Møtet ble holdt i lokalene til Statsforvalteren i Drammen og til stede var:

Jørgen Torp, Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus
Pål Mugaas, Norske lakseelver (via link)
Sondre Breian, NJFF
Ole Håkon Heier, NJFF
Anders D. Teppen, mastergradsstudent
Henriette Givskud, Oslofjordprosjektet
Inger-Helen Gylseth, Fiskeridirektoratet
Haakon Braathu Haaverstad, Statens Naturoppsyn
Bjørn Bryng, Norges Fritids og Småfisker Forbund
Morten Eken, koordinator for bevaring av laksefisk i Drammensregionen
Irvin Kilde, Statsforvalteren i Vestfold og Telemark
Kristin Lugg, Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus
Håvard Hornnæs, Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus
Gro Angeltveit, Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus
Tommy Olsen, Borgvin

Torp ønsket velkommen og de fremmøtte presenterte seg før presentasjonene ble holdt.

Tilstanden i laksevassdragene i regionen. Oppsummering og status.
Pål Mugaas, Norske Lakseelver Se presentasjon

Mugaas gikk gjennom de ulike truslene mot villaksen, med utgangspunkt i vitenskapelig råd for laksforvaltnings matrise, som publiseres årlig i rapportene fra rådet og som pleier å komme i april-mai. Matrisen er fra fjoråret og den viser at lakselus fortsatt er den største trusselen mot villaks. Klimaendringer har imidlertid kommet lenger opp enn tidligere mens rømt oppdrettslaks nå utgjør en noe mindre risiko enn før. Tallene for rømt oppdrettslaks betraktes imidlertid som usikre, og det er verdt å merke seg at Fiskeridirektoratet, som har ansvaret for disse, har sluttet å kalle det for statistikk, men betegner det som innmeldte rømninger. Det er store i hull statistikken, blant annet en rømning for et år siden med 25 000 laks, som ikke er å se i tallene fra Fiskeridirektoratet.

Klimaendringer er en økende trussel, noe som er tydelig i vårt område. Det er vanskelig å gjøre noe med dette på kort sikt. Ellers er risikomatrisen for laks ganske lik den fra tidligere. Mugaas viste til fargeskalene, som viser graden av kunnskapsnivå, hvor 1, som for pukkelaks, er dårligst nivå, mens mørk grønn, altså fem er best. Man har f.eks. god kunnskap om lakselusas påvirkning på villfisk, og det kommer stadig mer forskning som bekrefter tidligere funn. Når det gjelder pukkellaks settes det av lite penger til forskning, noe som er vanskelig å forstå. Her burde man vite mer om hvilken påvirkning den har i elvene. Det er jo stort sett først og fremst i nord at den er viktig foreløpig.

Et viktig grunnlag for å vurdere tilstanden er naturligvis fangstene av laks i elvene. Fangst-tallet for 2025 er 67 000 individer for hele landet, og inneholder både gjenutsatt og høstet fisk. I tillegg kommer laks fanget i sjølaksefiske. Begge disse tallene er ekstremt svake. Mugaas viste her til den første fangstrapporten han var med på å lage, i 2015, hvor det ble fanget 130 000 laks i elvene. Dette ble vurdert som et greit år, ikke noe hurra-år. Ser man da på fjoråret der elvene i motsetning til 2024 stort sett har vært åpne hele sesongen, er vi på ca halvparten av 2015-nivå. I 2024 ble 33 av elvene stengt på kort varsel. Og deretter ble en del av de åpnet. Da endte man på 45 000 fisk i elvene, trolig fordi de store elvene ble stengt. Men i fjor har de vært åpne, 67 000 totalt er ikke tilstrekkelig, det mangler ca. 100 000 laks for at man skal nå normalt høstbart overskudd. Det er langt igjen dit, og utviklingen må dessverre sies å gå i gal retning.

Mugaas tok så for seg sjøørreten, der det finnes langt flere vassdrag, ikke minst i Oslofjorden. På samme måte som for laksen viste Mugaas trusselmatrisen for sjøørret, samt en tilstandsvurdering. For sjøørreten er det fortsatt utfordringer, også den er hardt rammet av lakselus.

Mugaas forklarte videre hva som ligger i gytebestandsmålet, et mål på om det er nok gytende fisk i elva, i dag forvaltningenes viktigste måleparameter. I praksis betyr det at hvis det står nok fisk i elva når gytingen tar til, oppnås gytebestandsmålet. Målet henger sammen med hvor mye yngel, eller hvor mye smolt, elva produserer, som igjen er basert på at man har et visst antall kilo hunnfisk som gyter. Siden mengden alltid vil variere fra år til å er dette i praksis et intervallmål, der man opererer med et gjennomsnitt, målt som antall kilo fisk pr elv, med en tolererbar variasjon på 15% over og 15% under gjennomsnittet.

Ser man historisk på gytebestandsmålet var det inntil for få år siden en god oppnåelse i de fleste elver, blant annet på grunn av strengere fiskeregler. Også fordi sjølaksefisket er blitt fjernet fra mange regioner, så kom det mer fisk igjen i elvene. De to siste årene har det derimot ikke vært oppnådd i dessverre alt for mange vassdrag.

I tillegg til målet om høstbart overskudd er også genetisk integritet viktig. Man kan ha et stort høstbart overskudd, men dersom genetiske analyser tyder på stort innslag av oppdrettsfisk vil bestanden være sårbar. Kvaliteten i et vassdrag er derfor avhengig av begge disse faktorene. Målet bør være en beskjeden fremmed genetisk påvirkning samt minimum 80 % høstbart overskudd av det man definerer som normalt. For tiden mangler elvene ca 100 000 laks på landsbasis, så er man ikke i mål dessverre.

Det kommer en ny rapport fra vitenskapelig råd etter sommerferien. Den tar for seg utviklingen i perioden 2020 - 2025. Mye tyder på at det vil komme endringer i forvaltning i en rekke vassdrag, både på grunn av genetisk endring i bestandene, men også fordi det høstbare overskuddet krymper.

Ser man på laksevassdragene i vår region peker Drammensvassdraget seg ut med gyrosmitte, og her er jo fangsten naturlig nok avtagende. Kultivering og utsetting av fisk i elva er satt på vent. Man ønsker å redusere mengden fisk før behandling. Under et besøk til Nina på forsøksstasjonen i fjor høst, fikk man se hvordan det jobbes med behandlingen som skal i gang, blant annet med genetisk sikring. Alt tyder på et profesjonelt opplegg og på at det som i andre elver tidligere kommer til å lykkes. Her er det dyktige folk som har masse erfaring å bygge på, både i felt og fra tidligere gyrobekjempelse, så man regner med at Drammens-vassdraget kan bli kvitt gyro når denne behandlingsperioden er gått. Tidsfaktoren er viktig, fordi smittefaren øker jo med større nedbørsmengder, slik som vi har fått på grunn av klimaendringer.

Lierelva har tilsvarende situasjon som Drammensvassdraget. Her er det genetiske på plass, men det er svingende fangster på laks. Den er også gyrosmittet, og skal behandles. For sjøørreten er her situasjonen bekymringsverdig, også til en viss grad opp og ned de senere årene, litt sånn avhengig av fangstmuligheter. 2025 var et dårlig år.

Så det som blir veldig spennende nå framover, er å følge sjøørretelvene i Oslofjorden, hvordan fangstforbudet i fjorden vil påvirke fangstene i elvene. Forhåpentligvis vil dette føre til oppsving. Når det gjelder Numedalslågen, er det ingen endringer her heller i status for kvalitetsnorm, og de to siste årene har vært svake uten veldig gode forklaringer på det. Det kommer også an på hvem man prater med. Noen mener at det er mye fisk, at den står i djupe høler, og at den er vanskelig å fange. Det har vært innført mindre kvoter, som også kan spille inn. Men det er uansett klart at tilbakevandringen til Numedalslågen har falt de to siste årene. Dette er jo også en elv der det praktiseres lite gjenutsetting. Og det ble også stengt i perioder i sommer, på grunn av vanskelige fiskeforhold. Så man er spent på hvordan lågen vil utvikle seg.

For Skienselva er det ingen endringer i kvalitetsnormstatus, og fangstene er også her, veldig svake. 2025 var et fiskemessig vanskelig år. Men det er store variasjoner. For de to siste årene er det store negative endringer, noe som man også ser i elvene i Agder, med sviktende tilbakevandring, uten at forskerne har entydig forklaring på hva dette kommer av. Man har dessverre ingen noen gode målinger på hvor mye smolt som går ut av elvene. Så man vet ikke om problemet ligger på elvesiden, eller om problemet ligger i havet, eller om det er en kombinasjon.

Når det gjelder Glomma og Aagardelva ble fisket stengt i 2024 i perioder. Det har vært bedre fiske i 2025, noe som bryter litt med utviklingen på andre siden av fjorden. Her drives det også stor grad av utsetting gjennom klekkerivirksomhet, som er et tveegget sverd, fordi det kan føre til mindre genetisk bredde.

Imidlertid genererer klekkerier stort høstbart overskudd, noe vi tydeligere ser de siste årene, hvor elvene som har klekkeri er de som også gjør det bra. Men så er spørsmålet hvilken effekt dette på sikt får for den genetiske bredden i stammen, hvis man favoriserer enkelte familiegrupper. Det er å håpe at det er de riktige gruppene som er optimale for elva, men det er ikke gitt. Miljødirektoratet ønsker jo egentlig en overgang til kun kultivering, altså heller biotopforbedring enn klekkeri. Men det er faglig diskusjon rundt dette, rundt hva som er hensiktsmessig.

I Enningsdalselva er det heller ingen endringer på kvalitetsnormstatus, men lave fangster de senere årene. Dette henger også sammen med Red Skin Disease, som vi da kanskje nå vet litt mer om. Her har det vært gjort smitteforsøk der foreløpig konklusjon er at man tror at saprolegnia parasitica spiller en viktigere rolle enn det man tidligere trodde, fordi man ser Red Skin-symptomer veldig tidlig på fisk som gis smitte, og hypotesen er da at parasitica kan være hovedårsaken til Red Skin. Det er interessant fordi Gaula hadde store utbrudd av saprolegnia på både sjøørret og laks i sommer. Det ser ut som den type sykdommer da blir vanligere. Kanskje på grunn av endrede klimatiske forhold som fører til lav vannføring og varmere vann, og betydelig stress på fisken. Saprolegnia finnes stort sett overalt og når forholdene i elva blir optimale for den er det lite man kan gjøre slik de nå ser ut.

Når det gjelder «innerst i fjorden elvene» er ikke oversikten klar men det har vær veldig svake fangster i Sandvikselva, noe som kan ha å gjøre med vannføringen. Det har også vært dårlig fiske forhold til de senere årene. Det som er positivt til Sandvikselva er at man nå har fjernet dammen øverst med nå ganske mange kilometer ekstra med naturlig gyte- og oppvekstområde for laks og sjøørret. Dette er også en elv som er mye kultivert ved at man setter ut fisk på områder der det ikke gytes. Det har derfor vært produksjon av laks og sjøørret på oversiden av demningen tidligere. Disse elvene blir jo spennende, spesielt Sandvikselva, under det nye fiskeforbudet. Spesielt for sjøørreten, som har vært tungt  beskattet i Indre Oslofjord-området.

Når det gjelder utfordringer fremover peker klimaendinger seg ut med mer flom og tørke, og med høyere temperaturer. Indre Oslofjord er jo i faresonen der. Og på grunn av varmere vann, så blir det også økt sykdomspress, som fra red skin og furunkulose. I tillegg kommer vannkraftutbygginger, som trekkes opp med økende energibehov.

En annen mulig utfordring er at man har liten oversikt over er næringsgrunnlaget i elvene, og hvordan dette har utviklet seg. Det er påbegynt et terrestrisk overvåkningsprogram for insekter, men det finnes ikke et akvatisk. Så man vet egentlig lite om hvordan det er med næringsgrunnlaget på fisken. 

I forbindelse med nullfiskesoner i Oslofjorden regner man med at det kan bli noen håndhevingsproblemer. Det er å forvente at sportsfiskerne på grunn av fredningen vil trekke nedover kysten. Her er det som kjent områder det ikke er lov å fiske i og med økende press er det viktig at det gis informasjon om hva som gjelder i disse områdene. Her foreslår vi å lage en enkel oversikt som en app for sportsfiskerne med denne informasjonen.

Det kom fram at det drives kultivering og klekkeri i flere elver, blant annet i Skienselva og i Numedalslågen. Mugaas bekreftet dette og kunne fortelle at det på nasjonal basis er det elver med klekkerier som har opprettholdt et greit fiske, et normalt fiske de siste sesongene, mens de andre elver beveger seg på grensen til at fiske kan foregå.

Sjøørretrapporten
Sondre Breian, NJFF Se presentasjon

Breian åpnet med å fortelle at det finnes 329 sjøørretbekker i Oslofjorden og at en ny rapport er resultatet av et omfattende kartleggingsarbeid der man har brukt en metodikk for å klassifisere bekkene. Bakgrunnen for prosjektet er en bevilgning fra Miljødirektoratet i 2022. Fokus har vært vandringshindre, menneskeskapte og naturlige. Rapporten er et verktøy for å følge opp bekkene videre.

I tillegg til forbundets lokalavdelinger har firma Naturanalyser ved Per Øivind Gustavsen gjort en del av kartleggingen i felt. Rapporten bygger på tidligere kartlegginger av enkelte bekker, både av ulike firmaer, men også av NJFF fylkeslag, blant andre Ole Håkon Heier. Målet var en samlet oversikt over hele fjordområdet.

Samferdsel og landbruk har ført til en rekke vandringshindre. Spesielt omkring Oslofjorden, et område stor påvirkning. Og disse hindrene varierer jo i type, utforming og alder: Isdammer, rør, kulverter til veier mm som sperrer fiskens adgang til det som har vært opprinnelige leveområder.
Vi er jo inne i restaureringens 10 år. Så da er det jo naturligvis økende fokus på dette med å åpne bekker, flomsikring, naturmangfold og forbedring av landskapet.

Målet med rapporten har altså vært å få samlet oversikt over bekkene og se deres potensiale. Arbeidet startet med gjennomgang av tidligere rapporter, innhente informasjonen fra nett, og komplettere dette med fysiske befaringer. Utfra det samlede inntrykk tilstanden i hver enkelt bekk klassifisert, i form av barriere- og fragmenteringsindekser. Indeksene forteller da om forholdet mellom det som antas å være opprinnelige anadrome strekninger opp mot det som nå er tilgjengelig for fisken. Bekkene er videre prioritert etter tiltaksbehov og effekter. Det er utarbeidet forslag til disse konkrete tiltakene som kan gjøres i bekkene, og med et grovt kostnadsoverslag.

Samtidig har målet være å tilgjengeliggjøre dataene fra rapporten. Det er utarbeidet digitale kart som nå ligger på arkis, link til dette er å finne i rapporten. Her også en tabell med alle de vurderte bekkene og nærmere kommentarer om aktuelle tiltak. Planen er at dette skal integreres i Vannett i 2026.

Selve kartleggingsarbeidet startet med alle de 329 bekker og elver i området mellom Agder og Sverige, som da ble nominert og undersøkt nærmere på kart. Man så etter anadrome strekninger som renner ut i Oslofjorden, sidebekker til større vassdrag er ikke med. Fokuset var på de anadrome bekkene og elver som munner ut i sjøen. Feltarbeidet og gjennomgang av tidligere undersøkelser samt gjennomgang av det digitale kartverket ble gjort i 2023-2024. 

Med utgangspunkt i vandringshindre er det beregnet tilgjengelig og opprinnelig strekning. Og utfri dette sette barriereindeks og fragmenteringsindeks, som forteller hvor krevende det er å kunne passerer hindringene. Ikke alle kulverter eller rør-rør er totale vandringshindre, noen kan være delvis. Det kan være også oppgang med gunstige vannforhold. Så klassifiseringen ble gjort på bakgrunn av Klassifikasjonsveilederen 02:2018 og tilstanden bestemmes da ut fra rangeringen av de to indeksene.

Det er også beregnet nedbørsfelt og ved bruk av veienattdatabasen gjort en diversifisering av kulverter. I 2023 jobbet man med på bekkemunninger og de nedre delene av vassdragene mens det i 24 ble vurdert kulverter og andre vandringshindre på øvre strekninger. Det ble markert punkter på utløp og hindringer, fargekoder satt forhold til om de er totale eller delvis hindre, naturlige eller menneskeskapte. I tillegg ble hele bekkens løp digitalisert og lagt inn i databasen. Man kan man dermed se hvilke strekninger som er åpne eller lukkede for fisken, altså hva som er tilgjengelig, i Arkis.

Så ble det da laget en prioritering for tiltak i 44 av disse bekkene. Den gikk fra en skala 0 til 5, der 5 er høyest prioritert. I tillegg har bekkene fått prioritet 0 til 1, der 0 betyr at de ikke er vurdert som aktuelle. Alle bekkene ligger imidlertid i Excel-skjemaet, med et kostnadsforslag på de ulike tiltakene, grovt beregnet.

Det er videre laget en oversikt med anbefalt tiltak i 44 bekker basert på vurderingene, med forslag til prioritering. Kostnadene varierer fra en million kroner ned til noen titalls tusen. Det er med andre ord alt fra veldig store og omfattende prosjekter til langt mindre og enkelt gjennomførbare prosjekter.

Breian viste til indeksene, som viser at mange bekker er i kategorien svært god og god, mens en god del befinner seg i andre enden. Konklusjonen er med andre ord at det er et stort potensiale for sjøørret og muligheter for arbeid som kan bringe sjøretten videre framover.

Totalt 329 bekker ble kartlagt og av disse ble 313 studert. Resten ble unntatt på grunn av pågående arbeid eller andre forhold. Av disse ble 150 bekker kategorisert med god eller svært god tilstand. Resten er tydelig påvirket av 183 menneskeskapte hindringer; demninger, kulverter, fangdammer mm. Men 79 av disse kan trolig forseres ved gunstig vannføring. Totalt er 564 kulverter vurdert, og 53 av disse er vurdert som svært problematiske.

Så er det i 44 bekkene det er foreslått tiltak med ulike prioriteringer. Fra 5 og ned til 2. Og totalkostnaden er for disse estimert til ca.12 millioner kroner. Men det er lavt anslag, dersom man ser på den totale mengden som kan og bør gjøres.

Andre utfordringer utenfor rapporten er også viktig å peke på, som kanalisering i jordbruksområder, et stort problem rundt fjorden ved siden av manglende kantvegetasjon og mangel på gytesubstrat.

Det er videre utarbeidet faktaark for et utvalg av bekkene, og alle de 44 bekkene skal få faktaark i 2026, for mer informasjon og en visualisering av hver enkelt bekk. Disse har utsnitt av kart i Arkis og vandringshindre med bilder av disse.

En interessant bekk er Skjebergbekken, en stor forgrenet bekk med mange menneskeskapte hindre, som bekkelukkinger i sidebekkene Solbærbekken og Heiabekken. Det er en god vannføring i bekken med flere gode gyteområder, men da overfor disse vandringshinderne. Så her er det muligheter for åpning og forbedring av ulike kulverter, som kan gi mange kilometer ekstra gyte- og oppvekstareal. Denne bekken har høy verdi som sjøørrett bekk. Den gode nyheten er at siden rapporten ble laget er det allerede gjort et omfattende arbeid med å fjerne en kulvert i Solbærgbekken og legge nytt substrat. Det er også lagt inn fleksi-terskel i Heiabekken, for å bøte på en mislykket ny kulvert i regi av Fylkeskommunen. Terskler kom inn i 2025 og mange fisk allerede besøkt de nye gyteplassene i Heiabekken. Det er siden feltarbeidet i 23-24 gjort en del arbeid og annet som man er i gang med, noe som vil bli oppdatert i rapporten i 2026.

En annen bekk er Døverbekken, Lier i Drammen som er gitt prioritet fem, en flombekk med ganske tett kantevegetasjon. Her er det tidlig hinder under landbruksbru med store steiner som skaper delvis hinder. I tillegg er det et fullstendig hinder øverst i vassdraget, men det er ikke mulig å utbedre. Mye tider på at fisken kan komme forbi ved flom, men at det er en vanskelig passasje i normale perioder med normal vannføring. Her vil imidlertid et enkelt tiltak ha stor effekt. Det er god egnethet for sjøørret overfor hinderet. Det som er anbefalt her er å flytte store steiner omkring bro, for å forbedre oppvandring, med et kostnadsestimat på 30 000. Så her har vi et eksempel i helt andre enden med tanke på hva det gjelder av kostnader.

Det ble også vist et litt trist eksempel, Refsholtbekken som er lukket i den nedre delen ut i sjøen nedenfor en campingplass, trolig lagt i rør på grunn av denne. Det er en lang bekkelukking som fungerer som et totalt vandringshinder. Så det som er anbefalt her er å grave opp og restaurere det lukkede løpet og få på plass gytesubstrat og så videre. Men et omfattende prosjekt med et kostnadsestimat på 500 000. 

I 2026 er man i gang med en oppdatering og en oppfølging av rapporten, ved at det skal gjennomføres en gjennomgang med alle NJFF regioner, som sitter jo på mye lokalkunnskap og vet hva som rører seg i bekkene; hva som giøres og hva som er planlagt. Noe kan være urealistisk å gjennomføre med tanke på grunneiere som kan være litt krevende. Så det er viktig å få en god oppdatering over realistiske tiltak her som er oppdatert ute i felt.

Det utarbeides faktaark for hver enkelt bekk og også forenkle en del begreper som gjør det lettere for de som er der ute i kommuner og fylkeskommuner og statsforvalter å ta tak i dette og bruke. Videre er planen å gjennomføre samlinger i hver region når vi har oppdatering på plass for å gå gjennom disse aktuelle tiltakene som vi anbefaler.

Det skal også nevnes andre tiltak som også bør inkluderes når man først setter i gang disse bekkene. Det kan være mangel på kantvegetasjon, legging av gytegrus og sikre gode oppvekstområder, med blant annet justering av bunnsubstrat.

Det som blir viktig fremover er jo å jobbe langsiktig og plukke ut de lavt hengende fruktene, altså starte med prosjektene som har god effekt. Det er å involvere lokale krefter og samarbeide godt både med tanke på frivillige organisasjoner og kommuner, grunneiere, statsforvalter, vannområder, mm. Her er det flere som kan og bør bidra. Og så er det denne integrasjonen i Vannett og å få dette gjennom i forhold til areal- og miljøforvaltning man har verktøy å bruke når det planlegges. Her er det viktig å se dette i sammenheng med annen restaurering og klimatilpasning.

Bryng bemerket at han under et høringsmøte hos Sandefjord kommune om naturmangfold følte at fisk og utfordringer med kantsoner fikk liten oppmerksomhet og at det derfor er viktig at frivillige organisasjoner er påpasselig med å fremme dette.Torp bekreftet at det er mange lokalforeninger som er veldig tett på kommunene og jobber godt med dette, men at man i mange tilfeller er prisgitt ildsjelene der ute. Bryng etterlyste også kart over ålegras bestanden i kommunene og ville følge opp dette og la til at det å jobbe med sjøørretbekker gir gode synergieffekter i form av større naturmangfold.

Heier kunne i denne forbindelse fortelle at han spiller inn kulverter som trenger terskler til fylkeskommunen som eier kulverten og kunne fortelle at responsen har vært god og at det hviler mye offentlig ansvar på de hindrene, begrensningene og inngrepene som begrenser ørretens vandringer. Irvin Kilde har samme inntrykk i Vestfold, som at det er en ny giv i fylkeskommunen, som på eget inititativ er gått i gang med å kartlegge kulverter med en ha plan for å utbedre dem. Det ble bekreftet at dette også foregår i Buskerud.

 

Sjøørretbekkene: Kartlegging og restaurering 2025.
Truer fiskeforbudet i fjorden frivilligheten?
Ole Håkon Heier, NJFF Se presentasjon
 
Som en fortsettelse på spørsmål fra forrige bolk viste Heier til det at alle høringssaker som kan berøre sjøørret legges ut av Forum for Natur og Friluftsliv på det som heter Høringsradaren. Han kunne fortelle at han jevnlig sjekker hva som er lagt ut på høring og eventuelt går inn og sjekker hver enkelt sak. I fjor så krysset Heier av rundt 60 saker i Østfold. Av disse berørte 15-20 saker anadrome vassdrag. Høringsinnspill sendes helst via FNF Østfold. Noen ganger ønsker imidlertid ikke FNF å sende innspill, så da sender man inn eget innspill fra NJFF Østfold og det har gitt god respons hos mottager.

På spørsmål fra Torp kunne Heier bekrefte at bekkene ofte er ignorert i media og også av en del andre når det gjelder fokus på negative miljøpåvirkninger. Eksempel: I Viken Parkprosjekter er det enormt mye fokus på natur. FNF Østfold sendt inn innspill på de to sjøørretbekkene som blir påvirket av inngrepet der. Likevel ser det ut til at innspillene ikke blir tatt hensyn til. NJFF Østfold sendte også tips til NRK-journalistene som skrev om saken, men uten respons. Det kan i første runde se ut som om det som er i vannet og vi ikke ser, er av liten interesse i forhold til trærne som vi ser. Uansett skal dette følges opp i den ordentlige høringsrunden og da blir det tatt med.

Det er ifølge Heier mange små inngrep av liten skala rundt omkring. I Østfold er det for øvrig stor forskjell på indre og ytre strøk. I ytre Østfold er det stort press på utbygging, og det er ofte små ting det står om. Følger man ikke med kan et bekkestrekk plutselig være borte. Ofte er det allerede gjort litt før. Og så kan nye tiltak gjøre det enda vanskeligere å rette opp det som er gjort før. Det er bit for bit. Klassisk eksempel. Men fordi jeg sitter og følger meg på Høringsraderen er det mulig å fange det opp. Heldigvis føler jeg jo at det i veldig mange tilfeller blir tatt hensyn da, men naturen for øvrig forsvinner, arealene forsvinner bit for bit.

Nå i de senere årene har det vært en god del svære ting og det har ikke alltid blitt noe av det. Det var jo voldsomt her med planer om utbygging av vindkraft de siste årene. Og nå er det jo solkraft som er det siste nye. Og så har du selvfølgelig industriområder og boligområder og småbåthavner og mudring. Det kan også være avløpsledninger som skal legges, broer, veier og gang- og sykkelveier. Det er ikke alltid kommunene sitter med nødvendig kompetanse.

Når det gjelder kartlegging og restaurering 2025 har Heier spurt sine kolleger omkring fjorden om status.

For egen del har Heier fokusert mye på kartlegging i innlandsbekker, noe som balanserer ut sjøørreten. I Østfold er det gjennom mange år samlet data på sjøørretbekker, der alle data er tilgjengelig i en samlerapport. I 2025 ble det kartlagt ytterligere 42 strekninger i 15 ulike bekker i Østfold. Skjebergbekken som ble tidligere omtalt er en av de. Fortsatt i Østfold så er det vel nærmere 60 av de minste bekkene som Heier ikke har sjekket, og det er naturligvis viktig å få kartlagt alle bekkene, i forbindelser med høringer kan de bli forbigått. Før man kommer seg til en bekk som ingen kjenner kan det være for sent. Så det er viktig å komme seg på banen for å få kartlagt disse. Her må en avveie og prioritere kommuners ønsker opp mot jeger- og fiskerforeninger som vil ha besøk for å se på prosjekter de har gjort eller gi råd før de skal gjøre ting osv. Så man rekker det man rekker. Det kan virke som om man aldri blir ferdig med å registrere, men samtidig ser vi at det blir stadig bedre datamateriale, så egentlig begynner man å få god oversikt over bekkene.

Det er i år utført en del arbeid i å oppdatere rapporten ved å registrere vannforekomstnummer, og lagt inn fargekoder på kart, så årets rapport oppsummerer alt man trenger å vite om en bekk og anadrom laksefisk der, eller all fisk for en slags skyld, det er også å finne ål, stingsild og gullbust blant annet, som man også skal ta med seg.

Hensikten med Østfold-rapporten er at man i den oppdaterte rapporten kan du lese alt som er gjort i en bestemt bekk av undersøkelser, tiltak og muligheter på ett sted. Som vanlig er det lagt inn alt av ny kunnskap som er samlet i 2025. I tillegg til rapporten har vi laget et excelark med alle foreslåtte tiltak oppsummert, fordi rapporten har jo passert 400 sider.

Her ligger det til sammen 327 foreslåtte tiltak i bekker i alle slags skalaer og dette materialet er samlet gjennom mange år, med enkel fargekoding, med kostnader og prioritering av tiltaket ut fra vanskelighetsgrad, kostnad og forventet effekt. Det er nettopp kostnader som kommunene etterspør og i denne oversikten er blant andre Fredrikstad kommune dominerende, siden bekkene her er under press. Dette med diffus avrenning er krevende å anslå kostnader på. Altså hydrotekniske tiltak og landbruks-tiltak, så dette er ikke prissatt. Her kan det være sammensatt med planting, drenering mm. 

Et forsiktig anslag tyder på at halvparten av tiltakene koster 12 millioner kroner, men det er mange lavkost-tiltak der ute som kan gjøres; utlegging av gytegrus, sjekking om kulvert er et reelt hinder osv. Så det er mye som kan gjøres for en beskjeden sum. I rapporten er det også lagt inn en oversikt over utførte tiltak, som legges inn etter hvert som det blir registrert. Til sammen ligger det 39 utførte tiltak inne og stadig flere er underveis.

De siste årene har det vært økende pågang fra kommuner, fylke og privatpersoner. Det er mange som er opptatt av bekker og opptatt av dataene og dataene vi fremskaffer gir i større og større grad nytte. Det blir gjort ting. Det går fremover. Det er gledelig. Mange restaureringer er utført i 2025 og mange er på gang i 2026. 

Et eksempel er utlegging av gytegrus i Lundestad-bekken i Halden. I Onsøy har de lagt et mer vandringsvennlig rør under et gårdstun. Fordi fisken ikke ville bruke røret måtte man i etterkant for øvrig inn med Leif Roger Karlsens metode; å støpe terskler på en kjetting og trekke det hele inn i røret. Dermed gikk fisken gjennom røret. Nå gytes det der! På Kråkerøy er Enhusbekken restaurert grundig og man har fått liv i bekken igjen. Etter mange år uten fisk er nå gytingen i gang. I Sarpsborg er det lagt ut kalkgrus Ørebekk-Revebukta, som har blitt sure av hogst og grøfting av myrer i øvre deler. Forsuring er for øvrig et problem som gjelder flere bekker. Bekker har for øvrig gjerne flere navn etter hvor de går.

Tersklene i kulverten på 60 meter i Skjebergbekken (sideløp Heiabekken) ble vist, og disse har en utforming som gjør at de føyer seg ved høy vannstrøm, men fungerer godt ved vanlig vannstrøm. Tersklene gjør at det blir små dypere hvileplasser for fisken. Det har vist seg at de fleksible tersklene fungerer fint og også gir etter hvis det kommer store greiner mm. Terskler må imidlertid sjekkes ved jevne mellomrom.

Skjebergbekken har fått spesielt fokus i 2025. Det startet med et initiativ fra Fylkeskommunen, og snart ble vannområdet, vannregionen, kommunen, NJFF Østfold mfl. invitert med. Hos Fylkeskommunen er det flere avdelinger, veiavdelingen, forvaltningen m.m. etter behov. Bondelaget er selvfølgelig også med, ikke minst også grunneier.

Her er det for øvrig mye dyrket mark og det er naturlig at grunneierne er med hele veien, siden mye av vassdraget er lagt i rør. Med den lange kulverten i Heiabekken på plass er det åpnet en flott strekning med masse grus og gode oppvekstområder, der det muligens skal suppleres med grus noen steder. For sideløpet Solbergbekken er det snakk om å åpne en betydelig strekning som nå er lagt i rør, men fisken kommer igjennom, så det er ingen krise.

Når det gjelder historikken var statsforvalter på åttitallet og undersøkte en rekke vassdrag og konstaterte at Skjebergbekken var fisketom. Man fant en stingsild, en gullbust og ingen ørret. I 2017 var det fiskedød i nedre del, og det ble det en god del avisoppslag. Men en av de døde fiskene var en ørret, som da ble første registrering av arten i nyere tid. Det var mye forurensning her, for den tar jo imot også en kloakk fra private avløpsanlegg fra masse boliger rundt omkring, og masse landbruksavrenning.

I 2023 var NJFF Østfold ved utløpet av Heiabekken og fanget fem stingsild, fem gullbust og to årsyngel av ørret. Dermed var det dokumentert gyting. Høsten 2025 ble det avklart hvor langt sjøørreten vandrer i systemet. Videre elfiske lenger opp i vassdraget viste betydelige mengder yngel i de ulike grenene, blant annet Jalebekken og bekken langs Haugeveien. Tettheten er fortsatt stedvis lav, på grunn av at det er gjenslammet av avrenning på store deler av løpet, men det er funnet en rekke steder hvor man enkelt kan legge ut gytegrus, gjerne i forbindelse med veikryssinger, kulverter o.l. Man supplerer der det er grus men også der det er leire, i perioder er det mye slam fordi det er mye landbruk. Her gjelder det å få på plass mer trær og busker i kantsoner, bredere kantsoner, og begrense beitedyras tilgang til bekken, slik at erosjonen begrenses til et minimum.

Enkle tiltak virker, fordrøyningstiltak, fangdammer, fikse rørutløp, forsterke bekkekanter, og tilsvarende hydrotekniske tiltak, det er bare å gjøre det, og så fikser vi som sagt mye med gytegrus og stein. 

I Akershus og Oslo gjøres det også tetthetsundersøkelser for statsforvalter hvert år, men de er trolig ikke oppsummert i en felles rapport. Rapport fra Buskerud tyder på at det blir stadig færre gytefisk, og mindre i størrelse, rotenon- og klorbehandling gjør at mye er satt på vent. I bekker i Røyken er det registrert solabbor. I flere av sidebekkene til Åroselva er det vært en markant nedgang i gytende sjøørret i -23 og -24 mens fjorårets tall ikke er kjent, ifølge Knut Johan Ruud.

I Telemark er det kartlagt 90 bekker, justert kunnskapsgrunnlag for 18 av de i 25, ferdigrestaurert tre bekker de tre siste årene. Dette er fjerning av vandringshindre, utbedring av rør under vei, justering av kulper og utlegging av gytegrus. Det er 11 bekker under arbeid, der 8 stk tilhører Leirkupvassdraget mellom Skien og Porsgrunn. Tre bekker har ferdig utarbeidet tiltaksplan, det er positive tilbakemeldinger for grunneier, men det mangler et par offentlige tillatelser.

Forholdene i anadrome bekker Telemark er relativt greie med hensyn til oppgangs- og gytemuligheter, men det finnes bekker hvor forholdene kan bedres. Dette stemmer bra med Østfold, det er mye yngel å finne og det oppleves ikke som noen krise for sjøørretten i Østfold, når det legges til rette kommer fisken.

Når det gjelder spørsmålet om fiskeforbudet i Oslofjorden vil true frivilligheten er det gjort en rundspørring. I Østfold er det en viss bekymring i våre lokalforeninger for at det vil komme mange tilreisende fiskere fra de områdene som har fått forbud og om det da blir økt belastning på våre nærområder. Dette uttrykker lokalforeningene bekymring for. Det får vi egentlig bare se. Personlig tror Heier fisken tåler det helt fint, med utgangspunkt i det som observeres i bekkene. Men det skulle vært et økt minstemål og gjerne en bag limit. Dette er krevende å håndheve, men det er faktisk en god del som kommer til å følge dette hvis man informerer godt. Så det vil uansett hjelpe.

Medlemmene i Akershus befinner seg inne i fredningssonen og er bekymret for at det blir mindre dugnadsarbeid og interesse for dette i de små bekkene som forsyner fjorden med fisk. I Buskerud er det også betydelig bekymring for det samme, at dugnadsarbeidet vil lide, som delvis kan ha sin årsak i at det er motstand mot forskriften. I Telemark er man på utsiden av sonen og det er ingen stor bekymring.

Heier peker også på en utfordring i de fastsatte fisketidene på hver side (Norge og Sverige) av Iddefjorden. I Sverige kan man starte fisket 1.4., i Norge må man vente til 1.6. Dette burde vært harmonisert, med svenske oppstartstid.

Det ble stilt spørsmål om støtte til tiltak. Heier svarte at her er det i utgangspunktet grunneier som har ansvaret. Når det gjelder veier er det det offentlige som tar regninga, mens det for private finnes ulike støtteordninger. Heier trakk frem utfordringene med kantsoner. Det gir ingen motivasjon for grunneier dersom det betyr økonomisk tap. Kompensasjonene må være så store til grunneier at det lønner seg å ha rikelige kantsoner. Statsforvalter kan gi tilskudd, men ikke der det er noen andre som har ansvaret. Det finnes også nasjonale tilskuddsordninger.

Mastergradsoppgave: Tap av egnede habitater for sjøørret
Mastergradsstudent Anders D. Teppen Se presentasjon

Masteroppgaven gjøres ved Universitetet for Innlandet under veiledning av Kjartan Østby og handler om hvordan menneskeskapte barrierer virker inn på oppvekstarealet som er tilgjengelig for sjøørret og videre hvordan det dermed berører produksjonen av fisk. Oppgaven er underveis, så det er tidlig for resultater, så presentasjonen vil fortelle om bakgrunnen for oppgaven og om metoden som blir brukt. Sjøørretten har som kjent en sammensatt livssyklus med både ferskvanns og sjøfase og etter lokale forhold er det er mange ulike livsstrategier som fisken velger. Smolten vandrer vanligvis ut etter to år men det er også vist at ett år gammel fisk vandrer ut, da i små bekker med lite vann. Felles for disse strategiene er at de er veldig avhengig av ofte begrensede gyte- og oppvekstområder i disse små bekkene.

Små kystbekker og sidebekker til store vassdrag, spesielt rundt Oslofjorden fungerer som et viktig barnerom for sjøørreten. Her legges egg og her tilbringer ungfisken sine første leveår. Som regel er det de øvre delene som har passende grus og steinsubstrat og lavere predasjonstrykk. Disse stedene er dermed viktige for gyting og tidlige liv og poduksjonen av ungfisk i disse bekkene. Oslofjorden har generelt et høyt antall bekker som historisk sett har støttet lokale sjørettebestander.

Samtidig er dette en av de mest intensivt utnyttede og utbygde kystsoner i Norge med jordbruk, skogbruk, urbanisering og infrastruktur. Nyere statistikk viser at hele 61% av strandsonen rundt Oslofjorden allerede er påvirket enten av bygg, transport-infrastruktur eller dyrka mark. Kommunale arealplaner legger opp til videre utbygging, med fare for flere veier, flere kulvertur, drenering og kanalisering av små bekker.

Historisk har jordbruksutviklingen redusert både kompleksiteten og lengde på disse vassdragene, blant annet tap av kantsoner med mindre skygge og skjul, mer erosjon og mer finpartikler i gytegrusen og høyere sommertemperaturer. I tillegg kommer tett infrastruktur av veier og annet som krysser bekkene, kulverter, terskler, dammer, dette kan være fullstendige eller periodiske hindre for vandring med tap av tilgjengelige områder for reproduksjon og oppvekst. Kvaliteten på habitatet blir også redusert. Som kjent foretrekker ung ørret strømsvake partier med variasjon i substrat og muligheter for skjul, og dette er å finne typisk i disse øvre deler av bekkene. Så når vandringhinderet er å finne langt ned i vassdraget taper man store produktive områder for sjøørret. Man kan betrakte produksjon som et produkt av tetthet av ungfisk multiplisert med tilgjengelig areal. Hvis et område stenges av falser produskjonen drastisk.
Masteroppgaven har som mål å kartlegge hvor mye areals som i dag er tilgjengelig for sjøørret, og dermed hvor stor produksjon av som er å forvente i de ulike bekkene. Det er godt dokumentert at det er en sammenheng mellom vandringsmuligheter og mengde fisk produsert, men det er mangel på kvantitative sammenhenger. Det er gjort en slik studie tidligere men det mangler et helhetlig bilde over hele Oslofjorden. Så den overordnede målsettingen er å se hvordan tap av tilgjengelige arealer, som konsekvens av menneskeskapte barrierer, produksjonen av sjøørret i bekkene som munner ut i Oslofjorden.
Studiet tar for seg små anadrome vassdrag og gjennom tekniske rapporter og overvåkningsdata fra tidsrommet 1994 til 2025 og er det identifisert 171 bekker med elfiskedata. Av disse er 95 bekker inkludert i analyseberegningene, og disse 95 dekker hele spekteret av bekker med ulike inngrepsgrader og ulike barrieretyper, altså et representativt utvalg. For å fastslå hvor langt sjøørreten da vandrer i disse beggene brukes QGIS kombinert med andre data og satelittfoto. Målet er også at dette skal kunne bygges videre på til andre formål. Her brukes også Lidar, et høydemodellkart som gjør de mulig å følge disse små bekkeløpene og identifisere terrengstrukturer i bekken. En fordel med Lidar er at man kan se forskjell på kulverter og broer. Disse hindringene blir studert i felt.
Videre registreres bekkene fra munning og oppover, basert på den kunnskap og data som foreligger, og det registrerer alt av inngrep som begrenser utnyttelse av bekken, samt naturlige barrierer, og strekningene blir da klassifisert som anadrome eller ikke, med detaljert beskrivelse av forholdenes karakter, for videre bruk og oppdatering med nye observasjoner.
Med utgangspunkt i dette kvantifiseres arealet i de ulike delen av bekken som anadromt eller ikke. Her kan man da etablere en produksjonsindeks som da kan summeres opp, og danner et anslag for hvor mye ungel kan produsere. I tillegg etableres et referanse-scenario, som historisk sett kunne vært tilgjengelig. Forskjellen mellom dagens produksjon og det historiske blir da å regne som tapet. Disse målene brukes da i videre analyser, som vil være tilgjengelig i form av en rapport til sommeren.
Målet med dette er å forstå hvordan ulike barrierer og endringer i bekkene, inngrep påvirker bekkene i Oslofjorden. Målet er å få på plass enda flere parametre  slik at man ender opp med en fullstendig kartlegging av habitatet. Dette vil da være et godt grunnlag for hvordan man skal prioritere restaurering og en samlet og mer målrettet forvaltning av sjøørretbestandene. Her ble det bemerket av Eken at i forbindelse med kartlegging av Drammensvassdraget for rotenonbehandling det kan være data tilgjengelig.
Hornnes bemerket at dette er nyttige data som kan benyttes av flere, ikke minst av vannområdene som ofte er med og initiere tiltak, og i forbindelse med samarbeidsprosjekter er det nyttig å vite hva som er feer ute og hva som skal prioriteres.
Det ble spurt om hvordan man skal prioritere utlegging av gytegrus, og her bemerket Heier at man i forbindelse med kulverter bør være påpasselig med å få på plass gytegrus side det uansett er et inngrep som kan utnyttes til fiskens fordel. Ikke minst er det også enklere å få ut grusen fra en vei.
Det ble også bemerket at det ofte skal mer enn gytegrus til, som steiner, som deler revirer. Videre er mange veldig opptatt av at de må ryddes og få unna hindre og sånne ting. Man er redd for at fisken ikke skal komme opp til gyteområdene, og der blir det gjort mye feil med å fjerne gammel vegetasjon fra bekkene. Så den er viktig å være klar over, det ligger det mye gode oppvekstområder i kvist og tross langs bekkene og i bekkene. Kanalisering og rensking har også redusert potensiale, og fjerning av kantvegetasjon likeså.
Det ble spurt om skarven er en stor skade for sjøørret, og at det særlig er mye mellomskarv. Andre steder jobber det også intensivt for at det skal komme noen regler for at man skal kunne gjøre noe med skarvebestandene. Mellomskarven hører jo ikke hjemme her, det er en uønska art, og svenskene har jo enda større problemer med det, men de har jo erklært mellomskarven krig, så de er nå i ferd med å jakte ned og begrense antallet betydelig, men norske myndigheter har jo ikke gjort noe. Hornnes bemerket at det jobbes med skarv, og Torp nevnte at det er lov å jakte på mellomskarv. Og i den sammenhengen så skal det i slutten av februar være et seminar om skarvejakt. Når det gjelder kantsoner er nå statsforvalter utnevnt til myndighet, noe som NVE tidligere var.

 

Brislingen i Oslofjorden. Resultater fra tokt.
Inger-Helen Gylseth, Fiskeridirektoratet Se presentasjon

Gylseth arbeider som inspektør i forhold til de reguleringer som er satt til yrkesfisket og fritidsfisket, og da særlig reketråling med utgangspunkt i Fredrikstad. 

Gylseth har vært med på tokt i regi av Havforskningsinstututtet har gjennomført i Oslofjorden i desember 2025, på pelagisk fisk, også kalt brislingtoktet. Siden tallene fra dette toktet ikke er klare ennå blir tallene fra 2024 lagt fram her. Foreløpig inntrykk tyder på at det ikke er store forskjeller på de siste to år. 

Målet er å vite mest mulig om de ulike bestandene, og HI har gjennomført informasjonsinnhenting gjennom sin strandnotforskning i Oslofjorden. Resultatet gjennom flere tiår har vist en økt forekomst av pelagiske arter, mens det for bunnfiskene har vært en tilbakegang.

Brislingen er en pelagisk stimfisk som lever i de frie vannmassene. Den er til stede i Oslofjorden hele året, den migrerer ikke, mens andre pelagiske arter som makrell, som kommer om sommeren i forbindelse med beiting. 

Silda trekker inn mot kysten i gyteperioden og har kystområdet som oppvekstområde før den trekker ut igjen. 

Pelagisk fisk er et viktig byttedyr for sjøfugl og andre fiskarter. Generelt sett er de pelagiske fiskebestandene i Nordsjøen og Skagerrak vurdert til å være i god stand. Men man ønsker å finne ut mer om sammenhengen mellom de ulike bestandene, og det er behov for informasjon om særlig kystbestandene, som i Oslofjorden. I tillegg så drives det et fiskeri på brislingen i Oslofjorden, og derfor er det særlig viktig å følge med på bestandsutviklingen.

På samme måte som med andre fiskebestander gjennomføres derfor prøvefiske der målet er å ha et årlig tokt. Det er ikke alltid det lar seg gjøre, men det har vært flere på brisling i Oslofjorden. I desember i fjor hadde man et, fra Hvaler - Færder og oppover fjorden, som har vært undersøkelses området. Dette blir gjort med skuta Prinsesse Ingrid Alexandra også kalt Pia.

Formålet med toktene i Oslofjorden er å kartlegge mengde, geografisk distribusjon og aldersstruktur av de pelagiske fiskepopulasjonene. Her er det snakk om brisling, sild og ansjos i Oslofjorden. Forvaltningsmessig settes det kvoter på brislingen basert på de  faglige råd som HI hvert år kommer med for hvor mye uttak det maksimalt bør være for ulike arter.

I Norge er det ulike kystbrislingbestander. Det er i Hardangerfjord, i Sognefjord og i Nordfjord. Og der har settes fangskvoten ofte mellom 0-350 tonn så det er et lite uttak der. I tillegg finnes de en egen genetisk bestand som er havbrisling, og der var rådet i 24-25, satt til 75.000 tonn. I Oslofjorden så ble det da tatt et uttak på 660 tonn 2024, og 917 tonn i 2023. Forskning på brisling, viser blant annet i følge Florian Berg, at brisling er en kortlivet art som blir fort kjønnsmoden, man mener derfor at et uttak i en slik skala er uproblematisk i forhold til den beregnede totalmengden. Så fisket er sånn sett ansett som bærekraftig.

Selve toktet ble gjennomført med Pia 5.-11. desember i 2025, og toktområdet dekket både indre og ytre Oslofjord samt sidefjorder. Tre dager før selve toktet startet, gikk et fjernstyrt fartøy som heter Frida, langs hele Oslofjorden med ekkolodd, og loddet hele fjorden for å se hvor den pelagiske fisken befant seg. Ut fra hvor man fikk treff på ekoloddet, gikk så Pia målrettet inn i disse områdene, gikk over med sitt eget ekolodd og så om det stemte. Videre gjennomførte man trål her for å bestemme fisken og gjennomføre biologiske prøver. Fisken ble funnet nær kysten på reaktivt grunne områder. Ut fra resultater på prøvene, med blant annet DNA-analyser, otolittprøver og kjønnsbestemmelse av et antall fisk og hvilke kvanta man har registrert på ekkoloddet kan man beregne antall, kjønn, størrelse, alder osv for de ulike bestandene. Toktet viste at ansjosen kun ble funnet i Indre Oslofjord, brislingen fant man i hele fjorden. Silda ble funnet mest i Indre Oslofjord, men litt lenger ut enn ansjosen. Det ble funnet mye ung fisk, noe som stemte fra året før, mens enkelte sild var over 12 år. I Bunnefjorden var det mye treff men ikke mulig å tråle, der kan det antakelig være eldre fisk. Mye av fisken var forøvrig ikke mulig å aldersbestemme fordi otolittene er små. Videre viste toktet at det i hele Oslofjord ble registrert ganske høye tettheter av fisk på de grunne områdene, som var vanskelig å tråle på, blant annet på grunn av skipstrafikk. 

Beregningene viser til sammen anslagsvis 2200 tonn brisling, 1000 tonn sild og 129 tonn ansjos.

DNA-analyser viste at det var to ulike bestander av brisling, der alt som ble fanget fra Drøbaksundet og nordover ble funnet å være kystbrysling. Denne er som kjent stedbundet i fjorden. Lenger sør, der fiskeriet i størst grad forekommer, fant man både havbrisling og kystbrisling. Med andre ord både en migrerende del og en stedbundet. Dette vil si at det  da si at det muligens foregår et fiskeri på deler av kystbrislingbestanden. Som kjent er det ingen kvote i Oslofjorden på kystbrisling men på havbrisling. Her kan det bli aktuelt å sette egen kvote, slik at uttaket blir bærekraftig.

Så generelt sett ser det som kjent ganske mørkt ut for rovfisken i fjorden mens situasjonen ser ganske bra ut for pelagisk fisk, i hvert fall for brislingen. Og fiskeriet er, hvis man ser på det alene, ansett som bærekraftig. Og at det da er to ulike bestand av brisling, så blir det interessant videre i forvaltningen om det opprettes egen kvote på kystbrislingen.

Status i Oslofjordarbeidet
Henriette Givskud, prosjektleder Oslofjordprosjektet Se presentasjon

Givskud tok for seg helheten i Oslofjordarbeidet med å starte med å vise et oversiktskart som viser bakgrunnen for Oslofjordplanen. Bakgrunnen for en overordnet plan er at det  i elver og elver og innsjøer er en overbelastning med næringsstoffer, på grunn av jordbruk og avløpsvann. Samtidig har det i de senere år kommet fram at det står dårlig til med det marine livet, blant annet i form av sviktende fiskebestander, om torsken. Summen av dette førte til at et enstemmig storting i 2018 ønsket en helhetlig plan for Oslofjorden.

I 2019 leverte Miljødirektoratet sammen med åtte andre direktorater et forslag til plan for arbeidet, og etter et par år kom regjeringen med selve tiltaksplanen. Den inneholder da 63 pluss 19 tiltak der der det er utnevnt hovedansvarlige for de ulike tiltakene. Miljødirektoratet har både en koordinator og en pådriverrolle, og leder sekretariatet for Oslofjordrådet på vegne av Kld.

En av direktoratets oppgaver er årlig å rapportere status i forhold til hvordan det går med tiltakene. Og for å kunne gjøre det så må vi jo da gå inn i hvert enkelt tiltak, og så må vi vurdere opp mot de målene som ligger i planen og se hvor langt man har kommet. Og så har man en koordinatorrolle, ut mot alle sektorer, som er mange. Det er mer enn 150 personer på vår kontaktliste der 118 er jo kommuner. Som følge av at man har kontakt med kommunene, har man bedt statsforvalterne sitte i sekretariatet sammen med direktoratet, der blant andre Håvard Hornnes er å finne. Statsforvalterne har som kjent en tettere kontakt med kommunene enn det direktoratet har.

Direktoratet er også sektormyndighet, som betyr at man skal følge opp 23 av tiltakene i planen, på like linje med de andre sektorene. Planen ble lagt fram i 2021 og da ble det bestemt at det skulle være et sekretariat for Oslofjordrådet, underlagt Klima- og miljødepartementet(KLD). KLD har hovedkontakten mot Oslofjordrådet, som består av ca 30 ordførere for kommuner i nedbørsfeltet og fylkesordførere. I rådet er det observatører fra fiskerlaget, bondelaget og også Oslofjord friluftsråd. Sekretariatet samarbeider også med direktorater og departement, andre etater i 118 kommuner,  fylkeskommuner og vannregionmyndigheter. Sekretariatet har en intern styringsgruppe av ledere fra Mdir samt en ressursgruppe av saksbehandlere som sekretariatet rådfører seg med.
I dette systemet er det åpenbart mange representanter i forvaltningen, mens næringsliv, innovasjonsmiljøer og frivilligheten ikke er representert. Derfor er det spilt inn at det er et behov for at frivilligheten blant annet får en større deltakelse, noe man regner med at departementet kommer til å ivareta i neste tiltaksplan.

Måten det jobbes på er at Mdir arrangerer infomasjonsmøter med alle kontakter og samler informasjon om hvordan det arbeides med de ulike tiltakene. Dette bearbeides og presenteres for Oslofjordrådet, og for ministeren på slutten av året.

Som tidligere nevnt er utfordringen at Oslofjorden har  et stort nedbørsfelt med høy tilførsel av næringssalter, fra kommunalt avløp, jordbruk, industri osv, noe som blant annet gir seg uttrykk i sterk begroing med lurv, som har en formidabel vekst i sommerhalvåret. Lurven dekker over ålegrasenger, undervannsvegetasjon og tareskogene og gir et ensartet og artsfattig miljø. I tillegg kommer en sterk nedbygging av strandsonen.

Planen er fire år gammel og det er gjort erfaringer. Det er tydelig at hvis man skal komme i mål er det fire områder man må få kontroll på, og ha gode tiltak knyttet til. Disse er avløp, jordbruk, fiskeri og arealplan /strandsone. For tre av dem så ser man at det har vært en tydelig forsterket innsats i løpet av disse fire siste årene. Det er kommet nytt regelverk på plass og/eller at det er en mye tettere oppfølging av regelverket.I tillegg er det de siste årene også etablert tilskuddsordninger, økonomiske virkemidler for å smøre prosesser og tiltak, øremerket Oslofjorden. Det er også økt bemanning og økte ressurser, særlig på avløpsområdet som nå trappes opp.

Når det gjelder arealplan strandsone, er det fremdeles mange utfordringer. Her er det ikke tatt overordnede grep, det er ikke utarbeidet noe nytt regelverk, det er ikke etablert nye økonomiske virkemidler, eller satt av mer ressurser. Det har faktisk ikke skjedd mye her, noe som er meldt tilbake til minister.

Etter å ha jobbet med dette i flere år hersker det imidlertid optimisme forbundet med planen, og en generell oppfatning om at planen er god, ikke minst fordi den inneholder de rette tiltakene. Tiltaksplanen er tverrfaglig og helhetlig,  og peker på problemene og bidrar dermed til at det er større forståelse for dette enn da den kom på bordet i  2021.

Det er etablert et effektivt rapporteringssystem som tydelig viser hvilke sektorer og hvilke aktører som ikke følger opp tiltakene. Dette betyr jo at disse trenger særlig oppfølging, og at det må meldes videre opp i systemet at det lugger. Mange av de 63 pluss 19 tiltakene er nå i god prosess selv om ikke mange er ferdigstilt. For at planen skal funke er det avgjørende at den enkelte sektor evner å se et større perspektiv utover egne interesser. Det er en tverrfaglig plan, og et felles prosjekt, og det er forventning om at alle skal bidra.

Det er et stort engasjement hos de som jobber med planen og en sterk vilje til forbedring.  De fleste har erkjent at når man har skakkjørt et økosystem vil det koster å få det tilbake i balanse. Dette vil ta tid, dersom alle tilførsler og andre påvirkninger stopper i dag, bruker økosystemet 5-10 år på å finne en ny balanse.

Når det gjelder årets rapportering, som er den fjerde, er svarprosenten lovende, men det er et mønster at de kommunene som ligger lengst vekk fra kysten, er de som er minst på ballen.

For nullfiskeområdene er det behov for informasjon og veiledning, og Fiskeridirektoratet har også tatt tak i dette. Her vil også oppsyn bli en viktig jobb fremover, og det må også da samordnes godt mellom tilsynsetatene, og ikke minst blir det et spørsmål om å samkjøre sanksjoner på tvers av ulike etater som driver oppsyn. Her er det viktig å gjennomføre følgeforskning for å se om disse inngripende tiltakene fungerer. Dette er i gang, og vil bli brukt i videre vurderinger.

Det ligger i arbeidet at man skal etabler en plan for restaurering av vassdrag, og dette vil bli ferdig før sommeren. En problemkartegging for gyteområder for sjøørret ble ferdigstilt i fjor.

Det er to tiltak i denne planen som går konkret på nedbygging i viktige grunne marine områder i sjøen. Det står faktisk helt konkret i planen at man skal "unngå nedbygging", man skal i tillegg "sikre viktige naturforkomster i sjøen i den kommunale arealplanleggingen". Rapport fra kystkommunene tyder dessverre på at 91% av kommunene ikke har kontroll på antall inngrep som de tillater i bløtbunns- og ålegrasområder, til tross for at de har sikret dette gjennom planbestemmelser. Siden dette er viktige oppvekstområder for fisk er det essensielt at man faktisk får kontroll på dette her så fort som mulig.

Den totale belastningen på kysten har også vakt bekymring, og for å kunne vite litt mer om dette, ble det gjennomført et prosjekt i 2024. Hensikten var å få en oversikt om hvordan de fysiske menneskelige inngrepene i disse grunne og marine områdene i sjø har utviklet seg de siste 50-70 årene. Dette var et stort arbeid da var det særlig ålegras, bløtbunn og tareskog som ble kartlagt, inkludert fysiske inngrep i disse tre naturtypene. Det finnes totalt 3400 lokaliteter av disse tre naturtypene i Oslofjordens virkeområde, og det er blant annet laget en animasjon av hvordan disse fysiske inngrepene da har endret seg i løpet av disse 50-70 årene. Det er mye rødt. Totalt antall inngrep som ble registrert var 22.500.

Gjennom en dashboardløsning kan man filtrere på de ulike kommunene som ligger til Oslofjorden. Her kan man se detaljert hvordan antall fysiske inngrep har utviklet seg i løpet av perioden, og det vises en nedgang fra 2010 til 2024, så er det jo faktisk gått nedover, noe som er positivt. Her ser vi også at det inngrepet det er registrert flest av er brygger, båtplasser er nummer to, mens utfyllinger som er en god nummer tre. Statistikken viser at Færder kommune f.eks. har flest inngrep, og man kan også se hvilke naturtyper som er rammet.

Et området som blir viktig framover er restaurering, og i år har Miljødirektoratet en rekordstor pott, der det skal brukes 100 millioner i fjordens nedbørsfelt. Det er mottatt ca 200 søknader, med på til sammen 380 millioner. Ca 40 av disse er søknader fra yrkesfiskerne som er berørt av fiskeforbudet. I 2025 ble det øremerket 25 mill, mens det ble tildelt ca. 20 mill ble søkt om, fordelt på 38 prosjekter, stort sett tiltak knyttet til vann- og vassdrag. Det var ganske få som egentlig gjaldt  restaurering i marint miljø, noe som venter  å øke.
Når det gjelder marin restaurering er det pr i dag lite erfaring i Norge, det eneste er sjøbunnsopprydding. I løpet av våren vil det komme en veileder for marin restaurering.

Uansett er målet å unngå ytterligere nedbygging, framfor å restaurere oss tilbake til en eller annen ukjent naturtilstand. Det jobbes nå i Niva med et prosjekt for å se på den type tiltake. Hvor fungerer de? Her skal man overvåke før, under og etter tiltak, for å kunne konkretisere mer hvor og hvordan  dette kan gjøres. Det som er helt åpenbart er at tempo på gjennomføring av tiltak må opp betydelig i tiden fremover.

I 2024 rapporterte Niva med partnere hvordan naturtilstanden i fjorden har utviklet seg de siste fem årene, og den ga et alvorlig bilde. Den økologiske tilstanden er moderat, noe bedre i indre fjord, men forverring i ytre del. Den kjemiske tilstanden er dårlig. Det er også gjort vurderinger av parameteres som ikke inngår i  vannforskriften. Ser man på sjøfugl, blåskjell, sjøpattedyr og tangsamfunn finner man en moderat eller en dårlig tilstand, og med negativ utvikling. Forskerne her sier jo at det rett og slett er for stort press, og at det er behov for tiltak på tvers av sektorene. Det funker ikke å bare gjøre tiltak på innen en påvirker, som avløp, eller innen jordbruk. Tiltakene må gjennomføres innen alle påvirkningsfaktorene, og innen alle områder. Denne type rapport vil gjøres omtrent hvert femte år for å kunne følge med på hvordan økosystemene reagerer nå tiltakene etter hvert rulles ut.

Videre har KLD startet arbeidet med å revidere planen. Det forventes et forslag til revidert tiltaksplan for Oslofjorden våren 2026, som vil bli sendt på høring med frist for tilbakemeldinger før sommeren. Endelig vedtak vil være på andre siden av sommeren. Her håper vi at dette med frivilligheten og forskning og innovasjon nå får en større rolle. Det er noe med å dra i samme retning her, og at alle drar sammen.

Bryng kommenterte her at han mente at fredningen var skjevt utformet mellom fiskeriinteresser og fritidsfiskere, og at trålingen burde vært stanset i følsomme områder. Bryng mente videre at hele Oslofjorden burde vært vernet, noe som ville oppfylle naturavtalen som Norge har signert, der 30 % av havområdene skal vernes innen 2030.

 

Hvordan blir oppsynet med de nye fiskeforbudssonene? Status forøvrig.
Haakon Braathu Haaverstad, Statens Naturoppsyn (SNO) Se presentasjon

Haaverstad viste til kart over de nye nullfiskeområdene som ble politisk vedtatt i fjor, og som kom i forskrift rett før jul. Det er ment at bestemmelsen skal gjelde i ti år. Dette omfatter deler av Færder, deler av Ytre Hvaler Nasjonalpark samt noe tilstøtende landområder til de to samme områdene. I tillegg gjelder det alle områder innenfor en linje mellom Horten Havn og Jeløya, inkludert Mossesundet.  

Som nevnt tidligere kan dette sees på som en forenkling, fordi de nye områdene for nullfiske inkluderer en del bekkemunningsfredninger og hummerbevaringsområder mm. som nå er inkludert til disse nullfiskeområdene, og det blir lettere å forholde seg til både for publikum og oppsyn. Det er å forvente økt fisketrykk i mellomområdene, der det imidlertid fortsatt er mange begrensninger, som gytefelt og bekkefredninger og tilsvarende, som oppsynet nå får en ytterligere utfordring med å følge opp.

Det er ulike definisjoner av hva Oslofjorden omfatter, men i denne forskriften om utøvelsen av fiske i Oslofjorden, er jo dette nå definert som hele sjøområdet innenfor grunnlinjen, fra og med Telemark og til og med grensen til Sverige. 

Slik vi ser det er nullfiskeregelverket er en videreføring av regelverket som har vært, altså fortsatt bestyr det av to hovedgrener. Det er både hjemlet i i havressursloven, som Fiskeridirektoratet primært forvalter, og hjemlet i laks- og innlandsfiskeloven som forvaltes av Miljødirektorat og Statsforvalter.  I nullfiskeområdene overstyrer det nye regelverket det gamle i begge lovverk, alt fiske er forbudt, og områdene er koordinatfestet. 

Tilsvarende er det da på havressursloven, det er da paragraf 7 i Oslofjord-forskriften, hvor det egentlig står akkurat samme i praksis. Kartet finner man på fiskeriderktoratet.no. Ser man på de interessante avgrensningene, har man fra før av naturvernområdene,, gytefelt torsk, hummerbevaringsområder og korallfredningsområder. 

Dette vil si at det er områder i nasjonalparkene som ikke er omfattet av nullfiske, og så er det områder inn mot Nøtterøy Tjøme, og inn mot Hvalerøyene som har fått nullfiske, selv om de ikke er nasjonalpark. Tilsvarende så har vi grensen fra Horten havn over til nesten sørspissen av Jeløya, gå gjerne inn på kartlinken her som viser alle de lagene som ligger i kartet, inkludert naturvernområdene. Dette kartet er fra fritidsfiskeappen til Fiskeridirektoratet, der man kan legge på verneområdene, og via egen posisjon se hvor man er i forhold til de områdene, og det er nok det beste feltverktøyet for brukeren.

Når det gjelder kontrollen med nullfiske; Vanligvis når det innføres et nytt regelverk så begynner man mykt, med å sørge for å få ut mye informasjon, en slags forebygging. Det utarbeides nye skilt, noe som er startet, informasjon på flere språk og kanskje med litt QR-koder mm. Skilting fra land er ikke helt ferdig planlagt, men det kan nok hende at det blir et samarbeid med kommunene/skjærgårdstjenesten til å skilte aktuelle flytebrygger broer, svaberg, den type ting. 

Når det gjelder oppsyn vil det være politiet, fiskeridirektoratet og SNO som er tilstede i fjorden som vil gjøre dette arbeidet. Politiet er deltakende men veldig presset på ressurser, og Kystvakten har den siste tiden fått mange andre oppgaver, så de forsvinner litt ut. Men de kommer nok til å være med i noen grad. 

De fire etatene jobber nå med å kalibrere seg og samordne et reaksjonsregime og en felles praksis. Når det gjelder myk tilnærming, gjelder det for nullfiskområdene, mens der det er fredede gyteområder som har vært i flere år, blir det fortsatt strengt. Fasen med innkjøring er her over, det er nulltoleranse og faststående redskap fjernes med hardere hånd. I Indre fjord er det fra før av mange soner med gytefelt og bevaringsområder og bekkefredninger. Her var der planlagt oppskilting, men fordi alt fiske blir forbudt rundt disse sonene utgår dette skiltbehovet, og det blir enklere å inspisere.

I munningsområdene utenfor totalfredningssonene der det er forbudt å fiske etter anadrom fisk blir det også kontroller, her vil man i praksis vurdere måten stang og isfiske utøves, om det fiskes etter bunnfisk, og om det pilkes og sånt.

I nullfiskeområdet i Indre Oslofjord er det en delvis annen fiskekultur enn Ytre Oslofjord. Her er det utfordringer med flerspråklighet og integrering i det norske samfunnet. Der forventer man at ikke alle fremmedspråklige har fått med seg endringene i samme grad. Dermed blir det andre utfordringer i Indre Oslofjord enn i Ytre. Yrkesfiskere og profesjonelle aktører er godt informert. Det mange forskjellige steder å fiske og man kommer til å treffe mange forskjellige fiskere. 

Som en eksemplifisering av hvor strengt dette er: man må også nå ha dispensasjon for å plukke stillehavsøsters, det er såpass strengt. Her har man bedt fiskeri-departementet om å klargjøre hvordan det skal være, med tanke på å forenkle saksprosess og så videre.

Krabbefiske for barn inngår i forskrift og det er etter forskriften ikke lov for barn å plukke et blåskjell til krabbefisket. Poenget med et så strikt regime er jo at det skal være lett å kontrollere, og det vil trolig bli brukt skjønn her.

I praksis vil man begynne med å holde en forebygging og veiledning med informasjon, som kan dra seg til med en bortvisning og en loggføring av det som skjer. Videre kan det bli snakk om forenklet forelegg og anmeldelser i de grove tilfellene. For SNO er dette et kjent regime. 

Det er å forvente at en del vil trosse fiskeforbudet og det er mye misnøye i sosiale medier med fredningen. Så en eller annen form for sånn sivil ulydighet vil man nok kanskje oppleve. Spørsmålet blir jo hvor stort det blir og forhåpentligvis vil folk etterhvert rette seg etter de vedtakene som er gjort.

Det vil også kanskje bli en utvidelse av ferdselsforbudet i ferdselsforbudsområdene, 122 områder ca. Dette blir også en stor tilsynsjobb, men også en stor skiltejobb.

Haaverstad minnet samtidig om tipssiden https://www.miljodirektoratet.no/om-oss/tips-og-varsler/

Moss, 5. mars 2026,

Jørgen Torp                            Tommy C. Olsen
leder                                         sekretær