned med positive resultater, og at dette kan være en del av forklaringen. Når det gjelder Glomma og Aagaardselva har det lenge vært bekymring for relativt liten tilbakekomst av fisk, men at den fisken som klarer seg gjennom den første tiden skyter fart i vekst. Mugaas kunne fortelle at det er gjort lite forskning på det som skjer med laksen i havet, det eneste som er vist ved storskala forskning er via skjellanalyse av fanget postsmolt som fanges i havet, at det i 2005 var en kollaps i strømmen av kaldt vann, den nordatlantiske sirkulasjonen, at denne ikke brakte med seg nok plankton og småfisk, noe som trolig førte til svak vekst på villaksen. Imidlertid har denne sirkulasjonen tatt seg opp igjen. I de senere tid er det ikke gjort noe forskning på dette.
Når det gjelder Skienselva var det dårlige fangster i 2024, det dårligste noensinne. Selv om det var veldig strenge restriksjoner gjennom året er det ikke nok til å forklare at det var lite laks, noe som bekymrer.
Når det gjelder Glomma og Aagardselva, er situasjonen at påvirkningen av vannkraft er høyere enn det som står i normen, det samme gjelder overbeskatning, som nok er mer under kontroll enn hva som normen viser. Her bemerket Pettersen at man allerde for ti år siden innførte et forvaltningsregime likt det direktoratet i 2024 for først gang innførte for mange elver, og at man i Glomma og Aagardselva lenge har operert med svært lave kvoter, som 2 fisk pr fisker på sesongbasis. Derfor føler man at man har svært god kontroll på det som skjer i begge elvene, blant annet er det en kultur for fang og slipp som viser 90 % slipp.
Årsaken til at påvirkning av pukkellaks er oppført for Glomma og Aagardselva er ifølge Strand at man har vært påpasselig på å dokumentere. Under det første året den kom, i 2017, hadde man et samarbeid med vereinæringstituttet der man gjordet et omfattende arbeid med å samle inn fisk og prøver i stor skala. Dermed hadde man svært god dokumentasjon på mengden pukkel. I 2019 var det imidlertid bare to fisk man klarte å fange, mens det to år senere var store mengder, i Sarpsfossen og Agaardselva ble fanget 55 individer. Her bemerket Mugaas at det i det 2021 også var betydelige mengder i Sandvikselva. De store forekomstene har man imidlertid hatt i Finmark, der man i 2023 fanger 300 000 individer i elv, 100 000 i sjølaksefisket, pluss et omfattende dorgefiske i sjøen. Det knytter seg derfor stor spenning til hvordan det blir i 2025.
Mugaas bemerket forøvrig at det i Glomma og Aagaarselva har vært meget høy grad av gjenutsetting helt tilbake til 2009, og at den graden er økende. Pettersen kunne her fortelle at man har en engasjert skare av fiskere i dugnadsgjengen og at mange fiskere uoppfordret setter ut fisk man kunne ha beholdt.
Wivestad spurte om det var noen føringer for dette med gjenutsetting av fisk, og Strand kunne fortelle at man gjerne på forhånd har bestemt seg for om man vil sette ut fisk, dermed skal man kjøre fisken hardt, få den raskt inn og aldri ta den ut av vannet. Dette gjelder også for fotografering. Enkelte fiskere tar også skjellprøve av fisken for å kunne se om det dreier seg om førstegangsgytere f.eks. Det stilles krav til at fiskerne følger god praksis for håndtering av fisk, og ved gjentatt dårlig håndtering av fisk kan man risikerer å bli nektet fiskekort. Dersom fisken blør blir det alltid en vurdering om man blir nødt til å avlive. Når det gjelder vanntemperatur er det mange som mener at ved 18 grader eller høyere i vannet vil ikke fisken overleve en kjøring, men i Aagaardelva og Glomma ser det ut til at fisken er tilpasset høy temperatur. Det er funnet svært lite død fisk i vassdragene etter utsetting, tatt i betraktning at det slippes mye fisk, er det verdt å merke seg. Det er heller ikke noe spesielt å se på fisk som leker, hvorav mange trolig har vært fanget og sluppet. NGOFA har satt 23 grader som grense, men krever at man følge god praksis for håndtering av fisken. De samme erfaringene har man gjort under fangst av stamfisk, der det kan forekomme temperaturer over 20 grader. Denne fisken bli fanget på stang og her ser man meget høy overlevelse på fisken man henter inn, det ser man i etterkant i klekkeriet. Pettersen kunne her fortelle at av 277 fisk som ble fanget var det bare to fisk som ikke tålte blødning, her går fisken i kar i etterkant. Man er da nede på en dødelighet på 1 %, noe som ikke stemmer overens med de tallene som flere opererer med. Selve stamfisket fungererer da også som et godt kurs for mange lokale fiskere i god praksis og skånsom håndtering av fisken. Mugaas la til at gjenutsetting er kommet for å bli og Norske Lakseelver er i ferd med å lage en instruksjonsvideo.
Mugaas fortsatte med å vise til at Enningdalselva har moderat standard, det har vært noe mindre fisk de senere år, men at i 2024 var noe bedre fangster samt at man i år ikke har sett noe til red skin disease. Hornnes bemerket at man tidligere fant et betydelig innslag av oppdrettsgener i dette vassdraget. De siste årene har imidlertid innslaget av oppdrettsgener avtatt, noe som er positivt. Å kartlegge gytebestanden i Enningsdalselva er forøvrig ikke så enkelt, siden den har vist noe ustabil vanntilførsel.
Mugaas gikk så gjennom hvilke utfordringer villaksen sliter med, her finnes det en del nye sykdommer som kommer fra oppdrett, og at ytre faktorer som varmere klima kan være med og forsterke problemene. I Mandalselva har det forekommet en god del syk fisk de siste to årene. Et spørsmål er også hvordan det står til med næringstilgangen i elvene, om en nedgang i mengden insekter her kan gå ut over yngelens matfat. Forskning fra andre land kan tyde på at forurensning har bidratt til en drastisk nedgang i mengden insekter. Her er det lite forskning. Noe som bekymrer er også konsekvensene av utbygging av vannkraft, der selv varig vernede vassdrag kan gå en dyster framtid i møte, dersom flertallet på Stortinget finner det for godt å bygge ut. I tillegg kommer pukkellaksen som en joker, samt at det er å håpe at gyrobehandling vil fortsette å kunne bringe rammede elver tilbake til gamle høyder, slik som i Drammensvassdraget. Her knytter det seg stor bekymring for at Numedalslågen skal kunne bli smittet derfra.
Guthu stilte spørsmål om hvordan det har vært med det kulturhistoriske fisket i Numedalslågen, og om dette skulle vært rapportert separat. Her svarte Kilde at kvotene ikke har vært brukt fullt i 2024 og at mange av de som driver dette fisket har valgt å begrense det.
Kjølholdt kommentert at når det gjelder forekomsten av akvatiske insekter foregår det langsiktig kartlegging av bynndyrfaunaen og at man kanskje kunne hente data på næringstilgangen derfra.
Gyrobehandling av Drammensvassdraget.
Karsten Butenschøn, Statsforvalteren
Butenschøn kunne fortelle at det nå er bevilget 22 millioner kroner til oppstart av gyrobehandling i Drammensregionen i statsbudsjettet. Behandlingen kommer til å starte i Sande- og Svelvikelvene, med oppstart i høst. Det ligger an til rotenonbehandling og parallellt med dette vil man begynne å undersøke i hvilken grad man skal bruke klor i Drammenselva. Hvordan kloren skal brukes må sjekkes ut i praksis, og ikke minst skal man se på hvor mye klor som inaktiveres i kontakt med de organiske forbindelsene i vannet og hvordan dette fungerer. Det vil her bli gjort et forsøk i øvre del av behandlingsområdet der man skal undersøke hvor lenge kloren virker og hvordan det vil fungere i felt. Når det gjelder Liervassdraget er det ikke aktuelt med klor, dette har å gjøre med at dette vassdraget har et stort antall sidegrener, småbekker og vanskelige raviner. Her regner man ikke med at klor kommer til å fungere, så da er alternativet å bruke rotenon i disse små forgreningene. Ved å bruke rotenon i sidegrenene vil konsentrasjonen bli så høy at det ikke være noe alternativ å bruke klor i hovedløpet. Man jobber nå med å se på hvordan man skal kunne ivareta sjøørreten under selve behandlingen. Dette betyr at det vil komme spesialister og slå seg til på Noatun og ha dette som base under behandlingene. På spørsmål fra Strand, ble det fortalt at man kommer til å behandle Drammenselva helt opp til Døviksfoss. Uansett ønsker man å ha så lite fisk som mulig i vassdraget. Man regner med at Døviksfoss er tett nok, uansett vil man sikre seg om at dette er tilfelle. Her vil man trolig bruke DNA analyse av vannet som indikator, selv om dette ikke ekskluderer at det er fisk til stede. Når det gjelder å påvise laks kan man gjøre det med DNA, men dersom folk spiser laks vil det kunne slippes ut via toalettvann som går til overløp. Wivestad kunne her fortelle at det planlegges å se hvordan elvemuslingen reagerer på klor, slik at man kan ivareta den. Man vet at muslingen tåler rotenon, men man ønsker å forvisse seg om at den tåler klor. Her kunne Kjølhol fortelle at kommune har bevilget penger til å undersøke stammene av sjøørret i de mange sidevassdragene til Lierelva i forkant, slik at man skal kunne se hvordan dette faller ut.
Konsesjonsbehandling av nytt kraftverk i Sarpsfossen. Status for laksebestanden i Glomma og NGOFAs arbeid. Hvilke innspill og ønsker er fremmet fra Statsforvalter og NGOFA i saken. Se foredraget
Trond Pettersen og Kjell Cato Strand, NGOFA
Pettersen innledet med å fortelle om NGOFA, et forvaltningsorgan for anadrom laksefisk i Glomma(under Sarpsfossen) og en betydelig mindre elv, Aagaardselva, som er en avgrening av hovedløpet til Glomma som ender i Visterflo. Grunnleggerne av NGOFA er 11 jeger og fiskerforeninger og således rotfestet i Norges Jeger og Fiskerforbund. NGOFA er medlem av Norske Lakseelver.
Lenge før det ble aktuelt med et nytt kraftverk i Sarpsfossen hadde NGOFA begynt å arbeide med vilkår for en revisjon av konsesjonsbetingelsene for Aagaaardselva. Konsesjonen som gjelder er fra 1992, og denne kan revideres etter 30 år.
Etter at det ble det ble bestemt at det skal bygges ny bro over Sarpefossen ble det blåst fart i Sarp 2, siden man bør komme gang i forkant av broarbeidene. Dermed måtte NGOFA gå i gang med å se på vilkårene.
Det nye kraftverket som skal bygges heter altså Sarp 2, og blir det fjerde kraftverket i Sarpsfossen, og kommer til å få en slukeevne på ca 350 kubikkmeter pr sekund. I dag er maks produksjon 940 kbm/sek. Dette vil gi en økning på 184 gigawatt.
Det som er bekymringsverdig er at fordi vannet ledes i tunnel og slippes ut 1200 meter lenger ned vil de øverst 1200 meterne av den lakseførende strekningen i Sarp få en reduksjon i vannmengde på 43 %, dette dreier seg om nesten halvparten av den lakseførende strekningen. Man opererer med en minstevannføring på 200 kb/sek i den strekningen som vil bli berørt, mens det til tider vil kunne gå 650 kubikkmeter på samme, noe som vil gi dramatiske utslag.
Hafslund ønsker videre å reduserer vannføringen i Aagaardselva med 9 % på årsbasis, man ønsker på denne måte å styre vann herfra mot Sarp 2. De siste årene har vannføringen i Glomma økt med 11 %. På spørsmål om tidevann ble det fortalt at den lakseførende strekningen i dag er tidevannspåvirket helt opp til der utløpet av tunnelen vil komme. Her vil oppstuving normalt kunne føre til en forskjell på 10-15 cm, alt etter tidevannet, og denne er mest gjeldende på mindre vannføring, omkring 700-800 kbm/sek. Ved mer vann vil trykket i elva motvirke oppstuvingen i stor grad.
For å få et godt grep om hvilke vilkår som bør gjelde tok man opprinnelig kontakt med en rådgiver og NJFF sentralt. Det ble deretter satt ned en prosjektgruppe som har arbeidet med dette. Gruppen har da jobbet med ulike utspill i forbindelse med høringsrundene. For tiden er det NVE som behandler saken og det vil trolig komme en runde 3 etterhvert, der en større gruppe av interessenter vil bli involvert.
Den store forandringen i den lakseførende delen skyldes at alle de tre eksisterende kraftverkene i dag slipper ut vann like under Sarpsfossen, mens Sarp 2 som forklart vil lede vannet i tunnel og slippe det ut ca 1200 meter nedenfor, noe som vil føre til at hele vannføringen vil endres. Det står videre i Hafslunds beskrivelse at Sarp 2 til enhver til vil bli prioritert mengdemessig. Dette skyldet at denne vil ha større fallhøyde til turbinene, noe som vil gi minst 20 % mer energi utbytte av vannet. Om vinteren vil en vannføring på normalt 500 kbm/s bety langt over en halvering av vannføringen på den lakseførende strekningen. Under fiskesesongen i juli vil den totale vannføringen ligge på ca 7-800 kbm/s, vil da 350 kubikkmeter gå i tunnell, noe som vil bety en dramatisk forskjell.
Som kjent er det ingen turbiner i Aagaardselva, men det er en demning der som brukes til å styre vannstanden slik at mest mulig vann går til Sarpsfossen. Tunnellen vil få et tversnitt på 270 kvadratmeter. På spørsmål om hva som vil skje med gytearealet når vannføringen faller dramatisk fortalte Pettersen at det vil være mange konsekvenser. En av de er at med en stor vannføring ut av den nye tunnellen vil laksen erfaringsmessig kunne bli stående ved dette utløpet, og således bli fintet fra å benytte seg av gyteområdet ovenfor. Dette er fordi fisken søker seg til den sterkeste strømmen. Utløpet kan dermed bli norges største laksefelle. Spørsmålet bli da hvordan man skal kunne få fisken til å passere dette punktet. Det er videre gyteplasser ovenfor utløpet som etter al å dømme vil bli lagt tørre. På spørsmål om dette med fisk og turbiner ble det svart at dette er en av mange temaer som finnes i tilsvaret, som er på ca 50 sider. Pettersen presiserte at man ikke er imot at vannkraften utnyttes, og det er tre hastetiltak som er meldt inn i denne runden. Et av de er at man ønsker å hjelpe laksen opp fossen, for å gjenopprette et historisk omfang av fiskevandring. Det finnes ifølge Pettersen ugjendrivelige bevis for at laksen har vandret til Fetsund, og at alle kraftverkene mellom havet og Fetsund er å betrakte som vandringshindre. På gamle bilder fra de enkelte fossene vises at det ikke er noe problem for laks å passere. Det utredes for tiden hvilke tiltak som kan brukes til å avvise laksen fra utløpet.
Strand fortalte videre at situasjonen for laksen nedenfor Sarpsfossen er at den ikke er selv-reproduserende, det er en svært begrenset grad av reproduksjon. Her finnes det analyser av arvematerialet på fanget fisk som viser slektskap med fisken som drives fram i klekkeriet. Mesteparten av fisken som fanges har altså sin opprinnelse i klekkeriet. At det står så dårlig til skyldes forurensning og vannkraft, der hurtige endringer i vannføringen er spesielt ødeleggende. Det er en rekke eksempler på at selv stor fisk er funnet tørrlagt etter rask nedkjøring av vannmengden. Ved f.eks. et tilfelle der man stanset Sarp 1 ble vannstanden redusert med over en meter på under to minutter.
Klekkeriet i Sarpsfossen ligger inne på Borregaards grunn og har vært i drift i 12 år og her legges det ned svært mange timer på årsbasis for å kunne berge laksebestanden under Sarpsfossen. De første årene var Hafslund med og finansierte tiltaket og å bygge det. I dag er det Borregaard som er eneste bidragsyter på frivilliga basis. Her er det ikke noe pålegg. Hafslund har gitt signaler om at man vil være med og bidra, mens NGOFA mener Hafslund bør ta ansvar for dette, eventuelt å bli pålagt å drifte klekkeriet. NGOFA har ingen godtgjørelse for å gjøre dette i dag. Man får tilskudd fra Borregaard til å drifte samt mottar fiskefondsmidler fra statsforvalter. NGOFA opplever sterk slitasje på personellet som sørger for å drifte klekkeriet, og man ønsker at Borregaard og Hafslund snakker sammen og finner en løsning for eventuelt å ta over ansvaret for klekkeriet. Med de lave prosentene man ser på tilbakevandring er det også NGOFAs erfaring at klekkeriet er for lite til å oppfylle behovet for settefisk, og at utsettingen av fisk bør dobles. For tiden settes det ut 20 000 smolt og inntil 150 000 ikke-startfôret yngel. En bedre strategi hadde vært å sette ut f.eks. 50 000 smolt, 100 000 startforet yngel og i tillegg en del ikke-startforet yngel. Den startforede yngelen kan settes ut på høsten, i kombinasjon med en redusert mengde smolt (på sikt), det hele inntil elva er selv-reproduserende. I andre vassdrag er regulanten pålagt avbøtende tiltak, noe som aldri har vært tilfelle her. Av andre aktuelle tiltak er forbedring av biotopene samt frie vandringsveier, både opp og ned fossen. Her ønsker regulanten å vente til man skal rehabilitere dammen, men når dette skal skje er uvisst, derfor ønsker NGOFA at dette pålegges ved konsesjonen som nå skal gis. Regulanten mener det er forurensingen som er årsaken til den svake laksebestanden, og da mener NGOFA at løsningen på dette bør være å slippe laksen forbi slik at den finner gode gyteforhold med tryggere vannføring. I tillegg ønsker NGOFA at det etableres en form for fisketelling. Her bør regulanten være med å bidra. Da vil man også kunne få tall på hvor mye fisk som passerer begge veier og kunne holde det opp mot eventuelt tap i turbiner. En fisketeller vil også kunne gi verdifull informasjon på bestanden av fisk, dermed blir man ikke avhengige av fangstdata når man skal vurderer tilstanden for en populasjon. Med sonar får an 100 % kontroll på hva som kommer og går i elva. For mye av forvaltningen er i dag basert på synsing. Ved forrige konsesjon ble Hafslund pålagt en form for fisketeller, og i dag mener man at teknologien er moden. Sonar vil fungere både ved grumset vann og om natten. Mugaas kunne fortelle at NINA ønsker å kjøre et prøveprosjekt, trolig i Gaula. I tillegg til å miste gyteområder mister man også ved Sarp 2 mange gode fiskeplasser.
Pettersen kunne fortelle at i motsetning til i Sarpsfossen er bestanden i Aagaardselva selv-reproduserende, noe som er et langt bedre opplegg. Kunstig reproduksjon som et klekkeri er å betrakte som en nødløsning. Takket være et omfattende program for kartlegging av DNA og bevisst bruk av dette i klekkeriet har man i Sarpsfossen imidlertid svært god kontroll med slektskapet, noe som trolig er grunnen til at man i Sarpsfossen og i Aagaardsleva kommer ut positivt i kvalitet på genetikk. Når det gjelder Aagaardselva er det forøvrig lagt med mange milloner kroner og tusenvis av timer i dugnad i å gjøre elva så produktiv som mulig, ikke minst etter ras, flommer etc.
Det eneste som nå mangler i Aagaardeselva er å få opp minstevannføringen vinterstid. Det er denne som er flaskehalsen for fiskebestandene her. I en årrekke har det vært praksis fra regulanten å kjøre 20-30 kbm/sek under gyting, og senere skru vannet ned til 1 kbm/sek. Dette har anslagsvis ført til at man hvert år trolig mister 30-40 % av befruktede egg på grunn av tørke. Her har NGOFA lenge vært på regulanten og bedt om mer vann. Det triste er ifølge Pettersen at det er så lite regulantene bidrar med, på tross av at det som kjent er mange milliarder i overskudd. Mens Hafslunds største eier som er Oslo kommune stilles det stadig økende miljøkrav til mange sider av virksomheten stiller man ingen miljøkrav til hvordan man driver vannkraftproduksjon. At man nå ønsker å flytte 9 % av vannstrømmen fra Aagaardselva til Sarp utgjør forøvrig bare 0,9 promille av den totale vannmengden i Glomma.
NGOFA stiller her et ufravikelig krav om man en minstevannføring på 5 m3/sek, noe som vil øke godt egnet oppvekstareal fra 5700 m2 til 13500 m2 og øke gyteområder fra 500 m2 til 850 m2. Dette vil gi fisken en robust vannføring som bidrar til å stabilisere populasjonen på et mer naturlig nivå. Med mer vann vil man også kunne få nytte av de mange biotopforbedrende tiltak som er gjort gjennom mange år. Her er det med andre ord viktig å ta vare på en elv som reproduserer selv.
NGOFA har forøvrig fått god respons og faglig støtte i kravet om minstevannføring fra Statsforvalteren, Miljødirektoratet, Vannområde Glomma Syd, Norske Lakselver, Norges Jeger og Fiskeforbund, Sabima, Sarpsborg og Fredrikstad kommuner. En kalkyle viser dessuten at å kunne sikre en minstevannføring i Aagardselva vil koste en brøkdel av hva det koster å drive klekkeriet i Sarpsfossen, som dessuten er avhengig av daglig innsats fra frivillige. Til sammenligning er det i Sverige slik at Vattenfall dekker alle slike kostnader.
Pettersen kunne forøvrig også fortelle at ved stengning av fisket i fjor hadde man store utfordringer med ulovlig fiske. Siden ingen fikk fiske ble et i stedet etablert frivillige vaktrunder, der man påtraff mange som ikke fulgte oppfordringer om å slutte å fiske. I de fleste elver er det som kjent slik at fiskerne utgjør oppsynet, derfor er det å begrense beskatningen sterkt et langt bedre tiltak enn å stenge elva 100 %. Dette kan også bli en utfordring dersom fiske etter sjøørret blir stengt i Oslofjorden.
Se også her Konsesjonssaken – NVE
Tørrlagte gyteområder 2024 - Google Foto
Habitatforbedringer i sjøørretbekker i Råde. Se foredraget
Leif Roger Karlsen
Det ble klart at Leif Roger Karlsen måtte melde forfall til møtet, men av alle ting viste det seg at Ole Håkon Heier, som var til stede, var relativt godt kjent i området kunne ta på seg å lose forsamlingen gjennom foredraget til Leif Roger. Heier bemerket at som tidligere fiskeforvalter for Østfold besitter Leif Roger enorm erfaring og kompetanse på dette og det er imponerende hva han har utrettet og bidratt med i sitt nærområde gjennom Råde JFF etter at han ble pensjonist.
Det er særlig 5 bekker man har tatt for seg over mange år hvorav fire i utgangspunktet hadde dårlig økologisk tilstand og en med moderat tilstand. En viktig del av arbeidet har vært å kartlegge strekninger der bekkene er lukket, identifisere vandringshindre samt måle opp hvor mye areal som finnes for gyting og oppvekst. Til sammen dreier det seg om 16350 meter sjøørretførende strekning hvorav 2080 meter er lukket og der det finnes 6000 m2 gyte-og oppvekstområder. Strategien har vært å jobbe seg nedenfra og oppover og gradvis utvide livsrommet for fisken.
En bekk der det er gjort mange tiltak gjennom flere år er Heiabekken, der man har utbedret og rensket bekkeløpet på flere strekninger, etablert kulper og terskler samt lagt ut steiner og gytegrus og forsterket sidene.Her var det mottatt midler fra Smil der man hadde rensket alt for mye, men i etterkant har man rettet på dette ved å la etablere vegetasjon og få tilbake gode randsoner. Heiabekken går i et rikt landbruksområde og er delvis lukket, noe som ikke er uvanlig og var en av bekkene der man for første gang fant høye konsentrasjoner av plantevernmidler. Hele bekken har gjennom lang tid blitt gravd og endret på men takket være stor innsats har man fått fisken tilbake i hele bekkeløpet. Her har man også restaurert bekken over i et mer naturlig og vakkert preg som gjør det bedre for fisken å oppholde seg, gyte og vokse opp. Her har man så langt klart å få fisken opp til jernbanen, men det kan være muligheter for å få fisken forbi denne også!
En annen spennende bekk er Akersbekken, der man har plantet svartor, lagt ut gytegrus og stein gjennom en årrekke samt fjernet flere vandringshindre. Her har man også gjort omfattende arbeider med å restaurere bekkeløp med gytegrus og stein, renske opp områder og plante ut 100 svartor.
I Møllebekken foregikk det for 10 år siden et uheldig arbeide i regi av Tomb Landbruksskole med felling av trær i randsonen som førte til bøter og rettssak, men i etterkant har man fått et godt samarbeid med skolen, som har bidratt i dugnad. Her er det fjernet ugjennomtrengelige bever-demninger, rensket og steinsatt og med Smil midler plantet ut 1800 trær. På flere steder har man lagt ut steiner, rensket bekkeløp og lagt ut gytegrus.
Takket være et godt samarbeid med kommunen har man i Røtnebekken fått en ny avløpsledning til sjø som gjør at overløp fra en pumpestasjon ikke lenger går i den nederste delen av bekken. Her har man dessuten ryddet opp søppel og skrot og dessuten utarbeidet plan for åpning av bekken nedenfor veien. I fjor høst ble det dessuten åpnet ca. 50 meter bekk som var lukket av uviss grunn, her er lagt ut gytegrus og død ved og hevet vannstand ved en kulvert for å hjelpe fisken videre. Røtnebekken er ikke lang men den vil helt sikkert kunne produsere en god del sjøørret.
En bekk av betydelig størrelse der det har vært gjort mange gode tiltak gjennom en årrekke er Saltnesbekken. Her har man restaurert den øvre delen med store mengder gytegrus, noe fisken responderte raskt på. Man har utbedret et lite fossefall for enklere vandring og etablert et utsiktspunkt der publikum kan se fisken hoppe ved vandring, noe som har blitt svært godt mottatt. Det er videre bygget kulper og tilført store mengder stabiliserende masser samt etablert beplantning for skygge. Det er også byttet kulvert til en som gjør det enklere for fisken å vandre. Bekken har et stort potensiale og arbeidet vil fortsette videre oppover i skogen der det ligger nye mulige gyteområder og venter. Man hadde her en utfordring med kantslått av elvebredden på strekningen langs Fv. 116 i Fredrikstad kommune, regissert av veimyndighetene, som førte til at det ble liggende mye gress i bekken. Etter henvendelse har man nå redusert kantslåtten til et minimum. Her fortalte Kjølholt at man i Spjærbekken har satt opp et gjerde som beskyttelse for dette.
Takket være mange års innsats kan Råde JFF vise til stor framgang for sjøørretbestandene. Ved tre av bekkene viser elfiske svært høy tetthet av yngel. I dag kan man dokumentere at man har oppnådd svært gode tilstander og man vil jobb ufortrødent videre med nye strekninger. Et viktig tiltak ved alle bekkene har også vært skilting for publikum slik at folk blir oppmerksomme på de viktig verdiene som ligger i bekken.
Prosjekter med tilskudd fra fiskefond - Orientering om resultater.
Ole-Håkon Heier fra Østfold JFF forteller om tetthetsundersøkelser
Heier kunne fortelle at rapporten fra tetthetsundersøkelser ligger på hjemmesiden til NJFF Østfold og er blitt omfattende etterhvert som stadig flere undersøkelser er gjort. I stedet for å lage nye rapporter har man valgt å legge ut en "rapport" som oppdatereres med de nye dataene som hentes inn. Rapporten vil da være en oppdatert informasjonsbase, der også andres undersøkelser er inkludert. I løpet av 2024 er det gjort et omfattende arbeide med å samle alt som finnes av tilgjengelige data fra tetthetsundersøkelser i denne. Rapporten inneholder dessuten referanser slik at man eventuelt selv kan grave mer i de rapportene hvit data er hentet inn.
Den som har spørsmål om sjøørretbekker i Østfold vil derfor på et sted kunne orientere seg om hvilken som helst bekk ved å slå opp her. Det gjenstår imidlertid noe arbeid med å få inn data fra Hvaler. Det finnes også en del rapporter fra konsulenter der ute som ingen har oversikt over, så om noen har slike er det ønskelig å få dette innlemmet. Dette ønskes sendt til ostfold@njff.no og det vil bli registrert i denne databasen i neste runde.
Mye av dataene er resultat av eget feltarbeid, som dermed bygger videre på et omfattende arbeidet som fiskeforvalter Leif Roger Karlsen gjorde mellom 1995 og 2017. Før ham var det fiskeforvalter Heidi Hansen som gjorde grundige undersøkelser på utvalgte lokaliteter i 1987-88, dette er den eldste rapporten som er funnet på sjøørretbekker. Denne rapporten er interessant å kunne sammenligne med dagens status i bekkene. Vi snakker om 35 år siden dette arbeidet ble gjort. Det er noe ulike fremgangsmåter da og nå, det er også noe som må tolkes. Uansett går det an å konkludere med at det i dag er langt mindre forurensing fra avløpsvann i sjøørretbekker. Hansen noterer mye av kloakklukt og forurensning. Det finnes også vannanalyser, men siden det ofte er øyeblikksbilder er det vanskelig å kunne sammenligne med målinger av i dag. Nå er det også slik at undersøkelsene den gang ofte ble gjort på strekninger som var lett tilgjengelige og selv om bekkene den gang virket uten fisk kan det hende at det har vært fisk der likevel, i dag har uansett flere av disse fisk i seg. Det store flertallet av målestasjoner viser imidlertid at det i dag er fisk på steder der det tidligere ikke var. Der det i dag ikke er fisk er det også som regel åpenbart hvorfor det ikke finnes fisk, og her er det særlig vandringshindre (kulvert) langt nede i bekken som er årsaken.
Tilnærmingen til undersøkelsene er i utgangspunktet de arbeidene som de lokale jeger og fiskerforeningene i Østfold har gjort med restaurering av bekker. Her finnes det mye lokal kunnskap om bestandene og forholdene. Her går man i dialog med de lokale kreftene og forsøker å finne punkter for tiltak der man kan få mest mulig igjen for innsatsen. Det gjelder her å se på forholdene og vurdere hva som er mulig å gjennomføre og hva man kan forvente av samarbeid fra grunneier. Det kan være knyttet interesser og komplikasjoner, som vanningsdammer, avløpspumpestasjoner, fylkesveier, kabler mm som vil gjøre det krevende å gjennomføre tiltak. Da kan man fort miste motet. Men å gjøre enkle tiltak, som å fått gytegrus, plassere steiner, forsterker kanter, bygge terskler for å få fisken gjennom en eksisterende kulvert kan gi gode resultater.
Det er utarbeidet et eget tiltaksark i xl format med et stort antall mulige tiltak som kan være aktuelle på hver bekk, med notasjon på hvem som er aktuelle ansvarlige aktører man må kontakte for å få gjort endringer.
I dag er det 144 bekker i systemet og hvis man går inn kan man sortere på bekk, kommune, og se på hovedtemaer som forbedringspotensiale, vandringshindre, behov for gytegrus mm. Her kan man også se på de enkelte problem, hvem som er årsaksinnehaver og løsningsinnehaver. Det hender ikke sjelden at den som er årsaken også har løsningen, i noen tilfeller kan det være veimyndigheter. Det kan også i noen tilfelle dreie seg om behov for å hente inn kunnskaper, som kan gjøres av den som kartlegger eller statsforvalter. Det kan være mange aktører som er registrert her, som kommune, landbruk, skogbruk, avløpsselskap, næring, vei, jernbane, privat bolig, hytte, frivillige, fiskerforeninger. Her kan man da søke på en bekk og finne ut hvordan det står til og hva som kan være veien å gå for å bringe den videre. En erfaring er også at blant etater er det ikke uvanlig at den enkelte er opptatt med sitt og ikke tar bryet med å orientere seg i saken, derfor er dette exel arket en enkel vei å gå. Her får man raskt en oversikt over situasjonen i den enkelte bekk. Dette er også distribuert gjennom vannområdene, som også har et godt øye til sjøørreten.
Heier tok fra et eksempel, Holme - Rekustad bekken, hvor det var et vandringshinder i form at et rør forut for en lovende bekkestrekning på 600 meter. Her var det kraftig erosjon og uansett et behov for å utbedre veien. Løsningen her kunne vært å gjøre et tiltak der man både stabiliserer veien og samtidig gjør det mulig for fisken å komme opp i røret. På vestsiden av Visterflo ligger det flere slike bekker med vandringshindre. Ved slike tilfeller kan det være smart å få med seg fylkeskommunens veifolk ut, slik at de ser problemet. Ved gode valg av løsninger kan man ofte både utbedre veien og gi fisken mulighet til å vandre.
En viktig del av oppgaven foruten å el-fiske er å gå grundig til verks og saumfare bekken, se etter områder med fall, skog, landbruk osv. Å ta føttene fatt er helt nødvendig for å kunne gjøre gode vurderinger. En helhetlig befaring i forkant leder ofte til at man ser nærmere på utvalgte strekninger og forsøker å finne ut potensialet. Har man ingen oppfatning på forhånd kan man også kjøre gjennom det hele med el-fiske apparatet og se om man finner noe. Da dreier det seg om finne ut om det er liv.
Skal man finne yngel kan det lønne seg å kommer seg så høyt opp som mulig i vassdraget, tidligere undersøkelser har hatt en tendens til å fokusere på de nedre deler, som i mange tilfeller er rene vandringsetapper der det normalt ikke står fisk. Som regel går sjøørretene så langt den kan for å gyte. Det kan være mange kilometer opp og langt til skogs, der det er godt substrat og godt med fall.
Det er igangsatt en genetisk kartlegging av sjøørretbestandene i Oslofjorden, og det har vært gjort en del interessante funn når det gjelder genetiske grupper. Under elfiske har Heier derfor passet på å samle inn biologisk materiale fra fisken, og siden 2021 er det samlet inn mer enn 1000 prøver av fisk i til sammen 27 bekker i Østfold. Det samme er gjort i andre regioner omkring Oslofjorden.
I tillegg til dataene i rapporten ligger det også en bildedatabase over feltarbeid som er gjort. Man skal heller ikke glemme å ta med seg andre funn fra bekkene, som f.eks. ni-pigget stingsild, som finnes mange steder, selv om den ikke i samme grad er registrert i artskartet. I høst var det også forbausende mye ål å finne i små bekker, dette var ikke årets ål.
Når man har gått over en bekkestrekning hører det også med å legge inn bilder i databasen.
Som eksempel viste Heier til Enhusbekken på Kråkerøy, som etter restaurering for første gang kunne vise til fisk. Her var det mest leire, men man klarte å hente ut noe av fallet midt i bekken til å etablere et område med grus, slik at det ble mulig å gyte, og fisken kom tilbake. Når det gjelder telling av fisk skal man egentlig elfiske tre ganger for å få med seg alt, så går man over to ganger får man et underestimat. Nå er ikke alltid det nøyaktige antall alltid så viktig, siden antallet vil variere fra år til år med temperatur og klima. Når man elfisker et år om annet kan antallet yngel variere sterkt. Det som kan være vel så interessant er størrelsesfordelingen av fisk som viser de ulike årsklassene, men det kan også være ulik vekst fra år til år, avhengig av konkurranse og ytre forhold.
Utfra en fordeling av størrelser på fisken i nedre del av bekken, kan man lese seg til at fjorårsyngelen har sluppet seg lavere ned i bekken. Mye tyder på at sjøørret står kun to år i bekken og småtassene står øverst i vassdraget. Her er det imidlertid en del variasjon fra bekk til bekk, der selv små bekker, som noen år går tørre, som kan produsere fisk, fordi den gradvis rømmer bekken. Er det veldig tørt kan fisk som kun er noen måneder komme seg ut levende.
Heier oppfordret alle til å gå inn og studere det man er interessert i i rapporten på hjemmesiden.Det finnes også ytterligere data dersom man vil vite mer om et bestemt vassdrag. Heier med en rask gjennomgang av bekker i nærområdet, der det er mange gode bekker der det er lagt ned stor innsats de senere år. I Østfold er det forøvrig mange bekker som er i langt bedre tilstand enn for 50 år siden, men det er fortsatt en del hindre som fungerer som flaskehalser for ytterligere med fisk.
Det er behov for mer kunnskap om sjøørretens vandringer og diett i sjøen. Ørreten er flink til å ta i bruk tilgjengelige vassdrag. Et viktig mål for Heier er å besøke de resterende bekkene for å se om det er fisk der. En bekk der det ikke er dokumentert fisk vil stå i større fare for å bli offer for utbygging.
Guthu kunne fortelle at det er på gang merkeforsøk i Sandefjord, og at noen steder er veldig stor predasjon av Hegre. Størrelsen på fisken er her sterkt redusert. Strand mente også at bestanden var på ned nedover, og at det de siste årene har blitt mindre antall fisk, og at det kan reises et spørsmål om beskatningen. Kjølholt viste til at man i Bohuslän har registrert en sterk nedgang i bestanden og da ikke er bærekraftig, og mente sjøørretbestanden er i sterk nedgang. Heier mente at tettheten av yngel forteller om det er gytefisk, og at man kanskje skulle utpekt noen referanssevassdrag. I Sverige har man ifølge Kjølholt i mange år hatt faste målinger på 70 utvalgte referansepunkter, og at dette støtter at det er en nedgang. Strand frykter at det er færre gytefisk enn tidligere i bekkene, selv om det er mange yngel å finne, og at det er fare for at bestandene er kraftig redusert. Bjørn Bryng yttrykte bekymring for at fiske etter brisling er ute av kontroll, og at dette kan ta næringsgrunnlaget fra fisken.
Forslag til potensielt nye fiskeregler for å bedre økosystemet i Oslofjorden
Håvard Hornnæs, Statsforvalteren
Bakgrunnen for eventuelt nye regler er at det står veldig dårlig til med torsken og andre arter i Oslofjorden. Torsken er en art som de fleste har et forhold til og det er et kjent faktum at torskebestanden i Oslofjorden sliter og derfor er fredet, noe det knytter seg engasjement til.
Hornnes minnet om at fisket i Oslofjorden i tidligere tider har vært av stor betydning. Statistikken viser at det i 1913, med kun enkle fiskeredskaper til Akershuskaia ble det landet enorme mengder fisk, inkludert fangst av finnhval. Så poensialet til fjorden er egenlig stort.
Men alt tyder på at økosysemet har kollapset og særlig når det gjelder torskefiskene har dette skjedd i løpet av en relativt kort periode. Her viser også strandnottrekkene en nydelig nedgang.
Det arbeides nå med til sammen 63 tiltak der tanken er å arbeide helhetlig og at man ikke kan løse dette ved å gjøre bare enkelte ting. Men det er fire hovedufordringer som må tas tak i, og disse er utslipp fra landbruk, offentlig avløp, fysiske inngrep som nedbygging av grunne områder, som ålegrasenger samt fiskeriene.
Når det gjelder fiskeriene gjelder det at man skal vurdere tråleraktiviteten, på bakgrunn av ny kunnskap som er kommet, på hvor mye det tråles og hvordan det står til med fiskebestandene, det er også snakk om å registrerer fiskeressursene.
Som kjent ble det i 2019 innført et totalforbud mot fiske etter torsk. I tillegg er det et totaltforbud mot all fiske i definerte gyteområder på våren, med unntak av anadrom fisk. Det er videre et forbud mot bunngarn. Andre arter enn torsk er tillatt å fiske, foruten at det ble gitt en del dispensasjoner, med konsekvens at det årlig landes ca 7 tonn torsk årlig av fiskere. I utgangspunktet skulle torskefisket være forbudt til 2022, der det ble foretatt en evaluering, som konkluderte med at reglene ikke behøvd å innstrammes, med den konsekvens at de ble videreført. Det er et kart som viser områdene der det er ikke er lov å fiske torsk og der det ikke er lov på våren. Hovedtrekket i regelverket er at fanget torsk skal settes tilbake.
I Fiskeridirektoratet peker man på behovet for et strengt vern slik at bestanden i Oslofjorden skal kunne bygge seg opp. Fiskeridirektoratet mener at hovedårsaken til nedgangen er fritidsfiske, men også klimaendringer, avrenning fra land samt beiting fra kystsel.
Som en konsekvens av tiltaksplanen fikk Fiskeridirektoratet et oppdrag fra Næringsdepartementet, der man i samarbeid med Miljødirektoratet skulle gi faglige råd om ytterligere tiltak inne fiskeri, for bygge opp fiskebestandene til et velfungerende økosystem.
Dette oppdraget er gjennomført men man klaret ikke å lage et omforent forslag, og det endte derfor opp med at man leverte hvert sitt forslag.
Fiskeridirektoratet presenterte her en utredning i sommer, som heter “Faglige råd om nye tiltak innen fiskeri i Oslofjorden”, der man presenterer tre alternativer. Det første alternativet er å videreføre dagens ordning med fiskeforbud for torsk og forbud mot bunngarn. Det neste alternativet er at man vil innføre ekstra innretninger på tråler der man skal redusere bifangst, det skal fortsatt være lov å fiske brisling og sild, krabbe og andre bunndyr, all redskap for bunnfisk skal være forbudt og dispensasjonene skal videreføres (7 tonn torsk). Bryng kommenterte her at dispensasjonene også omfattet fiske av torsk i gyteområdene og at dette alternativet også innebærer halvering av antall teiner som fritidsfisker kan bruke, uten tilsvarende reduksjon hos yrkesfiskerne, og mye synes her å dreier seg om at fritidsfiskerne skal ta støyten.
Hornnes viste er en artikkel fra media der båten “Spjæringen” tok opp 1100 tonn brisling i løpet av noen få dager på vinteren i 2024, i en avisartikkel der man sier at det er mye brisling.
Fiskeridirektoratet skriver forøvrig at det pelagiske fisket er marginalt, at det er 3-4 fartøyer som fanger sild og brisling og at gjennomsnittsfangstene for alle fartøyene ligger på 575 tonn årlig. Man hevder videre at brislingfisket ikke har noen negativ konsekvens på økosystemet i Oslofjorden. Hornnes syntes at det er bemerkelsesverdig at fangsten til Spjæringen er så stor i forhold til hva Fiskeridirektoratet hevder er snittfangsten.
Alternativ to i utredningen er at fritidsfiskene kun skal kunne bruke håndholdte redskaper, at man skal reduserer antall hummerteiner pr fritidsfisker til 5 og og at det skal være maks 10 krabbe-/reke- krepseteiner pr. fritidsfisker. Her ble det bemerket at fangstene hos fritidsfiskerne her er meget begrenset.
Det ble opplyst at all brisling leveres til mottak i Sverige og Danmark, mens reker leveres i Norge. Hornnes kunne fortelle at det i 1950 var ca 40 hermetikkfabrikker i Oslofjorden som bearbeidet brisling.
Fiskeridirektoratet bemerker i sitt forslag at man ikke tror alternativ 2 vil ha noen særlig effekt, siden eksisterende ordning er streng.
Alternativ 3 fra Fiskeridirektoratet har samme innhold som alternativ to, men med en rekke tillegg. Her foreslår man å innført tre null—fiske områder, der alt fiske stanses, også fra land, og man peker på at dette forutsetter av Miljødirektoratet gjør det samme når det gjelder anadrom fisk. Videre inkluderer dette at det skal bli forbudt å fiske sild og brisling i større deler av fjorden i 10 år, og at man ønsker mer kunnskap om bestandene, med bakgrunn i at man antar at Oslofjorden har en egen bestand av brisling som må forvaltes spesielt. Man skriver at disse tiltakene har man stor tro på at skal kunne gi system effekt. A brisling er en nøkkel-art.
Her bemerket Bryng at når direktoratet ønsker mer kunnskap om brislingen gir dette en åpning for å gjenoppta fisket tidligere.
Alternativet inneholder også en regulering om at tråling kun skal foregå med mindre lokale fartøyer. Hornnes viste også kartene, og kommenterte at det ikke er vanskelig å være enig i at nasjonalparkene ikke skal tråles i, men minnet om at det i forslaget ligger at man ser for seg at fiske etter de andre artene, som makrell, hvitting også vil bli forbudt i disse områdene. Bryng kommenterte her at de områdene som er dype nok til å tråle også innenfor nasjonalparken skal kunne fiskes på, og at man gir inntrykk av at trålingen blir sterkt begrenset, men det som rolig komme til å skje er at det blir tråling fra Bastøy til nasjonalparkene og også mellom disse. Han bemerket at det er i dette området det er viktig å begrense fisket, ikke minst siden dette er et viktig område for torskeyngel, som havner i trålen. - Å tillate tråling vil dermed kunne ødelegge for torskens mulighet til å ta seg opp igjen, også med bakgrunn i at torsken trolig vil søke ut på dypere vann enn før, på grunn av e varmere hav, det virker som om Fiskeridirektoratet har som eneste fokus å legge til rette for det kommersielle fisket, og kun det, dette er slutten for fritidsfiske, sa Bryng.
Fiskeridirektoratet har ikke kommet med noen anbefaling, det har kun presentert tre alternativer, og at de mener at alternativ tre vil gi best effekt, her kommer man også med enkelte begrunnelser. Strand viste til egne observasjoner der brislingbåter bruker lys og nærmest tømmer området for fisk.
Hornnes presierte også at direktoratet peker på brislingen er en veldig viktig driver i økosystemer.
Miljødirektoratet har på sin side anbefalt at man går får alternativ tre, og de sier også at man dermed går imot det man vanligvis anbefaler når det gjelder regulering av fiske, nemlig at man skal kunne beskatte bestander som tåler det. I dette tilfelle gjør man det motsatte utifra en totalvurdering. Det ble spurt om hvor mange yrkesfiskere det er i Oslofjorden og Gylseth opplyste at det er 100 aktive fordelt på 20-30 båter. Det var bred støtte i gruppa for å begrense fangsten av brisling, som ser ut til å være veldig langt nede. Strand stilte spørsmål om hvordan det vil bli med oppsynet og her opplyste Haaverstad at det ikke er meldt om økte ressurser, men det var skepsis blant flere til om det er nok ressurser til å følge opp dette, selv om et nullfiske in mange tilfeller kan være enklere å kontrollere. Guthu poengterte at fisketrykket på sjøørret vil flytte seg til ytre deler av fjorden. Bryng pekte på at man i Småfiskern vil kunne akseptere at det stanses fiske på de store predator-artene i fjorden, at det var vanskelig å forstå at fiske etter krabbe og kreps har noen innvirkning på dette. Hornnes viste til utenlandske undersøkelser som viser at det er nullfiske som har best effekt. Hornnes pekte også på at dette dersom det skal gjøres, vil komme ut på høring.
Eventuelt
Heier etterlyste en form for aktiv forvaltning på fiskearter langs kysten, etter modell fra fiske i ferskvann, som går på redskap, minstemål etc. Guthu tok til orde for å øke fredningssonene ved en rekke bekker og vassdrag, fordi grunne tidevannssoner uansett ikke er områder fisken oppholder seg i. Her svarte Kilde at dette blir gjort i forbindelse med revisjon av disse. Guthu ønsket seg også et eller annet form for fiskekort i sjøen, for å kunne finansiere tiltak i vassdragene.
Kjølholt kunne fortelle at man er i gang med å måle kondisjonsfaktor på fisk i mange bekker i Oslofjorden, og nå er man kommet gang, med data fra tre bekker og et tredvetalls fisk. Her skal man kartlegger størrelse alder, k-faktor osv på gytefisken. Et mål her er å kunne skaffe mer kunnskap som kan brukes i forvaltningen, som går på maks. og minstemål. Mye tyder på at det er mangelfull kunnskap om både selve bestandene og miljøtilstanden i bekkene. I Vannett finnes det data på dette, men denne er ufullstendig. Til sammenligning er det 77, 7 % av bekkene i Troms og Finnmark er dette satt uten undersøkelser av den økologiske tilstand. Det samme er tilfelle i Østfold der det i Vannett ikke er tatt hensyn til morfologien ved sjøørretvassdragene som er kategorisert. Som eksempel vil man i en sterkt kanalisert bekk, med kun en vannprøve og en bunndyrprøve, kunne karakterisere bekken med tilstand god. Kjølholt pekte her på at et sterkt kanalisert sjøørretvassdrag egentlig ikke bør kunne bli kategorisert som godt, og at mange sjøørretvassdrag derfor burde hatt en annen karakteristikk. Her kan Vannett derfor være misvisende ved å ha en tendens til å ta utgangspunkt i området over anadrom strekning. I 99 % av tilfellene er ikke morfologien tatt med.
Foreløpige data viser at gytefisken i gjennomsnitt er opp mot 50 cm og en K-faktor på 0,95.
Guthu kunne fortelle at tidligere målinger av fanget sjøørret over en lengre periode var 38 cm i i gjennomsnittet. Det ble reist spørsmål om minstemålet på sjøørret (35 cm) er rett i forhold til å la fisken bli stor nok til å gyte, at det burde vært høyere.
Moss, 31. januar 2025,
Karsten Butenschøn Tommy C. Olsen
leder sekretær